KOMMENTAR

Bildet Oppstandelse (ca. 1715) – av Jesu' oppstandelse – er malt av Sebastiano Ricci. Og Kristne venter på at Jesus skal komme igjen. Det er naturlig, men når det blir spekulativt, blir det også farlig.
Bildet Oppstandelse (ca. 1715) – av Jesu' oppstandelse – er malt av Sebastiano Ricci. Og Kristne venter på at Jesus skal komme igjen. Det er naturlig, men når det blir spekulativt, blir det også farlig.

Apokalypse nå

Noen kristne mener at koronaepidemien vil frembringe apokalypsen – og at tiltak som gjøres for å kontrollere epidemien er verre en epidemien. Selv om det er naturlig at kristne venter på apokalypsen, er en slik spekulering ikke bare forunderlig, men også farlig.

Publisert Sist oppdatert

Det er påskehøytid – utvilsomt den vakreste av alle høytider.

Selv for kirkegjengerne blant oss er det fort gjort å glemme hvilket under som feires – Gud selv, han som er begynnelsen og slutten, blir et begrenset menneske for slik å dø som et sonoffer for menneskenes synder.

Det er utrolig! (Vel, tilnærmet utrolig, er nå min egen vurdering.) Og kristne venter altså på at denne Gud, som har forsonet seg med menneskene, også skal forene seg med dem. Og det er denne foreningen, altså «Jesu annet komme», som er apokalypsen – selv om sekulære sjelden er helt klar over denne forståelsen av det ordet.

Plant ditt tre i hagen

I de kristne tradisjonene har man gjerne forholdt seg til apokalypsen på samme måte som Mesteren selv: «den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen» (Matt. 24, 35-5).

Dette gjelder også for protestanter, mens særlig lutheranere. Det er fortellende at Luther, i ettertid er blitt tillagt følgende: Vi burde plante et epletre dersom vi, i et tankeeksperiment, visste at apokalypsen inntraff i morgen. Dette betyr ikke at kristne skal forholde seg likegyldig til apokalypsen. Tvert imot, kristenlivet er en vedvarende hengivelse, en utømmelig lengsel – man skal lever enhver dag som om det er den siste i ens liv. Og nettopp derfor betyr det ikke så mye til eller fra akkurat når apokalypsen inntreffer.

Men ikke alle forholder seg til tradisjonene. Noen predikanter ser nemlig tegn til at nevnte dag og time er rett rundt hjørnet. De påstår ikke bare at vi skal leve som om apokalypsen inntreffer når som helst – de påstår å ha kunnskap om når apokalypsen inntreffer.

Nærmere bestemt: Koronaen vil føde «Dyrets merke» – et uttrykk i Johannes’ Åpenbaring som beskriver dem som vil forgå i foreningen med Gud, altså dem som ikke vil tilhøre Gud. Og for å beskytte seg mot Dyrets merke, må man trosse myndighetene. Således maner disse predikantene, mer eller mindre eksplisitt, til en radikal skepsis til myndighetene – i disse krisetider, hvor tillit mellom stat og borger er viktigere enn på lenge.

Dette er selvsagt svært problematisk.

Men før vi ser nærmere på dagens kristne sekter og pesten, kan det være nyttig å se litt på forholdet mellom kristne og pesten sånn det var helt i begynnelsen, i farvannet av den opprinnelige påskemorgen.

Kristne og pesten

Det er langt fra alt i kirkens historie med pest – eller generelt – som er til å bli stolt av. Verst er kanskje de kristne forfølgelser av jødene under Svartedauden. Men måten de første kristne møtte pesten på, vekker både beundring og stolthet hos meg. Og det gjelder kanskje særlig nå som vi selv har fått stifte bekjentskap med en slags pest.

For det er bemerkelsesverdig at vi tar det som en selvfølge at vi skal gjøre betydelige offer for å verne om de svakeste i samfunnet – og ikke minst gjøre betydelige offer for de som blir smittet.

I et historisk perspektiv er nemlig dette overhodet ingen selvfølge – og for romerne var det definitivt ikke det.

Pester som Antoninuspesten (166–180 e.Kr.) og Cyprianus’ pest fra midten av 200-tallet drepte over en kvartepart av Romerikets befolkning. Sistnevnte tok i 270 e.Kr. til og med – kanskje – livet av en keiser, Claudius II. Ja, disse pestene herjet mer voldsomt med imperiet enn noen barbarhær.

Hvordan behandlet så romerne sine syke? Ved å hive dem ut på gaten. De visste at pesten var smittsom, selv om de ikke hadde noen presis kunnskap om smittens mekanismer.

Mange av dem som ble hevet ut, døde av pesten – men mange døde også av at pesten gjorde dem så svake at de ikke klarte å få i seg væske og næring.

I motsetning til den jevne romer tok de kristne vare på dem som ble kastet ut. Vi kan tenke oss grunnen: et kall til å ofre sitt liv for de svake, som ble gjort kraftfullt ved en tro på oppstandelsen fra de døde.

De kristne utøvde den legekunnskapen man hadde på tiden – man nøyde seg altså ikke med bønn og håndspåleggelse – for slik å hjelp de syke med å overleve, siden ingen andre i samfunnet ville være i nærheten av dem. Og selv om den medisinske kunnskapen var ganske utilstrekkelig, fikk mange syke dermed i seg væske og næring og levde videre.

Dette motet er enestående, og var én av grunnene, mener noen historikere, til at kristendommen blomstret i Romerriket: Kristendommen fremviste en ukjent radikalitet og humanisme.

Selv om pestutbruddet i første omgang førte til kristenforfølgelser under keiser Decius, snudde snart stemningen. I 312 konverterte Konstantin den store, og etter hvert ble den lille jødiske sekten statsreligion i verdens største imperium.

Dette er én årsak – blant mange, selvsagt – til at vårt grunnleggende verdisett er nærmere kristendommens enn Romerrikets, i alle fall når det gjelder behandling av de svake og smittede.

Hva gjør dagens kristne?

Hvordan skiller kristne seg ut i dagens koronakrise? De fleste kirker er stengt i krisetiden. Kirkehistoriker Eivor Oftestad lurer på om dette er tegnet på det sekulæres endelige seier over det religiøse.

Teolog og kommentator i Vårt Land Åste Dokka mener tvert i mot at de kristne på denne måten tar vare på de sårbare, ved å hindre at de blir smittet av vår tids pest.

Begge kan ha et poeng, og det er ikke så lett å vite hvordan kirken best kan tjene sitt samfunn i denne tiden. Men det er lett å vite hvordan det ikke bør gjøres.

Røyslands profetier

Visjon Norge har brukt koronakrisen på å profittere på lugubre produkter og å undergrave myndighetenes råd. Andre bruker krisen på å advare mot at koronaen er frembringer av apokalypsen.

Sistnevnte, Inge Røysland, har visstnok blitt åpenbaret innsikt i hvordan apokalypsen henger sammen med ID2020, et prosjekt som handler om å lage sikre digitale identifikasjonssystemer – en slags ID-brikke som eksempelvis kan erstatte pass.

«Korona er en katalysator for å lansere Dyrets merke», proklamerer Røysland. Frykten for epidemien vil drive oss til å etterstrebe kontroll, fortsetter han, og derfor vil myndighetene kreve at alle skal ha en ID-brikke festet i hånden. Og denne ID-brikken er altså en forsmak på Dyrets merke.

Hva er egentlig sammenhengen mellom ID-brikken dyrets merke? Det fremkommer ikke helt tydelig – men den er der, må vite.

Slik profetering medfører uunngåelig en betydelig skepsis til myndighetenes føringer når det gjelder behandling av koronakrisen og, muligens, fremtidige epidemier. Vil Røyslands flokk for eksempel ta en vaksine mot koronaviruset, hvis en slik kommer? Mener du problemet er marginalt? Tja, flere titalls tusen har hørt på Røyslands profeti, og det finnes flere som ham. Jeg hører fra flere hold at slike kristne konspirasjonsteorier sirkuleres.

Sola Scriptura – en forbannelse?

Og det er altså her kontrasten til de tidlige kristne er voldsom. De spekulerte ikke som vi vet i apokalypsen, og motarbeidet ikke bekjempelsen av epidemier. Tvert imot: For dem betød det at apokalypsen kunne hende neste dag, det samme som for Luther; de gikk ut og plantet metaforiske trær: næret de syke, pleiet og trøstet, også om de utsatte seg selv for fare.

Selv for protestanter er det derfor bare å erkjenne: sola Scriptura, skriften alene, er også en forbannelse som stadig hjemsøker kristne. Og særlig gjelder det i kombinasjon med «det alminnelige prestedømme», at hver enkelt er sin egen prest. Fortolkningen av Johannes' Åpenbaring – for øvrig langt fra en av Luthers favorittbøker – slik den fremføres av «folk flest», er et eksempel på det.

Når det er usikre tider, trekkes folk mot å spå det som kommer til å skje, for slik å skape en form for sikkerhet. Det er helt menneskelig. Men det kan også medfører de mest besynderlige fortolkninger av kristendommens mest obskure bok, uhemmet av tradisjonens korrektiv. Og det er faktisk farlig. Man kan ende opp med å gjøre det motsatte av de første kristne: Bekjempe tiltakene mot epidemien, fremfor å bekjempe selve epidemien.

Dessuten – Bjørn Are Davidsen, kristennorges myteknuser og konspirasjonsavslører, sier det godt: «Selvoppofrelse er fortsatt et sterkere vitnesbyrd enn konspirasjonsteorier.»

Denne selvoppofrelsen speiler tross alt Guds selvoffer, og bærer i seg dets håp – oppstandelse. Og det er her kristne bør finne sikkerhet, ikke i fortolkninger av Åpenbaringsboken, pønsket ut litt sånn på egen hånd.