Kultur

Anne Senders ansvar

I sin nye bok utfordrer tidligere leder i Det mosaiske Trossamfund oss til mer åpenhet og mer ærlighet i møtet mellom minoritet og majoritet.

I sin nye bok utfordrer tidligere leder i Det mosaiske Trossamfund oss til mer åpenhet og mer ærlighet i møtet mellom minoritet og majoritet.

Vår jødiske reise
av Anne Sender
Cappelen Damm, 2013

Enhver som i Anne Senders bok Vår jødiske reise håper på å finne vindikasjon for det ene bastante synspunkt eller det andre, vil bli skuffet. Dette er en bok om en utfordrende reise som vi – vi nordmenn – så vidt har påbegynt. Sender viser oss sine prinsipper i klartekst og ved sitt eget eksempel, men det vi sitter igjen med, bør være en litt urolig fornemmelse av at vi har mye arbeid foran oss.

Anne Sender_bokVår jødiske reise omfatter Anne Senders erfaringer som aktivist i og på vegne av Norges bittelille jødiske minoritet fra hennes introduksjon til det jødiske som ung kvinne og frem til hennes egne opplevelser som observatør av palestinernes opplevelser i Øst-Jerusalem.

Solidaritet og fellesskap
Senders budskap er at vi er et samfunn i arbeid, med et langt stykke igjen før vi kan påberope oss å hå oppnådd målene vi snakker fagert om. Hennes beretning om reisen så langt er om ansvar hun har tatt på seg selv: å handle, ikke bare snakke, å engasjere andre og ikke bare snakke om dem, å være ærlig og oppriktig når det hadde vært lettere å ikke være det.

Det «jødiske» i reisen er det inklusive i den jødiske erfaringen: de idealene hun holder frem, den smerten og frustrasjonen hun skildrer, er noe hun kanskje kjenner sterkere på som jøde, men som like fullt angår oss alle. Slik det går med norske jøder, går det med alle nordmenn. Hvis «solidaritet» og «fellesskap» skal ha noen mening i det hele tatt, bør den angå norske jøders vilkår for å leve ut sine overbevisninger og skikker uhindret her til lands.

Modnet som aktivist
Boken består av en kronikk av viktige historiske begivenheter, en beretning om hennes modning som aktivist-jøde, og hennes formidling av grunnleggende verdier.

Kronikken gir en oversikt over noen av de viktigste begivenhetene så langt i tilblivelsen av et pluralistisk Norge. Enkelte episoder som er så sjokkerende at Sender lett kunne tabloidisert dem, gjengis beundringsverdig nøktern – for eksempel fortellingen om en statssekretær som mener at norske jøder burde be sine egne ambassader om sikkerhetstiltak, og ikke minst restitusjonssaken. Andre episoder er velkjente i det offentlige rom, men får dybde når Sender forteller om dem. Fremfor alt settes disse episodene i en sammenheng som er viktig å forstå.

Senders egen utvikling er ikke hennes fokus, men det er ikke til å komme utenom. Fra å være en ildsjel i et privat, nesten lukket samfunn ble hun trukket ut i offentligheten av begivenheter hun helst ville vært foruten. Mens hun raste og fortvilte blant sine nærmeste over de krisene som ble kastet i fanget hennes, la hun hele sin sjel i å representere et ytterst mangfoldig og motsetningsfylt samfunn på en verdig måte. Hun lærte å samarbeide med folk hun ofte var dypt uenig med for høyere mål. I denne boken appellerer hun til de bedre englene i oss alle.

Dialog som fremmer fred
En grunnleggende verdi i jødedommen, antagelig den mitzvahen som er vanskeligst å oppfylle med noen konsekvens, er forbudet mot lashon hora, mot å snakke vondt om andre. Sender nevner ikke dette med et ord i sin bok, men hennes innsats for å overholde den er åpenbar for den som følger med. Det som andre umiddelbart ville oppfatte som motvilje, karakteriserer hun som foreløpig manglende forståelse. Der det foreligger åpenbare misgjerninger, karakteriserer hun handlingene og ikke motivene. Det er ingen tvil om hvem Sender er uenig med, men umulig å vite hvem hun (eventuelt) misliker.

Senders engasjement forplikter oss alle: når hun har tatt alle disse vanskelige sakene og ofte fått kjeft og harselering som takk, hva har vi å være redde for? Hun omtaler seg selv som varm tilhenger av dialog som et fredsfremmende middel, men jeg må tillate meg å være uenig med henne. Idealet hun fremmer, er ikke dialog, men åpent og fremfor alt ærlig engasjement.

Hennes bok søker ikke kontroverser, men krever av oss at vi også forsøker å nyansere, åpne begge øyne og se nøye etter, se selv de mest opplagte saker fra alle syv sider. Hun gir oss ikke tillatelse til å fremme ufordøyde paroler bare fordi de ruller lett av tungen, men tvert i mot å formulere oss med omhu, med rett linjer, spisser, og myke kanter alt etter hva som er mest ærlig.

Født med mange smerter
Boken er så interessant at den med fordel kunne vært lengre. Noen av punktene er vel konsise, for eksempel vanskelighetene med å legge til rette for et livskraftig jødisk samfunn. Disse vil ha godt av å utdypes og illustreres med anekdoter.

Et navneregister og et stikkordregister hadde også vært en god idé. Dette er et ypperlig referanseverk for flere viktige begivenheter. I vår tid bør det også inngå en liste over websider til videre lesing, på engelsk, norsk, hebraisk, arabisk og kanskje også russisk.

Sender forteller om et utrolig arbeid, gjort av mange, for å produsere TV-programmer, radiosendinger, artikler, bøker, og mye mer. Dette burde legges ut til offentlig bruk på nett.

Vår jødiske reise er en bok alle samfunnsengasjerte mennesker bør lese, og som alle bør føle seg inspirerte til å lese med et åpent sinn. Det er tydelig at boken er født med mange smerter, og vi skylder henne å gjengjelde ærligheten hun viser oss.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden