Gatefasade i Markveien 16
Gatefasade i Markveien 16

BSU bør avskaffes

Mer enn 40 prosent av skattefradraget i BSU-ordningen går til dem som allerede eier bolig, og ordningen brukes naturlig nok mest av dem med god inntekt og velstående foreldre.

Publisert   Sist oppdatert

Denne regjeringen elsker sparestimulerende skattelettelser, og har bred politisk støtte for det. Jeg har tidligere kritisert den ferske pensjonsspare-ordningen IPS og kalt den en skattelette til middelaldrende Høyre-folk. Tilsvarende kan vi kalle skattefritak for ungdoms boligsparing (BSU) en skattelette til Unge Høyre-folk. (Dette er selvsagt en overdrivelse. Mange andre bruker ordningene, men fordi Høyre har velgere med høy inntekt og formue vil de være overrepresentert).

Begge ordninger, trolig IPS i sterkest grad, gir begrenset økt netto sparing (se forskning på den danske pensjonsordningen), men betydelig overflytting fra andre spareformer, og for BSUs del, delvis fra foreldres sparekonti. Begge ordninger vil i størst grad bli benyttet av folk med god eller relativt god råd.

I dag har Statistisk Sentralbyrå offentliggjort nye tall for BSU-ordningen. Det er en liten nedgang i andelen av dem mellom 17 og 33 år, de som kan utnytte ordningen, som faktisk gjør det. Denne andelen steg jevnt og trutt frem til 2014, da den nådde en topp på 40 prosent, men har nå falt til 38 prosent.

Men mer interessant er det at ”om lag 42 av 100 fradragskroner ble i 2016 gitt til personer som allerede eier sin første bolig. Disse personene har latt sin BSU-konto stå urørt ved sitt første boligkjøp, eller opprettet spareavtalen etter boligkjøpet.”

Hovedintensjonen var nettopp å gjøre det lettere for ungdom å komme seg inn i boligmarkedet. Men en stor del av dem som nyter godt av skattefordelene trenger den altså ikke til dette.

Undersøkelsen, basert på skattestatistikk, viser som ventet at det er en sammenheng mellom inntekt og bruk av ordningen:

”Blant den firedelen som tjener minst, får 32 prosent skattefradrag for BSU-sparing, mens tallet er 48 prosent i den firedelen som tjener mest.

Det er også i den høyeste inntektsklassen at vi finner flest som sparer det maksimale beløpet i ordningen, med en andel på 34 prosent. I den laveste firedelen var tilsvarende andel 16 prosent.”

Det finnes ikke data i skattestatistikken på økonomisk hjelp fra foreldrene, men SSB skriver at ”en rimelig antakelse er at mange unge, ofte studenter med lave inntekter eller nyetablerte med anstrengt økonomi, mottar økonomisk støtte fra foreldre til sin BSU-sparing.

Det de kan si noe om, er sammenhengen mellom foreldres formue og BSU-sparing:

”Tallene viser likevel at de unge som kommer fra de mest formuende hjemmene, også er de som oftest benytter BSU-ordningen, og det er også de som sparer mest. (…) Blant barn av foreldrene med den minste nettoformuen er det 14 prosent som får maksimalt skattefradrag, mens 37 prosent av barna med de rikeste foreldrene får maksimalt skattefradrag på 5 000 kroner.”

Tiltak som favoriserer enkelte former for sparing har som regel liten effekt på den samlede sparingen, særlig målt mot det skattetapet som det offentlige pådrar seg. Men det er en måte å redusere omfordelingen i skattesystemet på. Derfor er det ikke så rart at de blå partiene holder fast ved dette og gjerne vil utvide ordningene.

Det er litt merkeligere at Arbeiderpartiet støtter både IPS og BSU. Partiet har riktignok gått imot utvidelse av maksimalbeløpet i BSU.

Unge Venstre og SU går inn for å avvikle ordningen. De har rett.