Hvordan styrke det utslitte ansvaret?

ESSAY: Når ansvar brukes som generell begrunnelse for riktige handlinger, får vi å gjøre med en moralsk superformel. Det legger opp til utslitthet.

Det er tilstrekkelig at ansvaret for ytringsfriheten hviler på politikere, redaktører, journalister, debattanter og skribenter, skriver Kjell Madsen, som er kritisk til at Høyesterett (bildet) dømte etter rasismeparagrafen tidligere i år.
Det er tilstrekkelig at ansvaret for ytringsfriheten hviler på politikere, redaktører, journalister, debattanter og skribenter, skriver Kjell Madsen, som er kritisk til at Høyesterett (bildet) dømte etter rasismeparagrafen tidligere i år.
Publisert

«Vi har alle et ansvar for å bekjempe rasismen.» «Vi må ta vår del av ansvaret for verdens flyktninger.» Slike oppfordringer er blitt alminnelige i politisk retorikk. Det er upassende, for ikke å si uanstendig, å spørre hva slags ansvar det er snakk om. Jo mer ansvar som anerkjennes desto bedre moral. Resultatet er et utslitt ansvar.

Tradisjonelle og velkjente former for ansvar, både allmennmenneskelige og kulturrelative, er lite berørt av påkjenningen. Foreldre har ansvar for sine barn. I noen land tilsier tradisjonen at voksne barn har et tilsvarende ansvar for sine gamle foreldre, et ansvar som et vesentlig redusert i en velferdsstat.

Velkjent er også alt det vanskelige. For eksempel: Hvem har ansvar for å få slutt på mobbing og ungdomskriminalitet? Når skal du slutte å trekke deg unna når noe kreves av deg? Og du, synes du alltid det er greit å legge skylda på andre?

En moralsk superformel

Det norske akademis ordbok gir følgende definisjon: « (juridisk eller moralsk) forpliktelse til å stå til rette eller sørge for noe(n)». I så fall er virkelig ansvar intet annet enn plikt, som er noe man har har, ikke noe man tar. Fra tid til annen gir det riktignok mening å ta ansvar, nemlig når det er uklart hvem som har det. Løsningen er da at noen «rydder opp», som det gjerne heter. Ansvar indikerer personlig modenhet, mens plikt er belastet med en autoritær aura. Og det er flere grunner til at det oftere er tale om ansvar. I noen tilfeller kan det ene ikke erstatte det andre.

«Vi har alle et ansvar for å hindre at korona-smitten brer seg.» Det er et velsignet klart og forståelig budskap. Folk ble da også informert om hva som skulle gjøres, og ikke gjøres, for å opptre i samsvar med ansvaret. Dersom man googler «Vi har alle et ansvar», blir det ingen mangel på treff. «Vi har alle et ansvar for de sårbare barna», hevder organisasjonen Av-og-til den 26. mars i år. Hva er det nå alle skal gjøre og ikke gjøre?

Man har ansvar for egne handlinger, for tilstander i verden som man selv har forårsaket eller medvirket til. Sagt på en annen måte, i samsvar med Det norske akademi: Man må stå rette for det man har gjort, eller ikke gjort.

Hvis man tilfeldigvis er vitne til en trafikkulykke, er det riktig å gi førstehjelp etter beste evne, i det minste tilkalle hjelp. Motivet er ikke at man har et ansvar for ulykken. En lege har en yrkesmessig plikt til å hjelpe. Altså har andre et annet slags ansvar? Det synes naturlig å si at enhver har en moralsk plikt i en slik situasjon. Kanskje er det mer treffende å si at situasjonen skaper medlidenhet med et menneske i nød? Ansvar og plikt passer bedre i et samfunn som verdsetter administrativ rasjonalitet.

Å si at man bør hjelpe fordi man har et ansvar, er i slike tilfeller som å si at man bør hjelpe fordi man bør hjelpe. Når ansvar brukes som generell begrunnelse for riktige handlinger, får vi å gjøre med en moralsk superformel. Det legger opp til utslitthet.

Hvem er ansvarlig for at Anne-Elisabeth Hagen er forsvunnet? Det er et spørsmål om skyld i strafferettslig forstand. Hvem har ansvaret for at bilbrannene ikke blir oppklart? Her står politiet i fokus. Hvem har ansvaret for at alle norske statsborgere lærer norsk? Har norske myndigheter en plikt til å sørge for det? Det finnes mange ulike typer ansvar, noe man lettere får øye på når man setter til side klisjeen om at «alle har et ansvar for…».

Skyldens overtak

Plikter og rettigheter må ofte tenkes sammen, følgelig kan det være nyttig å minne om at asymmetrier finnes, for eksempel denne: Man må gjøre det en plikt krever, men man må ikke gjøre bruk av en rettighet. Er det tale om en kravrettighet, må det finnes et forpliktet motpart. Hvem? Den pliktige er den potensielt skyldige. I vårt samfunn er myndigheter blinket ut som velegnet skyldige. Borgernes kravrettigheter i velferdsstaten er etter hvert så omfattende at noen (de særlig nøkterne) minner om at staten ikke har ansvar for folks lykke. Vi har ansvar for våre egne liv. Her gir det dårlig mening å forstå ansvar som plikt.

Skyld kan også legges på kultur og rase. Ennå blir det hevdet at Vesten, dypest sett, er ansvarlig for all elendighet i verden. Kan man være et moralsk menneske i den vestlige verden uten å innrømme den hvite kulturs skyld? Hvitheten selv skal være skyldig når en ikke-hvit utsettes for en forbrytelse. Ymse øvrighetspersoner også her i landet finner det riktig å applaudere.

En hvit jente ble drept i Kristiansand, en hvit gutt i Vadsø. Hvor mange husker navnene? Det var Marie og Håvard. Hvem la da vekt på hudfarge? Hvor var protestene? Nei, drapene var jo irrasjonelle. Forvirring hos dem som drepte. Man kunne legge skyld på myndigheter, men det måtte skje på den riktige måten. (Altfor små ressurser til psykisk helsevern.)

Et retorisk grep for å fremheve problemer

Klisjeen «Vi har alle et ansvar for..» gir ofte best mening dersom man glemmer ordlyden og oppfatter det som en fremheving av problemer. Politiske holdninger avgjør hvilke forkastelige tilstander eller tendenser som fremheves. Den moralske fanatismen nevnt ovenfor kan kanskje best forstås som en bevissthet som lukker seg lidenskapelig rundt et virkelig problem. Uansett, enhver har rett til å peke på problemer som blir oversett eller urimelig nedtont, alt ettersom man ser det.

Selv mener jeg at truslene mot ytringsfriheten får altfor liten oppmerksomhet. Vi ser nå økt bruk av §185, rasismeparagrafen, som er en orgie av uklarhet. Det er mulig å kriminalisere stadig flere ytringer når loven ikke krever annet enn uttrykk for «ringeakt». Denne paragrafen er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten. Flere som støtter paragrafen, finner det riktig å fremheve at oppropet om å fjerne den, stammer fra hvite mennesker. Slik rasetenkning er visst blitt akseptabel.

Nylig publiserte statsråd Abid Raja følgende: «Nordmenn på sitt beste er et inkluderende folkeslag som er humanistisk innrettet med sterk rettferdighetssans. Derfor trenger vi at hele samfunnet bidrar med å luke ut den synlige og usynlige rasismen.» (Kronikk hos nrk.no 26. 05. 2020).

Den såkalt usynlige rasismen vil antakelig ikke nevne hudfarge eller andre ytre trekk. For å luke den ut må man tro på alle som hevder å være utsatt for den. Kritisk sans blir et problem for statsråden. Men han nevner ikke ansvar, og demonstrerer med det at ordet er overflødig når folket skal formanes. Det er bra, for ansvaret styrkes ved at man ikke maser om det i tide og utide.

Følgelig bør ikke alle gis ansvar for ytringsfriheten. Det er tilstrekkelig at det hviler tungt på politikere, redaktører, journalister, debattanter og skribenter. Etter min mening sviktes ansvaret når lederskribenter roser fellende dommer i henhold til §185. Da Høyesterett dømte tidligere i år, presterte en avis å kommentere slik: «Det er oppløftende at landets øverste domstol viser omsorg for ytringsrommet. Ingen skal føle seg truet til taushet.» (Bergens Tidende, 03.02. 2020).

Kan straff for en ytring kalles omsorg for ytringsrommet? Ja, for omsorgen gjelder dem som føler seg (!) truet til taushet. I år har PST lansert begrepet «myndighetshat». (Trusselvurdering av 04. 02. 2020). Hvilke ytringer vil neste år bli stemplet som hatefulle, om fem år?

Ingen bedre sikkerhet enn dannelse

Det er ingen forbrytelse å skape løse, uforpliktende assosiasjoner til plikt og skyld, men jeg går altså inn for den forsonlige tolkningen: Med henvisning til alles ansvar vil man rett og slett understreke sakens alvor. Poesi kan overraskende nok være til hjelp, for ved det poetiske kan denne språkbruken komme i et enda mer forsonlig lys.

Hvis ordet ansvar forekommer i et dikt, vil jeg riktignok mistenke en formaning på rim, med liten poetisk verdi. Nylig kom jeg likevel over ordet i et godt dikt, Hans Børlis «Rådyret», en vakker refleksjon over et møte med dette sky dyret. Børli er blitt kalt «skogens dikter», noe som virker særlig treffende her. De siste linjene i det høystemte diktet lyder slik:

Jeg følte meg på underlig vis

fylt av ansvar. Fordi

skjønnheten hadde sett på meg

med de mildeste øyne i skogen. (Fra Dagene, 1958)

Jeg må innrømme at jeg umiddelbart stusset. Hva slags moralisme er dette? Selvsagt er det mulig å spørre – ansvar for hva? Rådyret, skogen, naturen? Diktet avviser spørsmålet. Mangel på spesifisering er ingen poetisk mangel. Men diktet begrunner ansvaret. Grunnen er at det lyriske jeg’et er blitt sett av skjønnheten. De fire linjene fremstiller et ansvar som er ubestemt, omfattende, inderlig, uten pekefinger rettet mot noen.

Mildheten i «de mildeste øyne i skogen» gjør ikke krav på noen rettighet. Dyret krever ingen ting, ikke engang å få være i fred. I møtet med slikt liv kan det oppstå et ansvar som mer treffende kalles ærefrykt for livet. Det er basis for at vi i det hele tatt tenker moralsk. Børli minner oss om at naturen selv kan skape slik dannelse. Fordi rådyret er en åpenbaring av skjønnhet, en åpenbaring med de mildeste øyne. Det er en gammel idé at skjønnhet skaper godhet hos mennesker, noe som i dag virker i overkant idealistisk, men diktet formidler i grunnen en slik idealisme.

Skjønnhet har ennå ikke åpenbart seg i politikken. Det nærmeste man kommer er vel et politisk forbilde, beundret for handlinger som har bidratt til et bedre samfunn. Et forbilde kan skape en følelse av plikt – eller bedre, dannelse, som er mer standhaftig enn noen slags følelse. Dannelse sikrer ikke mot hatefulle ytringer, men bedre sikkerhet finnes ikke. Et forbud i straffeloven vil ikke avskrekke når det er til de grader diffust. Det fører til usikkerhet og mindre respekt for lovgiverne.