Det er gresk for meg

Kristendommen klarte det ikke. Ymse diktatorer klarte det ikke. Stormer og naturkatastrofer klarte det ikke, selv om de har gjort en betydelig innsats for å få det til. Men kanskje, kanskje, kan den generelle fragmenteringen i samfunnet, samt det stadig mer instrumentelle blikket på skole og utdannelse, få til det som tusener av år ikke har klart: å utslette skikkelsene og historiene fra gresk mytologi som fellesreferanser og dannelsesgrunnlag.

Denne sommeren har jeg mobilisert mine i denne sammenheng spinkle krefter for å prøve å forsinke denne prosessen med noen minutter, og gitt ut boken De greske mytene: Guder og helter fra de gamle fortellingene. Det er en bok som jeg håper kan gi andre lesere, tenåringer så vel som voksne, noe av det jeg selv fikk tidlig i livet: innlevelse og innblikk i de mest sentrale mytene fra den greske antikken. Det at jeg har skrevet en slik bok, innebærer også at jeg med jevne mellomrom må svare på det spørsmål som stilles alle som er opptatt av å trekke frem gamle og støvete ting: Hvorfor dette, hvorfor nå? Med klimakrise på trappene og wannabe-diktatorer i kulissene: Er dette det rette tidspunkt for å skue bakover?

Det er det naturligvis, nå som alltid. Det skal sies at kjennskapen til disse gudene og heltene ikke lenger er den inngangsbilletten til en viss type lærde kretser som de engang var. Men de er fremdeles vesentlige av to grunner: For det første er historiene om dem medrivende i seg selv, formidlet gjennom epos, skuespill og dikt som fremdeles holder stand kvalitetsmessig, og som fremdeles gjør inntrykk på stadig nye generasjoner av lesere. Men for det andre, og kanskje enda viktigere, har historiene, og tiden de ble til i, øvet uovertruffen innflytelse på ettertiden – og dermed også på livet her i det moderne Norge.