I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise, skriver Lars Kolbeinstveit.
I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise, skriver Lars Kolbeinstveit.

Sosialdemokratenes farvel til arbeiderne

Helt siden slutten av 1970-tallet har ledelsen i norsk sosialdemokrati, både i LO og i Arbeiderpartiet, hatt en tydelig markedsliberal og EU-vennlig linje.

Publisert   Sist oppdatert

I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise. Men det er store variasjoner mellom disse partiene. Det skyldes blant annet at sosialdemokratiet ikke er en fasttømret ideologi. Sosialdemokratiske partier er virkelighetsorienterte og opptatt av hva som fungerer. Det er vel og bra, men et nytt kjennetegn synes å være at hva som fungerer, ikke alltid blir godt nok kommunisert til velgerne. Og når man ikke kommuniserer godt med velgerne, havner man i en sirkel hvor man, noe upresist formulert, blir elitistisk.

I norsk kontekst er kanskje dette best illustrert med at vi – godt hjulpet av Gro Harlem Brundtlands Arbeiderparti – ble medlem av EØS i 1992, samtidig som folket stemte nei til EU to år etterpå. Helt siden slutten av 1970-tallet – da mer detaljregulert og tradisjonell sosialdemokratisk politikk stagnerte – har ledelsen i norsk sosialdemokrati, både i LO og i Arbeiderpartiet, hatt en tydelig markedsliberal og EU-vennlig linje.

Dette kan analyseres på flere måter.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her