Kultur

Arbeiderklassa er sterk!

Jonas Hassen Khemiri er borgerlig og arrogant. Det viser han i Tilnærma lik på Det Norske Teatret. Khemiri bør få seg jobb på kiosk for å lære arbeiderklassa bedre å kjenne.

Jonas Hassen Khemiri er borgerlig og arrogant. Det viser han i Tilnærma lik på Det Norske Teatret. Khemiri bør få seg jobb på kiosk for å lære arbeiderklassa bedre å kjenne.

Tilnærma lik,
Jonas Hassen Khemiri,
Det Norske Teatret,
30. januar – 15. april

Hvis man skal bli truffet av sosialistisk teater, må man antakelig dele noen av de sosialistiske holdningene. Derfor skal jeg, når jeg nå skal skrive om Jonas Hassen Khemiris stykke Tilnærma lik, som går på Det Norske Teatret, late som om jeg er sosialist.

Når man som sosialist kritiserer sosialistisk teater, holder det dessuten ikke å gjøre slik sosialisten IdaLou Larsen gjør i anmeldelsen i den sosialistiske avisen Klassekampen. Hun konstaterer ganske riktig at Tilnærma lik viser hvordan «kapitalismen, pengemakten, styrer vårt samfunn» og gleder seg over at teateret har plass til «treffsikker politisk satire», men hun gir ingen inngående, politisk kritikk av stykket. IdaLou Larsen vurderer ikke stykkets sterke og svake sider.

Derfor skal vi ikke bare late som om vi er sosialist, vi skal i tillegg gjøre Klassekampens jobb: Vi skal gi en sosialistisk kritikk av det sosialistiske teaterstykket Tilnærma lik.

Undertrykkes av samfunnet
Tilnærma lik har noen sterke sider. Stykket skildrer fire personer som alle er ofre for kapitalismen: 1. En ung innvandrer med vanskelig østeuropeisk navn får ikke jobb fordi alle arbeidsgivere enten er rasister eller bedriver fremmedfrykt.

Navn er ikke nødvendig. Karakterene er typer og representanter for grupper i samfunnet. Hver og en av dem kunne vært meg eller deg.

2. En ung kvinne får bare en drittjobb i en kiosk, lengter etter et en økologisk gård, og blir tvunget av systemet til å begynne å stjele på jobben. Hun blir fremmedgjort, begynner å bruke penger på luksusprodukter frembrakt av det menneskefiendtlige markedet, og får seg en elsker.

3. En ung, talentfull mann foreleser i økonomisk historie. Han er sammen med kvinnen over (nr. 2) og har fått barn med henne. Mannen er politisk radikal, og det er sannsynligvis årsaken til at han ikke får fast jobb på universitetet. I stedet begynner han å jobbe på bygningsplasser som er dårlig sikret fordi Arbeidstilsynet ikke gjør jobben sin, og en dag faller han ned fra et tak og dør.

4. En eldre kvinne er redd for å miste jobben. Arbeidsgiveren ansetter en ny, ung dame, og en dag dytter den eldre kvinnen den yngre damen ut i veien slik at sistnevnte blir påkjørt. Den eldre kvinnen blir med i ambulansen og tilbringer noen timer på sykehuset, og hun synes det er hyggelig å ha litt sosial kontakt med den unge damen mens hun er bevisstløs. Til slutt er den eldre kvinnen igjen overlatt til seg selv og sin usikre tilværelse på den menneskefiendtlige jobben.

Vi velger helt bevisst ikke å bruke navnene på personene, selv om navnene oppgis i stykket. Navn er ikke nødvendig. Karakterene er typer og representanter for grupper i samfunnet. Hver og en av dem kunne vært meg eller deg. Egentlig burde vi ikke engang ha nevnt kjønnene deres.

Ufarliggjør den politiske kritikken
En av de sterke sidene til Khemiris Tilnærma lik er at stykket gir slike realistiske beskrivelser av reelle, konkrete skjebner blant mennesker som blir undertrykket av det kapitalistiske, menneskefiendtlige og fremmedfryktelige samfunnet.

Pengemakta blir til en abstrakt størrelse, et slags spøkelse, eller en gud, som jager over jorden og infiserer absolutt alle med en manisk forestilling om penger.

En annen sterk side er at Khemiri makter å putte den politiske samfunnsanalysen inn i en underholdende form. Underholdning og humor må aldri underordnes politikken, men i dette tilfellet gjør humoren at stykket blir i stand til å nå et større publikum.

Selv om et stort flertall av publikumet på Det Norske Teatret, kanskje alle, tilhører det velhavende borgerskapet, og man derfor kunne innvende mot Khemiri at han i stedet burde lage teater rettet mot det folket han og vi er så glade i, det folket som – slik han dokumenterer i teaterstykket – blir undertrykket av nettopp borgerskapet i teatersalen, altså til tross for dette, så må man i det minste innrømme at humoren skaper en viss mulighet for at noen i salen blir forvirret og usikker, at det sås et lite frø, og at dette frøet over tid kan modne og vokse ut til en rød sosialist.

Sann sosialistisk kunst har dessuten så dårlige kår i samfunnet vårt at det er forståelig, men synd, at Khemiri må bruke humor til å tilsløre og ufarliggjøre den hardtslående politiske kritikken.

Har ikke arbeiderne også makt?
Dessverre har Tilnærma lik spesielt én svak side som veier tyngre enn de sterke sidene. For det første er det svært uklart hvem som er heltene og hvem som er fiendene i stykket. For selv om det stort sett er representanter for arbeiderklassa, eller i det minste det såkalte «prekariatet», som undertrykkes i stykket, får vi vite at også folk i borgerskapet blir fremmedgjorte av pengemakta.

Pengemakta blir dermed svært utydelig. Hvem er overmakta? Hvem er fiendene blant kapitalistene? Ja, det er arbeidsgiverne, men er også arbeidsgiverne ofre? Pengemakta blir til en abstrakt størrelse, et slags spøkelse, eller en gud, som jager over jorden og infiserer absolutt alle med en manisk forestilling om penger: Pengene blir alt. Pengene styrer alt. Pengene er alt.

Vi tror dette blir å tillegge fienden for mye makt. Det er sant, som Khemiri sier i et intervju, at man kan bli «invadert» av penger og at det er «ekstremt vanskeleg å stille seg utanfor systemet», men en sann sosialist må holde fast ved at det går an å identifisere og motarbeide fienden. Og en sann sosialist må holde fast ved at overklassa ikke lider under pengemakta på samme måte som underklassa. Overklassa har penger, og selv om de blir lei av dem så gir det dem betydelig frihet, mens underklassa må slave for penger. Det er to vidt forskjellige ting.

Slik Khemiri har fremstilt arbeiderne, eller prekariatet, er de dessuten fullstendig maktesløse. Men alle sanne sosialister vet at ingen er maktesløse! Alle har evnen til å se seg selv, sitt samfunn og maktmekanismene i samfunnet utenfra. Alle har makt og mulighet til å motarbeide fienden. Det enkleste personene i stykket kunne gjort, ville naturligvis være å snakke sammen, diskutere problemene sine, organisere seg, og kanskje til og med skrive avisinnlegg eller ringe til avisene.

Den svake siden ved Tilnærma lik er altså at stykket fremstiller arbeiderne, eller prekariatet, som fullstendig maktesløse ofre for strukturene og kapitalismen.

Det er nok ikke alle aviser som er interessert i radikalt, maktkritisk stoff, men arbeiderne, eller prekariatet, kunne i hvert fall ringt til Klassekampen, eller en tilsvarende avis i Sverige, siden stykket er skrevet på svensk først, og selv om det er lenge siden Klassekampen har drevet med kritisk, undersøkende reportasjejournalistikk (de skriver bare essays om figurativ kunst og jazz, og når de skriver om teater, slik IdaLou Larsen gjorde, så glemmer de å være kritiske sosialistiser), altså likevel, til tross for dette, så måtte vel Klassekampen vært interessert i konkrete, reelle fortellinger om hvordan kapitalismen ødelegger mennesker i arbeidsmarkedet.

Og om Klassekampen ikke hadde vært interessert, så kunne arbeider i det minste tatt kontakt med Partiet! Det er Partiet, altså det sosialistisk, eller kommunistiske, som skal lede an i det endelige oppgjøret med kapitalismen. Vi vet ikke helt om de burde ta kontakt med SV, Rødt, MDG eller FI, eller kanskje Norges Kommunistiske Parti, for dessverre er AKP (m-l), som stiftet Klassekampen og skjønte dette med arbeidere og kapitalismen, gått bort for lengst. Men at Khemiri ikke engang viser at det er mulig å ha et revolusjonært kommunistisk parti, er rett og slett uhørt, det er som om han vil undergrave Partiet, og som om han ikke tror at motstand er mulig.

Peker jo selv på at friheten er mulig
Den svake siden ved Tilnærma lik er altså at stykket fremstiller arbeiderne, eller prekariatet, som fullstendig maktesløse ofre for strukturene og kapitalismen. Det er som om kapitalismen er en slags Frankenstein som trykker alt under seg med en gudelig overmakt. Men slik er det ikke.

Vi finner det nødvendig å understreke at også arbeiderne har makt. Vi må holde fast ved at de små menn, om de samler seg, kan slå tilbake overmakta. Organiserer de seg, så er arbeiderne i flertall, og da har kapitalistene faktisk ingen sjanse! Ved å skrive som han gjør om arbeiderklassa, eller prekariatet, så trykker Khemiri arbeiderklassa, eller prekariatet, ned i søla, i gjørma, i grøfta!

Kunstnere har alltid vært flinke til å distansere seg fra pengemakta. Tror ikke Khemiri at også arbeidsfolk kan være kritiske, og at de kan tilrive seg makt over egne liv?

Det er merkelig at Khemiri begår akkurat denne feilen, en feil som vi håper at vi klarer å korrigere. I intervjuet vi tidligere har lenket til, forteller han nemlig selv at han har frigjort seg fra pengemakta. Khemiri gikk på handelshøyskole, men sluttet for å skrive bøker. Han kan noen ganger bli usikker på økonomien sin, forteller han, men han understreker at penger aldri har «vore den største drivkrafta for meg». Han er altså ikke selv fullstendig «invadert» av tall. Han har altså kommet seg ut av «systemet». Til slutt sier han at «i alle morsomme prosjekt» så «er ikkje timebetalinga så høg». Han liker altså å få lite penger! Khemiri har distansert seg fra pengemakta!

Kunstnere og intellektuelle har alltid vært flinke til å distansere seg fra pengemakta og kapitalismen. Tror ikke Khemiri at arbeidsfolk kan klare det samme? Tror han ikke at arbeidsfolk kan være kritiske, og at de kan tilrive seg makt over egne liv? Vi mener at Khemiri demonstrerer en borgerlig individualisme og arroganse. Arbeiderklassa, eller prekariatet, er som kjent ikke på Det Norske Teatret (eller Dramaten i Stockholm). For å lære arbeiderklassa, eller prekariatet, og alle de sterke menneskene der bedre å kjenne, bør Khemiri sjølproletarisere seg og ta jobb i en kiosk.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden