Aprilfisk

Jeg har spøkt før her i spaltene, men glemte det i år. Er det bare nederlag og misunnelse som gjør at jeg grynter og lurer på om sjangeren bør dø ut?

Publisert   Sist oppdatert

Flere og flere aviser slutter med aprilspøker. Det er både litt trist og like greit. Den mest omtalte spøken, år etter år etter år, var Aftenpostens spøk fra 1950, da de annonserte at Vinmonopolets tapperi var gått tomme for flasker. Og at de kunne selge vinen til sterkt redusert pris raskt dersom kundene selv stilte med bøtter. Det ble en lang kø av tørste kunder med bøtter utenfor polet.

Dette var en god spøk – og en veldig tidsriktig spøk også. I årene etter krigen var det varemangel fremdeles, så folk var vant med å stå i kø for det som plutselig var ankommet en forretning.

Det var også en alvorlig tid, hvor folk hadde stor – kanskje altfor stor – tillit til de få mediene hver og én hadde tilgang til daglig. NRK hadde monopol på radio; fjernsynet kom først noen år senere. Folk holdt seg gjerne til én avis, og gjerne den som støttet deres politiske ståsted.

Ser man gamle reklamer fra denne perioden, er det også åpenbart at folk må ha vært langt mer ukritiske til alt publisert stoff, også det med kommersielle interesser bak. Reklamene er veldig påståelige og overdriver på en måte som ikke ville fungert i dag.

Det var nok langt lettere å få folk til å gå fem på.

Vanskelig sjanger

I dag er saken en annen. Vi har fått fenomenet fake news, men jeg tror ikke aprilspøker er noe stort problem her. Til det er de for uskyldige.

Humoren har blitt grovere på sytti år, men spøkene kan ikke følge etter. En lokalavis kan ikke melde for tull at det er en livsfarlig bakterie i drikkevannet, at taket har falt sammen over en skoleklasse eller at alle fly på lufthavnen er kansellert, så bare hold deg hjemme om du skal fly.

Aprilspøkene henger igjen fra en tid da alle lo høyt i salen hvis en som spilte full mann kom inn på scenen og snøvlet tilgjort.

Og det er en vanskelig sjanger. Det skal være troverdig nok til at noen går fem på – ellers er det satire og ikke spøk. Men såpass lite troverdig at det er flaut å ha latt seg lure. Egentlig burde man ha skjønt. Ingen blir lurt i noen av ytterpunktene, og det er krevende å finne det optimale punktet mellom dem.

Dessuten har alle internett og google, og tilgang til en rekke aviser. Det er grenser for hvor spektakulære ting én avis kan melde, uten at de andre avisene melder om det samme.

En fisk til trøst

Og så skal det vel i ærlighetens navn sies at ideen til denne humørløse og teoretiske drøftelsen ble unnfanget på redaksjonsmøtet i dag, da vi innså at vi i år har glemt å lage aprilspøk, og etter at jeg hadde prøvd å få folk til å tro at jeg møtte en elg i Ullevålsveien på vei til jobb.

En trøst kan være at aprilspøk – visstnok – har sin opprinnelse i Frankrike, hvor det gikk under navnet aprilfisk. Det gikk ut på at man klippet ut fisker i papir og hengte dem på intetanende mennesker man passerte på gaten.

Det er et lavterskeltilbud som alle kan delta i. Øverst finner dere en fin fisk dere kan printe ut og klippe ut. Så kan dere ta litt limbånd og gå ut på veier og gater og være spøkefulle, helt til det kommer en ambulanse med folk i hvite frakker og henter dere.