Folk var fæle før i tida, både her og der og langt av gårde

ESSAY: Det er nok dessverre slik at folk i fortiden hadde et gammeldags syn på det meste. Når vi begriper dette, forstår vi også at verden går fremover.

Statuekrangelen utgjør en bit av det vestlige dramaet som utspiller seg i en temmelig larmende kulturkrig. Sånn sett er den litt viktigere enn det mange vil ha det til, skriver Bård Larsen i dette essayet.
Statuekrangelen utgjør en bit av det vestlige dramaet som utspiller seg i en temmelig larmende kulturkrig. Sånn sett er den litt viktigere enn det mange vil ha det til, skriver Bård Larsen i dette essayet.
Publisert Sist oppdatert

Kulturen vår er gjennomsyret av [...] fordomsfulle forestillinger. Hver eneste en av oss bærer på dem. Heller ikke mennesker med mørk hud, muslimer og jøder går fri. Den vestlige verden har ek­sportert sine rasistiske fordommer til hele verden.

– Sosialantropolog Bjarne Vandeskog

Det krangles om statuer om dagen. Noen hevder det bare er et rutinemessig og marginalt andedamprodukt, mens andre mener at den amerikanske kulturkrigen har kommet til Norge. Kanskje må klikklysten hos mediene ta litt av skylda for ufortjent mye oppmerksomhet, men det nytter ikke å skylde på mediene. Media skal også dekke marginale fenomener, særlig med tanke på at det som er marginalt kan få betydning før vi vet ordet av det.

For statuekrangelen utgjør også en bit av det vestlige dramaet som utspiller seg i en temmelig larmende kulturkrig. Sånn sett er den litt viktigere enn det mange vil ha det til. Og det er enkle mekanismer i sving. Man legger til rette for kamper som får troll i alle sjatteringer frem i lyset. Moderate stemmer møter veggen så det synger.

Minnekultur og minnekulturens symboler inngår i en evig kamp om historien, om nasjonale eller andre hegemonier, ikke sjeldent drevet av politiske, gjerne snevre interesser. Det er altså ikke tilfeldig valgte kampsoner vi er vitne til. Som George Orwell skrev: Den som har kontroll over nåtiden har også kontroll over fortiden (mannen tjenestegjorde forøvrig i den britiske kolonimaktens politistyrker i Burma). Vi kan snu om på det også: Den som kontrollerer fortiden har kontroll over nåtiden.

Fortida er ikke som den en gang var

Historien vår er for det meste historie sett «ovenfra»; om mennesker som hadde betydning i samtiden. Problemet, slik noen ser det, er at de også mente og gjorde ting som vi i dag oppfatter som forskrekkelige. Det leder til spørsmålet om hvordan vi kan forstå historien og viktige arkitekter bak vår egen kulturhistorie. Bør vi kunne forvente en høyere standard av de som levde før oss enn det de faktisk hadde? Fortjener de en plass i solen for å ha utrettet store og nødvendige og bra ting hvis de samtidig var noen bøller sett med dagens øyne? Bør vi omskrive verkene til briljante forfattere med forkvaklede syn på kvinner og europeerens plass i verden når de ga uttrykk for dette med datidens begreper og kallenavn?

Bør vi kunne forvente en høyere standard av de som levde før oss enn det de faktisk hadde?

Historien uttrykkes gjennom symboler, og er en del av landets lange hukommelse, mener den danske historikeren Christian Egander Skov. Men det betyr ikke at konnotasjonen vi legger i disse symbolene er fastlåste, fortsetter han: «Oppgaven består ikke i å vaske flekkene på historien bort, men derimot å hjelpe en historisk bevissthet på vei, fundert i refleksjon over fortiden, også i det omfang, den ikke lever opp til våre høye standarder for korrekthet og sivilisasjon.»

Egander Skov har mye rett, men tar opp spørsmål det er vanskelig å forholde seg prinsipiell til. Kontekst og historisk empati er viktig, mye handler om nærhet i tid, men det er også tilfeller der det udiskutabelt er på sin plass å rive statuer. På den andre siden kan det skli ut, i en tid med mye aktivistisk sensurhunger der fortiden skal retusjeres i samsvar med samtidens mer eller mindre samstemte moral.

For noen ideologer er kunnskap om fortidens spøkelser en bekreftelse på at demonene er en konstant i den vestlige verden. Vi har ikke endret oss så mye som mange vil ha det til, og det som er uakseptabelt i dag må være like uakseptabelt i går. Hvis vi fjerner Ludvig Holberg med sine aksjer i slaveri fra gatebildet, tar vi derfor et oppgjør med oss selv. Men Holberg var knapt en som spekulerte i slaveaksjer. På snirklete vis investerte eller lånte han bort (historikerne er ikke sikre) noen penger i et selskap som indirekte hadde noe med slavehandel å gjøre, men det ble innløst året etter med minimal eller ingen fortjeneste.

Kontekst og historisk empati er viktig, mye handler om nærhet i tid, men det er også tilfeller der det udiskutabelt er på sin plass å rive statuer.

Her forveksles relativisme med historieforståelse. Logikken er at hvis vi aksepterer en syttenhundretalls dramatiker på torget, så aksepterer vi også de tankene vedkommende eventuelt hadde om den hvite europeerens overlegenhet.

Det er nok dessverre slik at i fortiden hadde folk et gammeldags syn på det meste. Det vi i dag betrakter som fordomsfullt var en gang etablert «viten» og moral, slik det fremdeles er i mange hjørner av verden. Når vi begriper dette, forstår vi også at verden går fremover. Det er en verdifull innsikt. Det viser oss at vi lærer og blir bedre.

Selv de mest liberale for sin tid var rasister i sitt syn på menneskeslekten. Karen Blixen brukte hvite hansker når hun hilste på arbeiderne ute på markene i Kenya. På syttenhundretallet reiste de rundt i europeiske salonger og viste begeistret frem «edle villmenn» som de hadde hentet hjem fra det afrikanske kontinentet. De var gjerne mot slaveri, men oppfattet like fullt de svarte som representanter for et lavere utviklingsstadie, som utstillingsobjekter for oss selv i naturtilstanden. Det rådende paradigmet innen den tidlige antropologien var det som har blitt omtalt som «skin and bone anthropology», av mange kjent som for eksempel skallemåling. Det var noe vi for så vidt holdt på med i Norge langt inn i moderne tid.

Mange av historiens demokratiforkjempere vurderte aldri seriøst muligheten for at kvinner skulle ha stemmerett. Men de gjorde slutt på enevelde og absolutisme og bragte verden nærmere et liberalt demokrati. De var med på å legge grunnlaget for utvidelse av demokratiet, for suffragetter og kvinnesak, men de var like fullt hårreisende misogyne, sett med dagens øyne.

Hvor stor må synden være for at denne skal nulle ut det som førte til at en historisk figur ble reist på sokkel?

Den andre tankefeilen er mangelen på evnen til å vurdere proporsjonalitet. Hvor stor må synden være for at denne skal nulle ut det som førte til at en historisk figur ble reist på sokkel? Sannheten er at mennesker i gamle dager var like innvevet i det moralske, sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske liv slik vi også er det i dag. Hvis vi gransker lever og nyrer på alle som levde før oss – selv våre egne foreldre – vil vi finne mye å rette pekefingeren mot. Her blir det neppe tatt høyde for skråplanseffekt.

Minnehistoriske forviklinger

Vi får høre at statuene ikke skal destrueres, men flyttes til egnet sted. Men å sette dem i kjellere eller i et skammens museum oppklarer ikke det vi er uenige om. Kjernen her er hvem og hva man skal forvise fra det åpne rom. Ja, hva skal man svare på det? Alle er egentlig for å fjerne statuer i en eller annen kontekst, spørsmålet er hva man skal fjerne. Det er dette som fremprovoserer reaksjoner, ikke Hitler, Stalin eller Kong Leopold.

Noen foreslår å sette opp plaketter ved statuer til mistenkelige personer der de settes inn i sin rette historiske kontekst, som det heter. Det er for så vidt et slags kompromiss, men også her møter vi grensedragninger til debatt, for ikke å si krangel. For hvem og hva «fortjener» en trigger warning og i hvilken kontekst? Det blir også en politisk og ideologisk kampsone. Den enes terrorist er som det blir sagt den andres frigjøringshelt. Og hvilke ideer er det egentlig som har drevet verden fremover til det bedre, om det nå i det hele tatt er bedre?

Skal vi utstyre Nordahl Grieg-statuen i Bergen med opplysninger om stalinismen hans? Eller kan det være at vi overlater den biten til andre former for kunnskapsformidling? Skulle vi følge ikonoklasters eksempel om Winston Churchill (at det bør opplyses om hans mindre tiltalende sider), bør nå Osvald-monumentet utenfor Oslo S utstyres med en plakett der det står at gruppa ble ledet svorne tilhengere av Josef Stalin, en av historiens verste massemordere. I stedet står det nå en plakett der med følgende ord av frontmann Asbjørn Sunde: Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn historieforfalskende. På Sundes tid, i de kommunistiske landene, ble friheten knust, klassefiendene arkebusert, mennesker redusert til statsklienter og sinnet stampet gjennom den totalitære støpeformen. Se der har du minnekulturelle forviklinger som har vaska seg.

Statuekrangelen mangler noen grunnleggende felles referansepunkter. Ta eksempelet «historieløshet». Snakker vi da om det å rive en statue eller snakker vi om begrunnelsen for å skulle rive den? Det er en ganske avgjørende forskjell for debatt. Statuer rives stadig vekk, ofte velbegrunnet. Men slett ikke alltid. Og det er vel det diskusjonene egentlig handler om.

På Asbjørn Sundes tid, i de kommunistiske landene, ble friheten knust, klassefiendene arkebusert, mennesker redusert til statsklienter og sinnet stampet gjennom den totalitære støpeformen.

For det er knapt noen som mener at alle statuer skal stå til evig tid og det er ingen som vil rive alle statuer. Minnekultur er gjenstand for reflekterende samtale. Innen akademia forskes det ganske intenst på feltet. Prosesser rundt å fjerne gamle statuer kan helt klart også virke opplysende. Vi skriver dessuten om historien stadig vekk. Nye kilder, ny kunnskap og nye historiske perspektiver gjør sitt til at historie og historiefaget ikke er fiksert og endelig.

Statuer blir som oftest reist etter at personen på sokkelen er død for lengst. Statuer er gjerne politiske, ideologiske eller nasjonsbyggende identitetsmarkører. I prinsippet er det altså ingenting i veien for å rive dem når de ikke lenger er relevante eller akseptable. Men vi river som oftest ikke statuer vilkårlig. De er del av vår kulturhistorie, og det å rive en statue er mer dramatisk enn å reise den.

Debatten handler – eller bør handle – om hvilke statuer som bør fjernes og (den rimelige) begrunnelsen for det. Det som derimot er historieløst, er å tolke fortiden med samtidens briller. Det er et helt grunnleggende prinsipp i historiefaget.

Uenighet og konflikt har først og fremst oppstått der kravene om å fjerne eller rive statuer ofte stammer fra grupper eller personer som bruker minnekultur som rambukk i et større identitetspolitisk spill (cancel culture, woke, no platforming – kjært barn har mange navn). Som søker å retusjere det de ikke liker fra språk, litteratur, det åpne rom, talestoler og i en viss utstrekning ytringsfriheten, herunder å etablere et nytt historisk narrativ som er i tråd med politiske prosjekter et godt stykke ut til venstre. Det er ikke egentlig kunnskap som står i sentrum, men hegemonikamp med dyptgående ideologiske føringer.

Jakobinere

Selvsagt er ikke alle som er del av den ikonoklastiske bølgen utspekulerte ideologer. Mange er oppriktig engasjerte, men den oppjagede stemningen skaper dårlig tenkt felleskapshybris. Det enkleste er å rive ned det vi ikke liker. Det bor en liten jakobiner i mange av oss.

Aldous Huxley beskrev det godt i romanen Crome Yellow fra 1921:

Den sikreste måten å etablere et korstog til fordel for en eller annen god sak, er å love folk at de vil ha få rett til å forurette andre. Å være i stand til å ødelegge med god samvittighet, å kunne oppføre seg dårlig i den rettferdige harmens navn - dette er toppen av psykologisk luksus, den deiligste av moralske godbiter.

Hver generasjon får sin kontingent jakobinere, av grenseløse som mister hodet eller rett og slett er drevet av sinne og destruksjon. Av de som kjenner igjen «a just cause» når de ser den, men som egentlig er mest opptatt av å bruke den til å skille sauer og geiter, til å leve ut sekterisme og intoleranse. De er ikke opptatt av å bygge broer og løse problemer, men av å peke ut fiender, jo flere desto bedre, slik at verdens omfattende elendighet kommer til syne. De verste er de lunkne, de moderate, hyklerne – og det er der støtet settes inn. «De små uenigheters narsissisme» har alltid vært jakobinernes raison d'etre.

Hver generasjon får sin kontingent jakobinere, av grenseløse som mister hodet eller rett og slett er drevet av sinne og destruksjon.

Hybrisen sprer seg forutsigbart til mange miljøer, aksjon skaper reaksjon.

I land som Polen og Ungarn har identitetspolitikk ført til retusjering av historien med vrangsiden opp. Der reiser man statuer til ære for antisemitter og fascister. Progressive studier legges ned, humorister trues, bøker fjernes, ytringsfriheten innskrenkes. Det skapes åsiktskorridor i den gloriøse nasjonens navn.

Noen moralingeniører reiser opp, andre river ned. I London har de måttet bokse inn statuen av Churchill for å beskytte den mot hærverk, mens høyreradikale slår ring om ham. Sånn går det troll i ord, de radikale bekrefter hverandres verdensbilder. De radikale på den ene siden vil kaste på sjøen, de andre radikale møter mannsterke opp som body guards. Der har du Winston altså, for eller mot, i en fremprovosert og falsk dikotomi.

Sjølkritikk eller selvutslettelse?

Vi skal være kritisk til vår egen fortid. Mange opplever kanskje at det er deres tur nå, at «seierherrene» i det vestlige hegemoni har hatt bukten og begge endene i fremstillinger av hvordan verden er skrudd sammen og hva som beveger den.

Men det stemmer bare et stykke på vei. Vesten er også preget av intens sjelegransking og selvkritikk, særlig på områder som akademia, media, utdanning og kultur. Hvor mange ganger har vi ikke hørt fra ytre høyre at de liberale elitene er selvutslettende. At nasjonens historie ikke lenger er vår egen. At kulturmarxistene styrer mediene. Høyrenasjonalistene har enda mer hybris og spiller med fryd ut de kortene den radikale venstresiden gir dem. I USA kan Trump peke på radikale ikonoklaster og fortelle velgerne at dette, ja dette er den liberale sumpen.

Noen hevder at ikonoklasme er et virkemiddel for å etablere en samtale og styrke bevisstheten rundt vår egen historie og inn i vår tid. Det høres jo klokt ut, men her forstår man nok – eller burde forstå – at en samtale på svært så aggressive og gitte premisser nesten er en umulighet. Resultatet blir i stedet en evig skyttergravstilstand.

Den antikoloniale ikonoklasmen har dessuten noen iboende ideologiske momenter som nesten er uoverkommelige. Et premiss som hviler på et enøyd historisk og moralsk utsyn som både overser at fenomener som slaveri, undertrykkelse og (rase-) diskriminering er universelle og tidløse, men som også overser det enkle faktum at verden har gått fremover. I spørsmål om rasisme og religions - og ytringsfrihet, gjelder det (til noens forargelse) i særdeleshet den vestlige.

Det vi ser er radikaliseringen og polariseringens følgeproblemer. De aller fleste forstår at statuer og minnesmerker til ære for hitlere og leopoldere og andre ufordrageligheter ikke har noe å gjøre i det åpne rom – i alle fall ikke uten et betydelig innslag av kontekst. Det er rett og slett sunn fornuft (forøvrig et utrykk som har forsvunnet ned i dekonstruksjonenes søppelkvern).

Sunn fornuft som nesten er umulig å kommunisere når premissene for debatt blir lagt av radikale: Hvis du ikke vil ha Hitler, hvorfor x? Da sitter vi igjen med en tautologisk gjenganger som kommer fra de samme miljøene: Hvis du henger deg opp i statuer og gamle TV-serier, så er du egentlig ikke mot rasisme, ikke på ekte.

Radikalismens «natur» er basert på forestillinger om det bestående som grusomt inn til roten – og alt det står for. I dette tilfellet en sykdom som går inn til margen av den vestlige sivilisasjonen. Historiske personer, små eller store «helter», er alle smittet av det samme viruset. Da får vi «debatter» som den om Winston Churchill, over Nordsjøen og etterhvert også her hjemme, pussig nok. At Churchill reddet oss fra nazismen og den mest potente formen for rasisme menneskeheten har opplevd, blekner i forhold til det virus han bar på.

Churchills ettermæle fungerer også som katalysator for en ideologisk omkamp fra den kalde krigen – and beyond. I Storbritannia har debatten rast i årtier. Folk langt ute på venstresiden har selvsagt ikke mye mot å rive ned et så potent symbol for de liberale demokratiene, vestmaktenes og kapitalismens seier over tyranni. Det var tross alt Churchill som sa at et jernteppe hadde senket seg over Europa, mens Sovjetunionens innsats under krigen ble henvist til tilskuerplass. Churchill er symbol for en tapt tid, den britiske kolonitiden, med alt det innebærer av ugrei ballast.

Følgeproblem to er at denne kraften slippes løs på selve historien. Synet på den hvite europeer som overlegen alle andre folk var normalen i gamle dager. Det er selvsagt fælt, men slik var stort sett verden før i tida. Selv det nordiske sosialdemokratiet hadde fingrene langt nede i den rasebiologiske (her sosialhygieniske) verktøykassen langt opp på 1950-tallet. I et globalt og historisk perspektiv har folkegrupper hatt for vane å se seg selv som jordiske episenter og ditto sett ned på andre. Den europeiske slavehandelen var stygg, men enten vi liker å høre det det eller ikke så kom vi til dekket bord. De lokale hadde holdt på med slavehandel seg imellom i århundrer.

Synet på den hvite europeer som overlegen alle andre folk var normalen i gamle dager. Det er selvsagt fælt, men slik var stort sett verden før i tida.

Mens historikere i årevis har snakket om verdien av historisk empati og multiperspektiver (etc, etc) går kulturkrigerne i revers. Historien blir en ideologisk slagmark. Viraken handler ikke egentlig om rett/galt, moral/umoral som sådan. Fortiden kan man uansett ikke gjøre noe med. Det handler mer om å røyke ut de som riktignok kan være forferdet over for eksempel rasisme, men som ikke lever opp til den standarden som det legges opp til fra identitetspolitikkens mest larmende inkvisitorer. For de aller mest ideologiske handler det om å nullstille kalenderen.

Men det kanskje viktigste følgeproblemet er at vi kan ende opp med en generasjon uten historiske referansepunkter. De vil bli ignoranter i mange spørsmål. Verden har tross alt gått fremover, men det blir vanskelig å forstå hvis kommende generasjoner ikke har noe konkret å forholde seg til. Sånn er det med andre identitetspolitiske saksområder også, i litteraturen for eksempel. Man ender opp med å tro at mennesker som levde før i tiden tenkte og sa ting slik vi gjør i dag. Budskapet fra kulturkrigerne er sånn sett direkte reaksjonært fordi det er fremskrittsfiendtlig og fremgangsmåten er forjævligsering i alle kanaler.

Den hygieniske tilnærmingen til verden fremstår ofte komisk i all sin overspenthet, men det begynner å få konsekvenser. Den sprer frykt, ingen vil være slemme eller har ork til å ta kampen.

Du skal ikke le av det som er alvorlig

At det hamres løs på humor er kanskje det mest nedslående. Ellers oppegående samfunnsengasjerte forsvarte at en episode («Don’t mention the war!») av Fawlty Towers (av alle ting) en kort stund ble fjernet fra BBCs digitale arkiver. Angivelig fordi Major Gowen, en av stamgjestene på hotellet, lirer av seg en rasistisk slur. Kritikken er hinsides fordi det ikke hersker et fnugg av tvil om at majoren er en karikatur på en forgangen tid. Det han sier er dumt og er ment å fremstå dumt. Men ordene fanger altså, helt uavhengig av sammenheng (med Sagen-gate friskt i minne). Det forteller oss om hvilke implikasjoner som ligger bak jakten på kjetteriet. For eksempel at verdier og ideologiske utsyn skal følge humoren så tett som mulig. Det sier noe om at de som fordriver humor peker mot et samfunn de fleste av oss ikke ønsker å leve i. I lengden ønsker få av oss en verden der vi jager humor og humorister ned i kjelleren. Uansett motiv. På Facebook ble vi servert meldinger som dette: «Det finnes en tid for alt, inkludert klassisk whataboutisme. Personlig verdsetter jeg svarte liv høyere enn klassiske Fawlty Towers-episoder.»

Ord og symboler skal ut av verden, både i fortid og nåtid, helt uavhengig av hva eller hvilken tid de er ment å beskrive eller harselere med.

BBC snudde riktignok raskt på hælen etter at John Cleese forklarte at episoden driver ap med rasisme og rasister. At Cleese i det hele tatt måtte forklare dette er nesten ubegripelig. Men det er neppe helt over, for saken er et eksempel på et skisma i identitetspolitikk. Mens noen godtar at det bør være greit å gjøre narr av rasisme, mener andre at det ikke har noe med saken å gjøre. Det er ordene som betyr noe, an sich, ikke hensikten. Ord og symboler skal altså ut av verden, både i fortid og nåtid, helt uavhengig av hva eller hvilken tid de er ment å beskrive eller harselere med.

Det er her man blir virkelig minnet på at mye av aktivismen har trekk av jag etter kjetteri. Slik har for så vidt menneskeheten holdt på med siden vi kunne stå oppreist. Inn og ut-grupper, inne eller ute av flokken. Det er forhold som er lett gjenkjennbare.

Det er nok å ta av i NRK-arkivet også. Særlig i humoravdelingen. Her spøkes det om ekstremt mye haram. Det bør man ikke gjøre. Humor skal kun treffe i løse lufta, ikke støte noen, til nød sparke oppover hvis den som er oppover har feil holdninger. Og husk det viktigste: Nordmenn før i tiden, i gamle dager, de var fæle nesten alle sammen og slikt kan vi ikke la ligge åpent tilgjengelig hos statskanalen.

Gjør porten trang

Norge er at verdens minst rasistiske land (de mest rasistiske landene finner vi i Asia og Midtøsten). At det i seg selv ikke skal være sovepute i videre arbeid mot rasisme er innlysende. Vi kommer ikke videre uten å erkjenne rasisme der vi finner den. Men polariseringens radikalere har ikke som formål å skape brede fronter.

Det er konflikt som er målet, for eksempel ved å importere amerikanske virkelighetsbeskrivelser til Norge. Eller ved delvis å kapre både debatter og markeringer med de beste intensjoner og formål. Konflikt som kanskje mer enn noe annet rettes mot de moderate og forteller dem at de ikke er rettroende nok: Kom til oss eller så skal du få høre det! Det er synd og kontraproduktivt for det antirasistiske arbeidet. Får du høre mange nok ganger at du er «medfødt» rasist, at det ligger i blodets nesten uendelig lange linjer («hvithet forstått som nedarvede rester fra vår felles koloniale og imperiale historie») er det til slutt bare å resignere. «Det legges ut så mange snubletråder at det for et feilbarlig menneske nesten er umulig å ikke snuble i dem før eller siden», slik medieviter Alex Iversen har uttrykt det.

Det formidles at en hvit knapt er i stand til å forstå hva rasisme er – og overhodet ikke hvordan det oppleves. Når en farget sier at han eller hun mener å oppleve rasisme er det alltid sant. Den hvite skal samtykke og ellers være stille.

Det er vanskelig ikke å oppfatte slike forestillinger som regresjon, selv om forestillingenes protagonister vil hevde at de tvert imot ønsker radikal endring. I den lenge rådende fremtidsoptimismens ånd var de fleste skjønt enige om at vi nærmet oss hverandre på tvers av kultur og etnisitet. Det var en slags universalisme på gang, der empati var ett felles gode og der vi søkte kraften i de bedre argumenter. Vi var liksom ferdige med gruppetenking. Nå har polariseringen truffet oss, og polene trekker i hver sin segregerende retning i konkurranse om hvem som kan formidle de beste argumentene for gruppers utilnærmelighet. Store deler av venstresiden la klassespørsmålet til side, til fordel for identitet og kulturalisme. Deler av høyresiden har hensunket til proteksjonisme, nasjonalisme og nativisme. Begge polene arbeider hardt for å sette dagsorden og presse mellomlandet. Der den ene siden spiller på frykt, spiller den andre siden på samvittighet og manikeisme. Den polariserende tildragelsen og balkaniseringen av dagsorden glir stadig nærmere en allmenn tilstand der sannhet og etterprøvbarhet bryter sammen. Det kan neppe føre noe godt med seg.

Den polariserende tildragelsen og balkaniseringen av dagsorden glir stadig nærmere en allmenn tilstand der sannhet og etterprøvbarhet bryter sammen. Det kan neppe føre noe godt med seg.

Noe annet som sirkulerer i kulturkampen er begrepet «hvite privilegier». Det bidrar neppe stort til å finne felles grunn. Det er selvsagt riktig at hvite slipper problemer og fordommer fargede møter i hverdagen med hensyn til hudfarge, sosial mobilitet, osv. Problemet er at det tolkes på gruppenivå, noe som egentlig er ganske på viddene. Mange hvite har det mye verre og langt mindre privilegert enn mange fargede på alle livets områder. Uansett hva det teoretiske grunnlaget for slike begreper er ment å være, er det innlysende at det klinger mot sin hensikt blant mange folk, særlig hos de som sitter på den nederste greina.

Alt dette rotet er mat for høyrepopulisme. Den mest potente identitetspolitikken kommer tross alt fra den nasjonalistiske høyresiden. Identitetspolitikk, vel og merke slik den arter seg i dag, er likevel feilslått – helt på egen hånd. Den har for stor innflytelse og – selv om det er en ubehagelig sannhet – den fungerer så til de grader som innpisker for ytre høyre at ytre høyre elsker den. Det er altså flere måter å bli gissel for ytre høyre på.

Offerrollen et trumfkort som er lett å ty til. Fordi den virker. Det gir seg gjerne utslag at det å føle seg krenket og gi uttrykk for dette, er det samme som at krenkelsen er sann eller rimelig begrunnet. Den krenkede har alltid rett og bør lyttes til fordi den krenkede er krenket, også når dette er en logisk feilslutning. Offerrollen brer om seg, som kapital til alle politiske miljøer. De som krenker andre er selv krenket.

Det er en plausibel innvendig at frykten for ytre høyre ikke skal diktere hvordan vi skal forholde oss til verden. Akkurat den problemstillingen er forbeholdt de moderate, det politiske sentrum så å si. Det politiske sentrum blir på sett og vis presset til å ta standpunkt for den ene eller andre part i en konflikt som hører hjemme på ytterkantene. Rasister er selvfølgelig alltid verre en antirasister, men det er like fullt en falsk dikotomi som blir drevet frem i tiden vi lever i. Det politiske sentrum blir møtt med sarkastiske utsagn om at å møtes på midten; det er et sted mellom rasisme og antirasisme. Det kan de hevde fordi de sitter på en radikal definisjonsmakt med dramatiske virkelighetsbeskrivelser.

Identitetspolitikk står i bresjen for en sort-hvit tidsånd der geiter skal skilles fra sauer. Metoden går ofte på språk, på små feilsteg i henhold til en gitt doktrine. Metoden er shaming og ulne anklager med en undertone av noe virkelig mørkt og politisk spedalsk: Du skal skamme deg over å mene noe som er det minste avvikende fra det vi mener og verden skal få vite det.

Onkel Tom

Dagens store protestbølge mot rasisme blir sammenlignet med 1950- og 60-tallets borgerettighetskamper. Det stemmer et godt stykke på vei. Likevel: Borgerrettighetsbevegelsene som ble anført av Martin Luther King sto for et inkluderende Amerika. Et Amerika der alle borgere skulle behandles som likemenn. Der ingen tok hensyn til hudfarge. King hadde sine kritikere den gang også. Malcolm X mente for eksempel at King var kjøpt og betalt av de hvite slik at han kunne spre sitt forsonende budskap som skulle pasifisere de svarte; «a 20th century or modern Uncle Tom». MLK levde i en annen tid. Antagelig hadde han vært dypt skuffet over et dagens USA som fremdeles preges av rasisme. Men hadde han gitt Malcolm rett?

Nåtidens protestbevegelser har et ganske stort innslag av identitetspolitikk. Tonen er ofte lite forsonende, de hvite som gruppe blir nidkjært fremstilt som motsetning til andre minoriteter. De kan ikke snakke samme språk og kan heller ikke forstå hverandre på tvers av gruppen. Vi må lytte til den andre, men ikke ha en virkelig samtale, for den som er hvit er privilegert og utøver maktubalanse ene og alene på grunn av sin hudfarge.

Identitetspolitikk er ikke en vei ut av uføret, den bare forsterker motsetninger og bekrefter motsetninger mellom mennesker på gruppenivå.

Det som er synd for deler av det antirasistiske arbeidet er paradoksalt nok at en god del av påstandene om strukturell rasisme har mye for seg. Men verdifulle innsikter har en tendens til å drukne i støy, skyldnere og balkanisering av ordskiftet. USA er utvilsomt nedsyltet i en lang historie med åpenlys og delvis fortrengt rasisme. Det er ikke tilfeldig at den mest stormfulle identitetspolitikken oppsto der. Donald Trumps valgseier kan forklares på flere måter, men fellesnevneren er uansett at han seilte opp som en skamløs representant for hvit identitetspolitikk. Europa har en ganske annen historie, men å tro at ikke også vi sliter med en god del forestillinger og strukturelle utfordringer knyttet til rasisme er veldig naivt. Men identitetspolitikk er ikke en vei ut av uføret, den bare forsterker motsetninger og bekrefter motsetninger mellom mennesker på gruppenivå. At en organisasjon som Antirasistisk Senter har lagt seg så nært opp til amerikansk identitetspolitikk er dessverre ganske symptomatisk for at vi ikke har en skikkelig bred og inkluderende, ikke-ideologisk, men organisert antirasisme i Norge.

En gal, gal verden

Slaveri var normalen i Afrika gjennom hundrevis av år. Den foregikk lenge før europeerne kom for å kjøpe slaver og antallet slaver er estimert til et omstridt antall flerfoldige millioner. Så mange som tre av fire slaver døde før de kom frem til slavemarkeder som det beryktede i Zanzibar. Et land som Somalia er kjent for sin umenneskelige behandling og slavedrift av Bantu-folkene gjennom hundrevis av år.

Arabisk og afrikansk slavehandel er godt kjente fakta, men blir oppfattet av mange som brønnpissing i en debatt som egentlig skal handle om Vestens måte å organisere slavehandel på, for sin eksepsjonalisme; motivert av både profitt og en rasistisk forestillingsverden som kjennetegner oss og fremdeles gjør det. Relativt få afrikanske historikere har tatt seg bryet med å skrive om den arabisk-muslimske slavehandelen. Det er heller ikke veldig omfattende forskningslitteratur på området i Vesten, i alle fall ikke sammenlignet med den europeisk-amerikanske.

Det er godt mulig å granske og diskutere den utspekulerte måten Vesten integrerte rasisme i den oversjøiske imperialistiske økonomien på, men så vesensforskjellig fra andre typer umenneskelig slavehandel at det overhodet ikke er sammenlignbart var den ikke. Også den arabiske og afrikanske slavehandelen var økonomisk og imperialistisk motivert. De tok stort sett andre folkeslag enn sitt eget som slaver, og de hadde neppe et mye bedre syn på seg selv som overmennesker og slavene som undermennesker enn det europeerne hadde. Tragisk nok er slaveri fremdeles et globalt fenomen, i Afrika alene er det snakk om hundretusener. Hvis vi skal se etter kontinuitet i diskriminerende og rasistiske forestillinger om den andre, ser dessverre dette ut til å være menneskehetens minst appellerende kretsløp. Ingen dekonstruerende postkoloniale teorier kan endre på dette sørgelige faktum.

Kanskje vil en erkjennelse av at vi tross alt sitter i den samme gyngende prammen være et bidrag til å komme nærmere hverandre? Naivt? Jo, men hvorfor ikke egentlig?

Rasisme er alltid farligst når den kommer fra majoriteten og rettes mot minoriteten. Der hviler det et stort ansvar. Like fullt skal vi lete godt og lenge for å finne den kultur eller nasjon som ikke har rasistiske forestillinger. Kanskje vil en erkjennelse av at vi tross alt sitter i den samme gyngende prammen være et bidrag til å komme nærmere hverandre? Naivt? Jo, men hvorfor ikke egentlig? I lengen er det bare «togetherness» som kan gjøre oss bedre vant med hverandre, og det gjelder oss alle, hvite som ikke-hvite, her og andre steder. Vi vil nok dessverre alltid se med skepsis på de vi ikke kjenner, slik det er i alle verdenshjørner: «Aus so krummen Holze, als woraus der Mensch gemacht ist, kann nichts ganz Gerades gezimmert werden.»

Kloden vår er et rotete sted med mye urett. Vi finner på mye åndssvakt. Megahistorien om Tellus er en historie som nesten overgår virkeligheten. Men så langt i historien har det ikke lykkes å strømlinjeforme oss til mønsterborgere med synkronisert høy moral. Vi kan til og med ha ulike interesser og verdisyn. Vi vet at revolusjoner spiser sine egne barn til slutt. Det finnes nemlig knapt en historisk person som ikke ville skape full skandale på Lindmo. Snart vil velmenende folk kunne oppleve at deres egne yndlinger blir gjenstand for klåfingrede ikonoklaster. Selv den godeste Karl Marx skrev om tilbakestående folkeslag (negre, slavere) og griske jøder Hvis det knurrende øyet rettes mot sosialdemokratiets omgang med sosialhygiene og eugenikk, vil enkelte arbeiderhelter stå utstøtt på soklene sine. Folk var fæle før i tida, både her og der og til og med langt av gårde.