KULTUR

Hvordan styrke det utslitte ansvaret?

ESSAY: Når ansvar brukes som generell begrunnelse for riktige handlinger, får vi å gjøre med en moralsk superformel. Det legger opp til utslitthet.

Det er tilstrekkelig at ansvaret for ytringsfriheten hviler på politikere, redaktører, journalister, debattanter og skribenter, skriver Kjell Madsen, som er kritisk til at Høyesterett (bildet) dømte etter rasismeparagrafen tidligere i år.
Publisert Sist oppdatert

«Vi har alle et ansvar for å bekjempe rasismen.» «Vi må ta vår del av ansvaret for verdens flyktninger.» Slike oppfordringer er blitt alminnelige i politisk retorikk. Det er upassende, for ikke å si uanstendig, å spørre hva slags ansvar det er snakk om. Jo mer ansvar som anerkjennes desto bedre moral. Resultatet er et utslitt ansvar.

Tradisjonelle og velkjente former for ansvar, både allmennmenneskelige og kulturrelative, er lite berørt av påkjenningen. Foreldre har ansvar for sine barn. I noen land tilsier tradisjonen at voksne barn har et tilsvarende ansvar for sine gamle foreldre, et ansvar som et vesentlig redusert i en velferdsstat.

Velkjent er også alt det vanskelige. For eksempel: Hvem har ansvar for å få slutt på mobbing og ungdomskriminalitet? Når skal du slutte å trekke deg unna når noe kreves av deg? Og du, synes du alltid det er greit å legge skylda på andre?

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS