Identitetspolitikkens offentlige selvmord?

Identitetspolitikk plasserer mennesker i kategorier, og definerer deres rett til å uttale seg i saker. Tilhengerne bruker den selektivt for å kneble politisk uenighet.

Publisert Sist oppdatert

Den såkalte identitetspolitikken har avslørt seg selv på flere måter den siste uka. Denne politikken setter oftest mer fokus på hvem som ytrer en politisk mening enn på hva den politiske meningen faktisk inneholder, og på vedkommendes identitet. En hvit person – blir det av og til hevdet – bør ikke uttale seg om hva rasisme er, for å ta et eksempel.

Dette handler om «harde» identiteter. Slike man er født med, eller som veldig sjeldent forandres. Kjønn, hudfarge, seksuell legning og religion er de mest populære. «Myke» identiteter teller lite. Enhver kan jo gå fra å være student til arbeidsledig til bedriftsleder til taxisjåfør. Merkelig nok er «myke» identiteter av dette slaget stort sett bare interessant om man har vært stødig velbeslått hele livet.

Dette er en meget splittende ideologi som kan være en katastrofe for den offentlige samtalen i Europa. Ikke minst for ethvert håp om et suksessfullt integreringsprosjekt på kontinentnivå. Det er nemlig ganske tydelig hvordan disse identitetene blir brukt, og til hvilke formål. Vi kan plukke noen få eksempler fra den siste tiden.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS