DEBATT

Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo

En trist seier for antiintellektualismen

Den nye finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler tar ikke hensyn til hovedtanken om universitetet som et sted der man får øvelse i selvstendig tenkning og intellektuell utfordring og utveksling.

Publisert

Stortinget har nylig gått inn for en endring av finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler der spørsmålet om studentene finner «relevant arbeid etter endt studium» skal være et avgjørende element. Med andre ord skal fag som produserer studenter som etterpå får seg relevant jobb få mer penger, mens fag som ikke gjør det skal få mindre. En uhellig allianse mellom opposisjonspartiene Frp, Ap og Sp har lyktes med å nedstemme mindretallsregjeringen.

Mens samarbeid utover partigrenser egentlig er et tegn på et velfungerende demokrati, er både premissene og konklusjonene ved denne modellen problematiske. Hva slags retorikk ligger bak kravet om «relevant arbeid etter endt studium»? I antikkens retorikk kalles dette for en enthymem. Dette er en retorisk syllogisme der det underliggende premisset er underforstått. Et skolebokeksempel er «Sokrates er et menneske, derav følger det at Sokrates er dødelig»; det uuttalte premisset er at alle mennesker er dødelige. Den aktuelle saken er enda mer amputert: Kravet om at alle etter endt studium skal få seg relevant jobb forutsetter for det første at yrkesfaglige utdanningssteder nødvendigvis medfører en relevant jobb og for det andre at samtlige universiteter og høyskoler er yrkesfaglige utdanningssteder.

En enthymem er et mektig retorisk verktøy fordi premisset ikke utgreies for publikum, slik at publikum tvinges til å dra egne konklusjoner. På denne måten skapes illusjonen om at premisset må være sant fordi man tilsynelatende har kommet frem til det gjennom selvstendig tenkning, og dermed aksepteres påstanden uten mye om og men. Men mens det ene premisset (at yrkesfaglige utdanningssteder skal medføre en relevant jobb) kan anses som sant, må det andre (at alle universiteter og høyskoler nødvendigvis er yrkesfaglige utdanningssteder) utfordres.

Det stemmer selvfølgelig at noen av de mest tradisjonsrike og krevende yrkene tradisjonelt har vært universitetsfag (som f.eks. medisin eller juss). Men hovedtanken med et universitet er at det skal være et sted der man får øvelse i selvstendig tenkning og intellektuell utfordring og utveksling – noe som skal fremmes gjennom forskning og forskningsbasert undervisning.

Denne tanken gjelder nok mest for humanistiske fag. Den amerikanske litteraturviteren Hans Ulrich Gumbrecht anser «kontraintuitiv tenkning» som et hovedprinsipp ved humaniora – noe som fremkaller «risikabel tenkning» og «tankeeksperimenter». Men egentlig bør dette gjelde samtlige fag og fakulteter – dette ligger nemlig i kjernen av akademisk frihet. Akademisk frihet er et av fundamentene ved forskning og undervisning i høyere utdanning, og i en videre forstand knyttes den også til noen grunnleggende rettigheter som f.eks. ytrings- og pressefrihet.

Selvfølgelig trenger sågar verdens beste kontraintuitive tenkere mat og tak over hodet. Men klisjéen om den arbeidsudyktige humanisten stemmer rett og slett ikke. Tvert imot viser undersøkelser at humanister etter endt studium finner seg jobb like godt som studenter fra andre fag. Følgelig er ideen om arbeidsledige humanister en moderne myte; problemet er at myter og fordommer ofte lever sitt eget liv selv om de for lengst har blitt gjendrevet.

Hovedproblemet med kravet om «relevant arbeid etter endt studium» er imidlertid det lille ordet «relevant». Det viser en manglende anerkjennelse for den typen utdannelse som ikke direkte medfører en konkret profesjon; en utdannelse som i stedet tilbyr grundig akademisk trening og herved frembringer «risikabel tenkning» og «tankeeksperimenter». På denne måten opparbeider studentene seg overførbare ferdigheter som er verdifulle i yrker som det ikke finnes noen konkret utdanning for, som f.eks. ledelse, rådgivning, informasjon og samfunnskontakt, forlagsvesen, journalisme, osv.

Hovedaktøren bak den omtalte modellen er stortingsrepresentant Roy Steffensen (Frp). I Aftenposten den 21. mai ble Steffensen sitert slik: «Jeg tror ikke mange har ropt etter filosofer de siste to månedene. Man har ropt etter helsearbeidere.» Hva skal man svare på en slik ytring?

På den ene side kan ytringen ignoreres fordi den egentlig er ugyldig. Retorisk sett er den et non sequitur (latinsk for «det følger ikke»): To ting som ikke har noe å gjøre med hverandre forbindes som om den ene følger av den andre. Det at det var mangel på helsearbeidere under koronakrisens høydepunkt er irrelevant for om det gir mening å studere filosofi eller ikke. På den annen side kan man peke på den konkrete nytten med en grad i filosofi. Ironisk nok er det akkurat i den nåværende globale helsekrisen at det har oppstått et økt behov for folk som har tenkt grundig på de store spørsmålene om livet og eksistensen. Etiske spørsmål har blitt debattert i sammenheng med covid-19-utbruddet, som f.eks. hvem som skulle prioriteres hvis behovet for helsetjenester økte slik at ikke alle kunne behandles. Andre utfordringer gjelder begrensningen av grunnrettigheter som f.eks. bevegelsesfrihet.

Men det som er mest bekymringsfullt er at Steffensens utsagn er så antiintellektuelt. En slik omfattende devaluering av mennesker som ser verdi i «risikabel tenkning» og «tankeeksperimenter» er høyst problematisk. I tillegg skapes det et kunstig skille mellom «teoretikere» og «praktikere», og det ignoreres at «teoretikere» ofte er av konkret, praktisk nytte, som eksempelet med koronakrisen har vist. Denne stortingsbeslutningen er en trist seier for antiintellektualismen.

Jeg har brukt klassisk retorikk for å belyse de retoriske fellene som ligger bak kravet om arbeidslivsrelevans og bak Steffensens holdning til humanister. Retorikk er et godt eksempel på at en dikotomi mellom «teori» og «praksis» egentlig overhodet ikke eksisterer. Jeg skal undervise et emne i klassisk retorikk ved Universitetet i Oslo til høsten og inviterer hermed politikerne å melde seg på. Jeg lover at det kommer til å bli relevant – jeg skal nemlig bruke eksempler fra dagens politikk til illustrasjon.