DEBATT

Kunsten å spore av en interessant debatt

Det passer ikke inn i forestillingen til noen sosiologer at norsk arbeiderklasse kan være fornøyd.

Publisert

Det pågår en diskusjon om klasse i Morgenbladet. Gunnar Aakvaag hadde 2. oktober en interessant kommentar om arbeiderklassen. Hovedpoenget til Aakvaag er at en hypotese om at arbeiderklassen er undertrykt ikke stemmer så godt for norske forhold. Likevel avviser han ikke at det finnes ulikhet mellom klasser: «Forskjellene er der, men arbeiderklassen bryr seg ikke. Den er trygg på sin egen livsstil og smak.»

Den norske modellen og arbeiderklassen

Jørn Ljunggren fremstiller det likevel i et polemisk svar 9. oktober, som om Aakvaag glemmer alle problemer knyttet til klasse. En annen lesning av Aakvaag er at han mener at det kan være gode grunner til at norsk arbeiderklasse er ganske fornøyd. Det burde jo være interessant – også for mer venstreorienterte. Økonomisk likhet, omfattende og raus velferdsstat, et regulert og trygt arbeidsmarked med frontfagsmodell og sammenpresset lønnsstruktur, fremheves jo som sentralt for hvorfor Norge er et vellykket samfunn.

Liberalisering og individualisme

Mange er opptatt av at reformer fra 1980-tallet og fremover har ført samfunnet i individualistisk retning og at det norske arbeidsmarkedet har blitt hardere, spesielt for dem med lavere utdanning. Det skal ikke stikkes under stol at vi har utfordringer, men som blant annet min kollega Mats Kirkebirkeland er opptatt av, er det ikke nødvendigvis bare mer og høyere utdanning som vil bedre arbeiderklassens kår.

Uansett er en måte å måle hvorvidt nordmenn har grunn til å være fornøyd på, hvorvidt vi har arbeid. Sammenlignes arbeidsledighetstall mellom europeiske land de siste tiårene kommer Norge meget godt ut. En svært viktig grunn til at vi har klart å holde ledigheten lav er at fagbevegelsen har vært koordinert og samarbeidsvillig. I land med en mindre samarbeidsvillig og mer radikal fagbevegelse har ledigheten vært mye høyere.

Moderate kapitalister og arbeidere

Samarbeidsklimaet mellom arbeid og kapital i Norge bekrefter slik Aakvaags hypotese om at arbeiderklassen i Norge har grunn til å være fornøyd. Aakvaag er inne på noe sentralt fordi lavkulturen til venstre ofte har et annet syn på kapitalisme enn det mer høykulturelle eller radikale sosiologer har. Litt av det samme skriver jeg om i et essay om klassebevissthet på norsk i Minerva. Industriarbeidere tenker at private eiere er bra, men at kapitalen ikke skal få utbytte oss. Derfor må vi stå sammen kollektivt og kjempe for lønn og verdige arbeidsforhold. Begge parter modererer seg: Arbeiderne får god lønn mot at de godtar høye produktivitetskrav for å sikre konkurranseevnen. Denne markedsøkonomiske forståelsen skaper derimot ikke bare en spenning mellom høy og lav på venstresiden. Vi ser også en skjerpet konfliktlinje mellom privat og skjermet offentlig sektor.

På norsk betyr likhet likeverd

Norsk likhet underbygger hypotesen om at arbeiderklassen er fornøyd. Hva vi legger i egalitære verdier kan nok være mye forskjellig, men det er kanskje en misforståelse at nordmenn ikke tåler at noen blir rike fordi vi er så egalitære. Vegard Jarness, fra OsloMet, skriver i siste Minerva et interessant essay om hvordan det å fremstå som elitistisk eller snobbete blir uglesett i Norge. Han viser til forskning som viser at lavere sjikt i klassestrukturen for eksempel mener at «folk som «sitter godt i det», men som likevel viser en «jordnær» side, gjør seg fortjent til aktelse.»

Dette stemmer med Aakvaags poeng om at arbeiderklassen stoler på egen identitet og smak. Nordmenn er som kjent også ganske individualistiske, vi verdsetter uavhengighet sterkt, som Harald Eia har vist oss. Statsindividualisme har svensken Lars Trädgårdh kalt det. Det er altså flere trekk ved det norske samfunnet, både kulturelt og økonomisk, som peker i retning av at arbeidere har gode grunner til å oppleve seg anerkjent.

Det nordmenn ikke tåler er hvis noen prøver å bryte egalitet i betydningen likeverd. Vi forventer og krever at de samme reglene skal gjelde for alle. Den forståelsen av egalitet står heldigvis sterkt i Norge, og det er igjen et tegn på at arbeiderklassen har grunn til å være fornøyd: Likeverd og mulighetslikhet er sentrale norske verdier.