Minerva Debatt

Antikommunisme og klasseinteresser

Rødt vokser på meningsmålingene og overklassens tenketank rykker hardt ut. Tilløpene til interessant kritikk drukner imidlertid i propaganda og stråmannsargumentasjon.

Rødt vokser på meningsmålingene og overklassens tenketank rykker hardt ut. Tilløpene til interessant kritikk drukner imidlertid i propaganda og stråmannsargumentasjon.

I artikkelen The Ex-communists gikk Hannah Arendt i 1953 hardt ut mot de mest aggressive av den kalde krigens anti-kommunister. Flere av disse, som Arthur Koestler, og Franz Borkenau, hadde det til felles at de selv var  tidligere kommunister. Derfor mente de også at de var de eneste som forstod hvilken trussel kommunismen utgjorde, og hvordan den kunne bekjempes. Arendt antydet at eks-kommunistene var bærere av en totalitær mentalitet og at dette kom til utrykk ved at målet om å bekjempe kommunismen framstod så stort og viktig at det helliggjorde alle midler,  (”… their anticommunism forms a doctrine, that the ends justifies the means. Even totalitarian means,”).

Larsen er ikke totalitær

iveren etter å beskytte landet mot ”autoritære, mindretallsfiendtlige statssosialister” som meg selv har helliggjort en og annen intellektuell snarvei også for Larsen 

Nå hevder ikke jeg, på bakgrunn av det ovennevnte, at Bård Larsen er like totalitær nå som da han var med i NKP, eller at han er like krakilsk eller aggressiv i sine angrep på venstresida som blant annet Borkenau og Koestler var. Det ville ha vært å holde ham ansvarlig for meninger utrykt av andre enn ham selv i en helt annen tid. Omtrent sånn som Larsen selv gjør i sitt angrep på partiet Rødt.

For det kan allikevel virke som om iveren etter å beskytte landet mot ”autoritære, mindretallsfiendtlige statssosialister” som meg selv har helliggjort en og annen intellektuell snarvei også for Larsen. Alle gode krefter bør forenes i arbeidet med å skape en bedre verden, og vi på venstresida må lytte nøye til kritikk av vårt idégrunnlag. I Larsens tilfelle blir det allikevel vanskelig å trekke ut særlig mye substans – propagandaiveren tar overhånd.

Stråmannsargumentasjon

I sin tekst ”Revolusjon i Norge” trekker Larsen fram strå for strå av rødegardister og eksekusjonspelotonger helt til han har bygd seg et helt fugleskremsel fullt av fallende økser og knurrende øyne (sic!), som han så går løs på og hevder at det er Rødts politikk. Han lager en salig blanding av vokterråd og historisk determinisme for så å projisere alt dette over på Rødt. Det er liten vits i å kommentere noe av dette.

De få gangene Larsen tar seg bryet med å gå inn på Rødts faktiske program er presisjonsnivået lavt. Han siterer blant annet et avsnitt fra programmet om behovet for åpen meningsbrytning i et sosialistisk samfunn (”Et eventuelt mindretall må sikres mot overgrep fra den sosialis­tiske staten, og sosialismens framtid er tjent med at interessemot­setninger diskuteres åpent og at ulike politiske syn organiserer seg”), for så å gå i gang med sine egne meditasjoner over hva Rødt egentlig mener, basert på Lenin, Stalin, Mao og andre som Rødt tar aktivt avstand fra. Dette er det heller ikke noe poeng å gå inn på. På lignende vis hevdet programleder Anne Grosvold i Dagsnytt 18 den 20.08 at avsnittet i programmet hvor Rødt aktivt tar avstand fra væpnet revolusjon (”Rødt vil arbeide for at overgangen skal skje demokratisk og med fredelige midler”), antydet at Rødt ikke kunne ”garantere” en slik fredelig og demokratisk overgang.

Her leser både Larsen og Grosvold prinsipprogrammet som fanden leser bibelen. Men de som står bak formuleringen i Rødts program, bør også ta inn over seg at ordet ”maktovertakelse” regelmessig og unødig fører til at våre kritikere blander sammen begrepet ”revolusjon” med begrepet ”statskupp”.  Rødts syn er altså at et samfunn der det er folkestyret som ligger til grunn for viktige samfunnsbeslutninger, ikke kapitaleieres ønske om kortsiktig profitt, helt fint kan skapes uten statskupp.

Behov for oppgradering

Til tross for at jeg selv er medlem av Rødt, er det opptil flere formuleringer i prinsipprogrammet som også jeg kan styre min begeistring for, og jeg ser fram til revisjonen ved landsmøtet i 2014. Formuleringen Larsen siterer om ”avvæpning av borgerskapet” kunne jeg for eksempel godt ha klart meg uten. Rødts langsiktige mål om demokratisk kontroll med økonomien har historisk sett møtt aktiv motstand fra de få som faktisk har noe å tape på Rødts politikk: De aller rikeste. De aller rikeste er i vårt samfunn er også de aller mektigste, og de har sjelden gitt fra seg noe som helst av sin enorme makt uten kamp, noe blant annet Chiles demokratisk valgte president Salvador Allende fikk merke fram til han ble styrtet og drept i et CIA-finansiert militærkupp i 1974. Dette er såkalte ”historiske lærdommer for venstresida” som gjerne trekkes fram av godt voksne medlemmer av partiet, eller ”dinosaurer” som Larsen omtaler folk på sin egen alder.

Rødt er et nytt parti grunnlagt i 2007, og det er det partiet jeg er medlem av.

Larsen har allikevel rett i at noen av disse formuleringene er i overkant aggressive. I begge de siterte avsnittene ligger problemene i formuleringer som forutsetter at samfunnets overklasse vil kunne ta til våpen mot en demokratisering av økonomien. Dette er kanskje ikke utenkelig, men hører etter min mening bedre hjemme i et prinsipprogram for AKP (m-l) enn i Rødts. Uansett var kun et fåtall av Rødts medlemmer i det hele tatt over 18 år da AKP (m-l) hadde sin storhetstid på 70-tallet. En liten andel av disse igjen var medlemmer i ovennevnte parti. Hva dette partiet stod for, får Larsen ta opp med de som var med der. Rødt er et nytt parti grunnlagt i 2007, og det er det partiet jeg er medlem av.

Revolusjon i Norge

Rødt er fortsatt et lite parti, men avkreves likevel klare svar på hva vi eventuelt ville ha gjort dersom vi i morgen fikk oppslutning fra flertallet av landets befolkning. Når man har faktiske ambisjoner om å utvide demokratiet og endre samfunnets maktforhold, må man kanskje allikevel tåle såpass. De fleste jeg kjenner i Rødt har et ydmykt forhold til dette. Vi er enige om noen grunnleggende prinsipper om fellesskap og demokrati, og vi er enige om at dagens samfunnssystem er helt uegnet både til å beskytte oss mot klimaendringer, og til å sørge for at de 13,1% av verdens befolkning som i dag er underernærte, kan få slippe å være dét. Vi ser at ingen av de etablerte politiske partiene stiller spørsmålstegn ved dagens økonomiske system, og vi ønsker å jobbe med praktisk politikk for å skape et bedre samfunn.

Spørsmål om hvorvidt overklassen vil ta til våpen for å forsvare seg mot en demokratisk revolusjon virker ikke alltid like presserende. Denne ydmykheten overfor hvordan framtidens samfunn skal se ut på detaljnivå bør også reflekteres i prinsipprogrammet i større grad enn hva det gjør i dag.

Allikevel mener jeg at Rødt først og fremst bør dømmes ut fra praktisk politikk, og ikke et luftig prinsipprogram. Den politiske og økonomiske elitens dogmer om selvregulerende markeder har spilt fallitt. Vi får en produksjon som ender med kriser og arbeidsløshet, framfor å dekke behov. I Norge ser vi at markedsøkonomien fører til et boligmarked for de rikeste, nedleggelse av grønn industri og angrep på retten til faste ansettelser. Norske politikere vil heller la markedet råde enn å redde arbeidsplasser og miljøet. Markedsøkonomien er i 2012 uegnet til å sikre helt grunnleggende behov, som fast jobb, et sted å bo og et bærekraftig miljø. Da er det på tide å tenke nytt, og selv om ord som sosialisme og kommunisme hos mange dessverre har fått en negativ klang er det ikke tvil hos oss om at dette er veien å gå.

Klasseinteresser

Rødts gode meningsmålinger den siste tiden gjør at flere melder seg på i diskusjonen om hva slags nytt og bedre samfunn vi kan bygge sammen. Dette skulle man tro at Larsens arbeidsgiver, tenketanken Civita, ønsket velkommen. På nettsidene deres kan man lese at ”Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt”. Dette klinger dog noe hult når man ser at første bud i Civitas formålsparagraf er at de skal arbeide for ”økt oppslutning om markedsøkonomien”.

Allikevel later Civita til å basere seg på at det ikke er motsetninger mellom ulike klassers interesser.

I den tidligere nevnte debatten på Dagsnytt 18 var Larsen opprørt over den antagonismen Rødts program ga utrykk for mellom samfunnets klasser. Larsen vil nok, i likhet med meg selv, helst at alle samfunnsklasser skal kunne leve i fred og fordragelighet, men det er nå en gang sånn at noen grupper har mer makt enn andre. Civita finansieres av den samfunnsklassen som tjener aller mest på at vi har markedsøkonomi. Allikevel later Civita til å basere seg på at det ikke er motsetninger mellom ulike klassers interesser. Mener man først dette, er det også fristende å tro på sammenhengen mellom markedsøkonomi og personlig frihet, og at velstanden vil ”trickle down” til  de fattigste. Dette er for så vidt en ærlig sak, men det er påfallende at Civita, som er finansiert av overklassen, i stor grad arbeider for overklassens interesser, blant annet ved å hevde at det ikke finnes interessemotsetninger i samfunnet, og ved å forsøke å delegitimere alternativ politisk tenkning.

Verdens rikeste blir stadig rikere, mens kløften til de fattige øker. Verdenssamfunnet er ute av stand til å gjøre noe med klimaendringer og fattigdom fordi de viktige beslutningene blir tatt i lukkede styrerom. Rødt vil snu om på dette systemet, og da rykker overklassens leiesoldater ut til forsvar for markedsøkonomien.

Neste gang får man håpe at det blir mer substans i kritikken, for vi trenger god kritikk for å skape et bedre og mer rettferdig samfunn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden