Top Gun leverer!

Det tilhører sjeldenhetene at oppfølgeren er bedre enn originalen. Især gjelder det epoke-definerende filmer som Top Gun. Men det er altså tilfelle med oppfølgeren Top Gun: Maverick. Når det gjelder det visuelle, er det mindre overraskende at oppfølgeren treffer blink. Forskjellene på 1986 og 2020 når det gjelder tekniske muligheter må nærmest regnes i googolplex. I actionfilmer betyr det noe for seeropplevelsen. Men det er ikke spesialeffekter som driver denne filmen, selv om visualiseringen er fantastisk. Det som skaper denne filmen, er fortellingen og skuespillerne. En tredje faktor som er med på å forklare suksessen, er det faktumet at dette er en film som ikke kritiserer USA. Det kan høres banalt ut, men i våre dager er ikke det vanlig. Jeg skal forklare nærmere, men først historien og skuespillerne.

Selvsagt hviler mye av denne filmen på Tom Cruises evner. Og tingen med Tom Cruise, er at han – til tross for alt scientologi-vås – er en glitrende skuespiller.

Top Gun er på ingen måte et unntak.

Cruise portretterer jagerpiloten Pete Mitchell på en strålende måte. 34 år er gått siden sist vi møtte Mitchell, og Cruise gir den 34 år eldre piloten all den troverdighet som skal til for å skape engasjement – og mer til. Selvsagt er det mye klisjeer, men dialogen og dilemmaene presenteres på en grundig måte. Mitchells indre demoner gir mye energi til det personlige dramaet som gjennomsyrer filmen. Plottet i oppfølgeren er virkelighetsnært og gjennomarbeidet på en god måte: Uten å røpe for mye dreier det seg om at Iran eller et annet «fiendtlig land» er i ferd med å utvikle atomvåpen. Disse våpnene er godt beskyttet både geografisk, i form av fjell, og gjennom moderne teknologi som luftvern. For ikke å glemme nye generasjoner jagerfly. Oppdraget som Top Gun står overfor, er ikke helt Mission Impossible – men vanskelig nok. Sånn sett har det alle ingrediensene for å levere en standard, god actionfilm.

Men Top Gun er mer enn en actionfilm.

Det er en film som mange har et romantisk forhold til. Det er en tidskoloritt, et populærkulturelt fenomen som definerte samtiden. Det setter ekstra store krav til klisjeer, som kan bevare og utvikle den særegne stemningen.

Filmskaperne leverer også på dette punktet!

Musikken, innledningen og overgangene bærer preg av det virtuose. I tillegg binder man sammen historiene i filmene på en måte som skaper energi. Ikke minst gjelder det forholdet mellom Pete Mitchell og Tom «Iceman» Kazansky, a.k.a. Val Kilmer, hvis rivalisering definerte mye av filmen i 1986. 34 år senere er forholdet noe forandret, ettersom Iceman har beveget seg opp i hierarkiet og blitt admiral og sjef for USAs stillehavsflåte. Han er den eneste grunnen til at Pete Mitchell fremdeles har en jobb i marinen. Forventningene til gjenforeningen mellom Kilmer og Cruise er naturlig nok store – og de skuffer ikke!

Hovedoppgaven til Pete Mitchell er å trene og plukke ut de absolutt beste pilotene, som skal få oppgaven med å fly inn i fiendtlig territorium for å ødelegge utviklingen og produksjonen av atomvåpen. Denne jobben blir ikke noe lettere av at Bradley Bradshaw, sønnen til Nick Bradshaw – hans tidligere «wingman», som døde i en ulykke i den første Top Gun-filmen, er en av kandidatene til å fly oppdraget. Dynamikken dem imellom er eksplosiv, akkurat som i resten av filmen.

Så til det jeg likte mest; filmen er et portrett av USA på sitt beste. Dette er ikke en film som snakker USA ned. Woke-elementet er bortimot fraværende. Skjønt de mest paranoide på ytre høyre vil nok finne ting å klage på. I filmen kan vi observere at USAs toppjagerpiloter inkluderer kvinner, svarte og latinos. Men dette er mangfold som faller seg naturlig – som ikke føles eller er noen form for politisk korrekthet. Faktum er at knapt noen institusjon har gjort mer for å bygge USAs credo «E pluribus unum» enn nettopp militæret. Selvsagt eksisterer det fremdeles rasisme og diskriminering i det amerikanske forsvaret. Sexisme også. Men det er knapt noe som bygger samhold på tvers av alle mulige ytre kjennetegn, som det å legge livet ditt i hendene på andre. I så måte er dette en «heia USA»-film. En blockbuster som i tillegg til menneskelig drama, visuelt mesterverk og Tom Cruise, også er en film som fremstiller USA på sitt beste.

For noen er ikke det nødvendigvis et kompliment. For meg var det definitivt tilfelle.