Lavmål om nyliberalisme

Kristian Meisingset manipulerer og fordreier.

Publisert   Sist oppdatert

For å hanskes med kritikk av eller forskning på fenomenet nyliberalisme har Minerva tidligere konsentrert seg om de svakeste delene av populærvitenskapelige artikler om emnet, for så å drive unyansert harselas med dette. Kanskje bør jeg derfor ta det som en kompliment at Kristian Meisingset ikke har klart å finne godt nok stoff for dette i mine mange artikler, og derfor har måttet benyttet en litt annen teknikk i sitt uredelige forsøk på å diskreditere undertegnede og Linn Stalsberg.

Under en debatt Bergen Litteraturhus i forrige uke forsøkte Meisingset stadig å få meg og Stalsberg til å svare på hvilke partier som er og ikke er nyliberalistiske. I en artikkel i tidsskriftet Røyst om nyliberalisme som en «politisk rasjonalitet» skrev jeg for et par år siden at «spørsmålet ikke er hvem av våre politikere som er eller ikke er nyliberale», men at det heller er slik at «vi alle, også borgerne, er nyliberale i varierende grad». Jeg gjentok dette i debatten, men uten særlig sjanse for å utdype. Også etter debatten kom spørsmålet opp, og jeg gjentok min uvilje mot å kategorisere partiene. Noen ganger kan det være nyttig å tenke forbi skiller i norsk partipolitikk for å forsøke å forstå politiske ideer, hvor de kommer fra og hvordan de fungerer i samfunnet som helhet. Man kan synes at dette er en dårlig analyse, men det er ikke poenget – jeg sa og har sagt helt spesifikt at mitt formål ikke er å klassifisere norske partier etter hvorvidt jeg synes de er nyliberale.

Les også Kristian Meisingset: Arbeiderpartiet er et nyliberalistisk parti.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her