Ideer

Arbeiderbevegelsens historie

Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen er grunnlaget for våre moderne samfunn. Dette er opplysningstidens idé og modernitetens grunntanke. Sosialdemokratiet er dypt forankret i denne tradisjonen. Sosialdemokratiet er mer enn noe annet en sivilisasjonsform. Av Martin Kolberg, partisekretær, Det…

Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen er grunnlaget for våre moderne samfunn. Dette er opplysningstidens idé og modernitetens grunntanke. Sosialdemokratiet er dypt forankret i denne tradisjonen. Sosialdemokratiet er mer enn noe annet en sivilisasjonsform.

Av Martin Kolberg, partisekretær, Det norske Arbeiderparti.

Når vi er blitt bedt om å redegjøre for det teoretiske grunnlaget for den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen, er det viktig å understreke at det ikke finnes ett teoretisk grunnlag, men flere. Samlet utgjør de like fullt et idésett som vi kan kalle ideologi.
Den internasjonale sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen er barn av moderniteten og den industrielle revolusjon, og historisk forankret i opplysningstidens optimisme og menneskesyn: Vi tror mennesket selv kan påvirke sin egen hverdag, sin egen samtid og skape sin egen historie. Det er dette som gjør at den internasjonale sosialdemokratiske bevegelse er en frigjøringsbevegelse.
Det norske Arbeiderpartiets teoretiske utgangspunkt er sammensatt:
Nasjonalt var og er partiet kulturelt fundert i de folkelige bevegelsene og i landets historiske og politiske utvikling. Foruten de nære bånd til fagbevegelsen, fra sin opptakt med thranitterbevegelsen, er det norske sosialdemokratiet historisk knyttet til folkeopplysningstradisjonen og de sosiale- og liberale strømninger fra 1800-tallet og framover.
Underliggende for etablering og ideologisk fundering av det norske og de europeiske arbeiderpartier er den industrielle revolusjon og de enorme sosiale omveltningene som preget 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Utviklingen av et industrialisert samfunn knyttet arbeiderbevegelsene sammen.
Internasjonalt var partiet dypt forankret i den historiske utvikling av arbeiderbevegelsen gjennom tenkere som Karl Marx, Friedrich Engels, Eduard Bernstein og Karl Kautsky. I moderne tid har sosiologen Max Weber, økonomen John M. Keynes og kritiske tenkere som Jürgen Habermas og John Rawls vært viktige.
Det er et sammensatt bilde av idéstrømninger som påvirker samtiden og som selvsagt også påvirker et sosialdemokratisk parti. En rekke kritiske teoretikere, filosofer og tenkere kunne her ha blitt trukket inn, men dette er ikke en oppramsing. Det viktige er å vise den ideologiske og idéhistoriske utviklingen av sosialdemokratiet.
For å forstå sosialdemokratiet og den idéhistoriske utvikling, er det viktig å forstå arbeiderbevegelsens historie – og de historiske kontekster den virket og opererte i.
Arbeiderbevegelsen organiseres
De første arbeiderforeninger fikk sitt klareste uttrykk gjennom de liberale revolusjonene i 1848. Den første internasjonale som organiserte arbeiderbevegelsen etter revolusjonen, bar preg av konflikten mellom marxisme og anarkisme. Pariserkommunen falt i 1871 og Marx vant frem i 1872. Den første internasjonale kollapset i 1876.
En sammenslutning av sosialistpartier — den andre internasjonale – ble opprettet i 1889, og den hadde frem til 1914 en avgjørende betydning for sosialismens utvikling. Hovedsakene i Internasjonalen var kampen mot anarkismen, kampen mot revisjonismen og kampen mot militarismen. Målet var en politisk omforming av samfunnet.
I og omkring Internasjonalen foregikk det intense teoretisk diskusjoner som etter hvert førte til at det utviklet seg en ”marxisme” med et fasttømret og dogmatisk system. De marxistiske teoriene om ”historiske materialisme” og ”dialektisk materialisme” stod sentralt.
På slutten av 1800-tallet ble de første sosialistiske og sosialdemokratiske partiene stiftet. Det tyske sosialdemokratiske parti, SPD, ble stiftet i 1875 og var det dominerende parti i den andre internasjonalen. Partiet bar preg av statssosialisme og marxisme. Det norske ble stiftet i 1887 og var preget av en sosial pragmatisme. Det engelske ”Labour Party” ble stiftet i 1900 og fremsto som et sosialt liberalt parti. Fagforeningene stod sentralt og de hadde nære bånd til det radikale borgerskap. I Frankrike ble sosialistpartiene først samlet i 1905.
Da Det norske Arbeiderparti fikk sitt første fullstendige program to år etter stiftelsen, var det sterkt preget av det sterkeste sosialdemokratiske partiet i Europa — det tyske SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands). Programmet hadde nå en sosialistisk målsetning. Det norske Arbeiderpartis idépolitiske utvikling var nært knyttet til den internasjonale sosialistiske utviklingen.
Idealisme og pragmatisme
Historien til de sosialdemokratiske bevegelsene viser at uforsonlighet og pragmatisme kan eksistere sammen. Spenning mellom langsiktige mål og den daglige kampen, mellom det langsiktige og det kortsiktige perspektivet, har hele tiden fulgt bevegelsene. Utfordringen har vært koblingen mellom samfunnsanalyse, pågående forandringer, sosiale og økonomiske strømninger og de hverdagslige krav som stilles.
Det berømte Erfurter-programmet (1891) til SPD eksemplifiserte disse spenningene. Det langsiktige målet var i tråd med rådende marxistisk teori: Overføre produksjonsmidlene til samfunnet og skape en sosialistisk produksjon til samfunnets beste. De kortsiktige skisserte to lister med krav: Den første besto av krav som ikke var klassespesifikke, men som kunne relateres til folk i sin alminnelighet. Den andre listen besto av arbeiderklassens egne krav om å trygge dets vilkår. Den første delen er et program for å reformere staten, dvs. for en forfatningsreform, en rettighetsforklaring og velferdsstat. Den andre skisserer en plan for dyptgående endringer av arbeiderklassens vilkår. Programmet var et kompromiss mellom de revisjonistiske og de revolusjonære kreftene i SPD.
Programmet formulerte det som skulle bli kjernen i de krav som skulle tas opp i alle vesteuropeiske sosialdemokratiske partiprogram utover på 1900-tallet: Samfunnets demokratisering, velferdsstaten og regulering av arbeidsmarkedet.
Bernstein og revisjonismen
Et av de grunnleggende målene til sosialismen, var at den produktive velstand skulle være eid av alle og brukt til felles beste. Dette forutsatte en fjerning av den private eiendomsretten som Marx kalte en ”sosial revolusjon”: En omforming fra en kapitalistisk produksjon til en sosialistisk.
På slutten av 1800-tallet begynte flere sosialister å se at flere av Marx analyser var mangelfulle. Det klareste teoretiske uttrykket for disse endrede oppfatningene ble formulert i den tyske sosialdemokrat Eduard Bernsteins (1850-1932) verk fra 1899 ”Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver”. Her presenterte han en gjennomgående kritikk av Marx.
Bernstein var influert av det britiske Fabian Society og av filosofen Kant, når han prøvde å revidere og modernisere den klassiske og ortodokse marxismen. Han ønsket å etablere en allianse med de liberale middelklassene og bøndene, og framhevet mulighetene for en gradvis og fredlig omforming til sosialisme. I senere skrifter avviste han marxismen og utviklet det vi kunne kalle en etisk sosialisme basert på nykantianisme.
Bernsteins analytiske tilnærming var empirisk fundert: Marx analytiske metode og den historiske materialismen ble avvist fordi Marx egne spådommer ikke slo til. Bernstein kritiserte tanken om at motsetninger i samfunnet må skjerpes inntil det ytterste før de oppheves, og mente at den historisk materialistiske dialektikk kunne lede til spekulative og vilkårlige tankekonstruksjoner. Kapitalismen kunne ikke lenger ses gjennom to klasser: Borgerskapet og arbeiderklassen. Rundt århundreskiftet var det en gryende middelklasse som verken var kapitalister eller proletarer. Kapitalismen kunne ikke lenger ses som rent klasseundertrykkende.
Bernstein mener å bevise at kapitalismens utvikling ikke fører til økt kapitalkonsentrasjon og at den ”nye” kapitalismen er bedre enn den ”tidligere” til å håndtere kriser. (Her skulle Bernstein ta feil, jfr. de økonomiske krisene på 1920-tallet.)Han modererte videre Marx tese om at kapitalismen av natur drives mot monopol og at produksjonsmidlene blir samlet på stadig færre hender. Han tilbakeviste også ”proletariatets diktatur” med å vise til at flertallsstyre hviler på et ”likebehandlingsprinsipp”.
Bernstein skrev at demokrati ikke bare skulle sikre folkeflertallet, men at alle skulle sikres en størst mulig frihet. Den individuelle frihet skulle beskyttes, og her nærmer han seg de politiske liberalerne. Etter hans oppfatning er sosialismen ikke bare kronologisk, men også innholdsmessig den politiske liberalismens arvtaker, idet idealet om individuell frihet finnes hos begge. Han skrev videre at det ikke finnes noen ”liberale tanker som ikke også inngår i sosialismens idégrunnlag”. Men for ham er sosialismen mer konsekvent enn liberalismen, i og med at den ville sikre allmenn stemmerett og sikre den individuelle frihet via lovgivning. Dermed får staten en sentral rolle i Bernsteins sosialisme.
Hos liberalistene er staten et onde fordi den går på bekostning av individets frihet. Hos Marx er staten et onde fordi den fungerer som kapitalismens forlengede arm. I det sosialistiske samfunn mente Marx at staten ville visne vekk. Bernstein så, i motsetning til disse to politiske retningene, staten som en garantist for frihet og for de demokratiske beslutningsprosesser. For å sikre alle samme muligheter og rettigheter må det økonomiske fundament sikres for den enkelte. Dermed må staten foreta omfordeling og utjevning.
Han beskriver så det korporative som en mulig vei mot demokrati og sosialisme. For Bernstein var bevegelsen, ikke målet, det viktige. Bernsteins hovedteser kan oppsummeres slik: Den kommunistiske revolusjon er umulig, fordi kapitalismen har overvunnet sine interne kriser; uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og unødvendig fordi det eksisterer alternative veier til sosialisme.Bernstein mente at det sosialistiske ideal representerer en holdning som bor i hvert enkelt menneske. Denne holdningen har rot i et imperativ av etisk karakter. Mange nykantianere mente at den egentlig begrunnelsen for sosialisme lå i Kants etikk, slik den var formulert i det kategoriske imperativ: Mennesket måtte ikke behandle et annet menneske som et middel til noe annet. Sosialismen var ikke et mål, men en pågående prosess. I en ofte sitert passasje sier Bernstein:

”Målet, hva enn det kan være, betyr ingenting for meg, bevegelse betyr alt. Og med bevegelse mener jeg både den allmenne forandring av samfunnet, spesielt de sosiale fremskritt, den politiske og økonomiske agitasjon og den organisasjon som gjennomfører fremskrittene.”
Bernsteins teorier ble forkastet av de europeiske arbeiderpartiene i hans samtid. Men det var hans tanker som skulle vinne over de marxistiske et par tiår senere. Sitatet er tett på det vi kan kalle revisjonismens credo og kjernen i sosialdemokratiets historisk politiske misjon.
1915 til 1940
Tiden under og etter første verdenskrig var preget av den åpne splittelsen i den internasjonale arbeiderbevegelse.
Til tross for mange resolusjoner og forsikringer om at arbeiderne i ulike land ikke skulle ta til våpen mot hverandre, stemte både de tyske og franske sosialistpartiene for krigsbevilgninger i sine parlament da første verdenskrig brøt ut. Det endelige sammenbruddet i den andre internasjonale kom med den russiske revolusjon i 1917 og Moskvatesene. Forskjellene ble for store sosialistpartiene imellom.
I likhet med den økende politiske og ideologiske tilspissing innenfor den internasjonale sosialistiske bevegelsen, strammet det seg også til i Norge. På landsmøtet i 1918 fikk Martin Tranmæl og den radikale fløyen flertall for at partiet ikke nødvendigvis ville respektere samfunnsordningen som den var, selv om folkeflertallet sto bak den. I 1919 gikk partiet inn i den kommunistiske tredje internasjonale (Komintern), og i 1920 vedtok et flertall de såkalte Moskvatesene. Dermed ble Det norske Arbeiderparti (DNA) splittet. Sosialdemokratene gikk ut og etablerte Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i 1921. Da partiet et par år senere melder seg ut av den samme Komintern, bryter andre ut og starter Norges kommunistiske parti 3. november 1923. Først etter initiativ fra LO ble det daværende Arbeiderpartiet og NSA forent i 1927.
Prinsippet om folkeflertall ble nå slått fast. Det norske Arbeiderparti ble et sosialdemokratisk parti, som vi i dag politisk kan kjenne igjen. En mer revisjonistisk linje ble etter hvert lagt til grunn, selv om det fortsatt var klare retoriske linjer til marxistisk teori og tankegods. I 1928 skulle Arbeiderpartiet danne sin første regjering. Christopher Hornsrud satt i bare 18 dager, men dette var likevel et politisk gjennombrudd for partiet.
Sosialdemokratene ble nå kalt reformistiske sosialister eller revisjonister. Den sosiallistiske reformisme (revisjonismen) innebar en tro på en gradvis overgang til sosialisme ved reformer. De avviste vold som rettmessig middel i den politiske kampen, og de ville vinne kontroll med samfunnsutviklingen gjennom parlamentarismen. Et grunnleggende mål var å oppheve den private eiendomsretten. Men dette målet ble gradvis forlatt på 1930-tallet.
Partiene blir revisjonister På slutten av 1950-tallet gikk, utenom den skandinaviske enklaven, den europeiske sosialismen i stå. De sosialdemokratiske partiene tapte valg i de store europeiske landene Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia, eller de hadde ikke vært i regjering på mange år. Samfunnsforholdene var nå helt andre enn under Karl Marx’ tid: Arbeiderklassen fikk økt velstand, utvikling av konsumsamfunnet, utjevning mellom sosiale grupper og økonomisk blomstring. Det sosialistiske idésett trengte en overhaling.
Den nye revisjonismen ble grunnet i pragmatisme og realisme kombinert med en etisk tilnærming. Den nye ”etiske pragmatismen” forkastet lærdommene fra marxismen og dets teoretiske ugjennomtrengelighet. De sosialdemokratiske partiene brøt nå i praksis med sin marxistiske bakgrunn, og innledet i stedet en reformpolitikk som ga staten en større rolle i det økonomiske liv. Forbedringer og forandringer var nødvendige innen kapitalismen. Men målet var ikke lenger samfunnsomveltning, men å fjerne sosialt uheldige fordelingsmessige konsekvenser av markedsøkonomien. Velferdsstaten ble i denne sammenheng sett på som en fordelingsmekanisme som ville bidra til å fremme sosial likhet og fjerne fattigdom. Velstand (les: overskudd av produksjon) trengte ikke å være eid av staten, men kunne bli redistribuert gjennom en velferdsstat, finansiert gjennom progressiv beskatning.

Det tyske sosialdemokratiske partiets kongress i 1959 ble et referansepunkt i den ideologiske utvikling av de europeiske sosialdemokratiske bevegelsene. Bad Godesberg, stedet hvor det nye partiprogrammet ble vedtatt, ble et symbol på sosialdemokratisk revisjonisme. Partiet brøt med den marxistiske analysen av samfunnsstrukturen. Den bernsteinske revisjonismen ble liggende som en forsiktig undertekst: Bevegelse, samfunnsforandring, sosial rettferdighet, fremskritt: Alt dette skulle politikken handle om både på kort og lang sikt. Det var ingen antydninger i programmet om at sosialismen er et endelig mål eller at kapitalismen skulle oppløses og fjernes.

Velferdsstaten og KeynesSosialdemokratiet fokuserer nå på tre mål: Økonomisk vekst, full sysselsetting og en rimelig fordeling av produksjonsresultatet. Disse målsetningene tok utgangspunkt i erfaringene fra 1930-årene: Det var helt nødvendig å øke produksjonen hvis mer skulle deles. Og de kriserammede underklasser ønsket arbeid til alle og sosial utjevning.
Midlene for å nå dette har vært både et samarbeid med, og en kamp mot, kapitalen. Man satset på storkapital ved for eksempel faglig moderasjon og statlig tilrettelegging, for slik å tilrettelegge betingelsene for kapitalens ekspansjon. Slik økte produksjonen og det kunne skaffes flere arbeidsplasser. Men samtidig ønsket sosialdemokratene en statlig regulering og kontroll med kapitalen ut fra samfunnsmessige målsetninger. Staten skulle sikre at alle fikk sin del av verdiskapingen. For at en kunne dette, måtte staten ha kontroll over en større del av nasjonalproduktet.
Sosialdemokratiet prøvde kort fortalt å knytte sammen arbeidsklassens krav om reformer og trygghet med kapitalens ønske og behov for en sterk stat som kunne løse og koordinere felles oppgaver. Den nye velferdsstaten ble bygd på en omfattende offentlig regulering av det økonomiske og sosiale liv, hvor markedskreftene ble temmet til fordel for en relativ stor omfordeling.
For å bygge opp en robust velferdsstat, trengte sosialdemokratene et sammenhengende økonomisk program. Det fikk de gjennom den britiske økonomen John Maynard Keynes (1866—1946) og hans bok ”The General Theory of Employment, Interest and Money” fra 1936.
Keynes mente at markedsøkonomien kunne fungere bedre og mer effektivt med en involverende stat. Han mente at det ikke fantes en innebygd mekanisme i den kapitalistiske markedsøkonomi som sikret at det forelå produksjonsmuligheter og arbeidskraft.
Keynes påsto at økonomien kunne komme i en varig tilstand av ulikevekt med lav produksjon og arbeidsledighet. Årsakene til dette fant han i at den samlede effektive etterspørsel over tid ble for lav til å sikre full kapasitetsutnyttelse og sysselsetting. Den praktiske konsekvens var at staten måtte ta ansvar for å påvirke den samlede etterspørsel.
Han tok dermed avstand fra den gjengse oppfatning blant sine økonomkollegaer som mente at en burde føre en såkalt  «laissez-faire » politikk, dvs. at staten skulle blande seg så lite som mulig inn i det økonomiske liv.
Oljekrisen og de påfølgende økonomiske krisene i de vesteuropeiske landene på midten av 1970-tallet, gjorde imidlertid at Keynes politikk gradvis mistet overbevisningskraft.
Sosialdemokratiet under press
Den vesteuropeiske sosialismen, den evolusjonære ”velferdssosialismen” som hadde Bernstein som pionér og ble utviklet i nordvest-Europa, basert på sterke fagforeninger, statlig intervensjon og en voksende offentlig sektor, kom på 1970-tallet i en krise.
Den klassiske sosialistiske ideologien preget av kollektive, likt utformede og sentraliserte velferdspakker ble satt på knallhard prøve. Nå kom reaksjonene mot det som ble oppfattet som både paternalistiske og moraliserende systemer.
De keynesianske økonomiske programmene mistet politisk og økonomisk momentum. Internasjonal kapitalisme var blitt sterkere og mindre knyttet til politikk og nasjonalstat. De praktiske implikasjonene av verdensmarkedets makt og innskrenking av nasjonal politikk var økende. Det er ingen overdrivelse å si at den økende globale kapitalfrihet effektivt rystet det økonomiske fundament som sosialdemokratiet bygde på.
1980-tallet var et turbulent tiår for sosialdemokratiet i Europa. Men på 1990-tallet kom sosialdemokratiet tilbake i regjeringskontorene i en rekke europeiske land. Sosialdemokratiet ble ført tilbake til makten av misnøye med de antisosiale innslag i høyresidens politikk. Mange spådde sosialdemokratiets død, men sosialdemokratiet lever og er fortsatt den sterkeste og viktigste politiske kraften i Norge.
Demokrati og menneskesyn — sosialdemokratiets grunnlag
Et godt demokrati har en rekke sosiale forutsetninger. Det er ikke mulig med reell rettsikkerhet, likhet for lover, politisk frihet eller demokratisk kultur i et samfunn med stor sosial ulikhet. Demokratiet forutsetter med andre ord at alle befolkningsgrupper har reelle betingelser for å kunne snakke sammen på like fot. At ingen befolkningsgruppe gjennom politiske, økonomiske eller andre virkemidler kan hindre andre grupper i å komme til orde. Alt dette forutsetter at demokratiet ikke bare er en form for statsstyre, men at det er en sivilisasjonsform som er anerkjent i hele samfunnslivet og i arbeidslivet.Synet på mennesket er en viktig del av enhver ideologi og samfunnsoppfatning. Ofte vil menneskesynet være bestemmende for samfunnsforståelsen. Politiske idealer ble tidligere utledet fra hvilket menneskesyn en hadde. Konservative trodde mennesket måtte holdes i sjakk gjennom autoritet, liberale mente mennesket måtte bli frigjort fra hindringer.

Alle økonomiske systemer bygger på en antagelse om hvordan mennesket er, om hvordan det normalt oppfører seg og hvordan det behandler og vurderer sine medmennesker. De økonomiske systemer er altså ikke verdifri eller nøytrale. Snarere tvert i mot, de former mennesketyper.
For å tro på demokratiets muligheter, må en ha et optimistisk menneskesyn. Et pessimistisk syn som går ut på at mennesker ikke er tilstrekkelig godt utrustet til å ordne opp i egne politiske anliggender, fører lett tanken til autoritære styreformer som eneste mulighet. Framtiden er ikke gitt av naturlige eller overnaturlige krefter, men skapes av oss selv og våre egne institusjoner.
En sivilisasjonsform
Det er et bredt spekter av tenkere og idéstrømninger som har påvirket og formet sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er inspirert av ideologier, men presenterer selv mer et sett av ideer. Skal man likevel definere det inn i en isme-tradisjon, er sosialdemokratiet en blanding av marxisme og sosialliberalisme kombinert med pragmatisme.
Det teoretiske grunnlag for sosialdemokratiet er mer fremmet av moralske overbevisninger, enn av vitenskaplige analyser. Marx og Engels har beskrevet sine egne teorier som ”vitenskaplig sosialisme”. Men sosialdemokrater aksepterte aldri de materialistiske og systematiske ideene til marxismen. Sosialdemokratene la til grunn en mer moralsk kritikk av kapitalismen. Kort fortalt er sosialdemokratiet og sosialisme skissert som moralsk overlegen kapitalisme fordi mennesker er etiske individer knyttet til hverandre.
Sosialdemokratiet kombinerer sin moralske kritikk av det bestående med et utpreget optimistisk menneskesyn.
Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen er grunnlaget for våre moderne samfunn. Dette er opplysningstidens idé og modernitetens grunntanke. Sosialdemokratiet er dypt forankret i denne tradisjonen. Sosialdemokratiet er mer enn noe annet en sivilisasjonsform.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Minerva nr 1-07.

Litteraturliste:
Bernstein, Eduard (1899/1973): Sosialismens forutsetninger, norsk oversettelse og introduksjon av Harald Berntsen. Pax forlag, Oslo.
Bull, Edvard; Kokkvoll, Arne; Sverdrup, Jakob (1985): Arbeiderbevegelsens historie i Norge 1-6. Tiden norsk forlag, Oslo.
Gilje, Nils (1988): «Liberalitet, marxisme og sosialdemokrati». Nytt norsk tidsskrift nr. 3/1988, s. 18-34.
Heywood, Andrew (2003): Political Ideologies – An introduction, 3. utgave. Palgrave Macmillan.
Lübcke, Poul (1995): Politikens bog om politiske ideer. Politikens forlag, København.
Marx, Karl (1962): Økonomi og Filosofi – Ungdomsskrifter, innledning og utvalg av Villy Sørensen. Gyldendals uglebøger, København.
Månsson, Per (1999): «Utopiernas död: Har socialismen någon framtid». Tidsskriftet Fronesis nr. 2/1999, s. 18-27.
Sassoon, Donald (2000): Hundra år av socialism (svensk oversettelse). Bokförlaget Atlas.
Sejersted, F., Skjervheim, H., Torgersen, U. (1988): «Har sosialdemokratiet ei framtid» (intervju). Nytt norsk tidsskrift nr. 3/1988, s. 35-50.
Sejersted, Francis (2005): Sosialdemokratiets tidsalder — Norge og Sverige i det 20- århundre. Pax forlag, Oslo.
Skirbekk, Gunnar (1988): ”Framsteg, fridom, sosialdemokrati”. Nytt norsk tidsskrift nr. 3/1988, s. 72-91.
Stybe, Svend Erik (red.) (1974): Politiske ideologier fra Platon til Mao, 2.utgave. Politikens forlag, København.
Svenning, Olle (2000): Vänstern i Europa. De nya Liberalerna? Bokförlaget Atlas.

Ideologi er her definert som ideer om hvordan samfunnet skal organiseres og styres (eller ikke styres), om hvordan institusjoner skal utformes og hvordan mennesker skal samarbeide med hverandre i hverdagen. Nesten alle ideologier har et menneskebilde, dvs. en oppfatning om menneskets natur (dermed følger en oppfatning om hvilke institusjoner mennesket behøver), og en oppfatning om hvordan ”det gode samfunnet” skal se ut.
Marcus Thrane (1817—1890) dannet det som skulle få betegnelsen thranitterbevegelsen. I et opprop til Kongen i 1850 krevde de stemmerett, verneplikt for alle, likhet for loven, bedre skoler for underklassenes barn, og lav eller ingen toll på nødvendige varer som korn.
Stiftelsesmøtet til Det norske Arbeiderparti (DNA) besluttet fire hovedsaker: 1. Allmenn stemmerett, 2. Lovfestet normalarbeidsdag, 3. Direkte beskatning og 4. Lov til berettiget streik. Det norske Arbeiderparti ble
stiftet av fagforeninger som ønsket å gjøre politikk til praktisk handling for en bedre og mer rettferdig hverdag for arbeidsfolk. Partiet var både et parti og en faglig organisasjon frem til 1899 da LO ble etablert. I 1903
fikk partiet valgt inn sine første stortingsrepresentanter.
Karl Kautsky (1854-1938) og Eduard Bernstein (1850—1932) skrev programmet, som var et kompromiss mellom de to og retningene de representerte: En revolusjonær og en revisjonistisk. Førstenevnte skrev prinsippdelen, den andre handlingsdelen.
Original tittel: ”Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie.”
Bernstein var med å etablere det tyske sosialdemokratiske partiet i 1875 og ble valgt inn i sentralkomiteen. Han ble tvunget i eksil i 1878 til Sveits og videre til England i 1888. Fra 1881 var han medredaktør av det tyske partiets tidsskrift med den ikke ukjente Karl Kautsky. I England ble han kjent med Friedrich Engels. Han kom også i tett kontakt med det mer sosialt liberalt orienterte Fabian Society som ble stiftet i 1884 av bl.a. Sidney og Beatrice Weeb, H.G.Wells og George Bernard Shaw. Dette samfunnet var en ren intellektuell middelklasseforening som hadde Englands radikale utilitarisme som sin fremste inspirasjonskilde. Bernsteins tilknytning til Fabian Society skulle bidra til å utvikle hans kritiske holdning til teoretisk arbeid — noe som skulle bli karakteristisk med revisjonismen.
Jf. Den norske oversettelsen av ”Sosialismens forutsetninger”.
Jf Sassoon ”Hundra år av socialisme”, s. 263-297, hvor den britiske historieprofessoren Donald Sassoon utførlig beskriver denne overgangen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden