DEBATT

Om staten, borgere, skatter og gaver

DEBATT: De borgerlige partiene og politikerne bør problematisere et syn på staten som gjør at det virker rimelig å se på skatteletter som en gave fra staten til borgerne.

Publisert

Høyres programkomité går bort fra standpunktet om å fjerne hele formuesskatten, og vil nå nøye seg med å fjerne den for arbeidende kapital, som er aksjer og driftsmidler. Til tross for at endringen i Høyres nye politikk må sies å være en venstredreining, reagerer Eigil Knutsen fra Ap sterkt. Han kaller det «full skatterabatt for virkelighetens finansmenn à la Adam, Henrik og Jeppe i TV-serien Exit», og trekker frem at nesten hele kuttet går til de 10 prosent rikeste i landet. I Politisk kvarter 11. mars sier Knutsen at Høyre vil gi «store skattegaver» i neste stortingsperiode.

Sammenligningen mellom norske næringslivsfolk og de usympatiske karakterene i Exit, er oppsiktsvekkende nok. Det er likevel minst like interessant å se på den andre delen av Knutsens utsagn, nemlig at «mesteparten av kuttet går til de rikeste», og at det deles ut «skattegaver». Disse utsagnene viser et bestemt syn på forholdet mellom staten og borgerne: alle pengene tilhører i utgangspunktet staten, og borgerne kan bare håpe at staten er velvillig nok til å dele ut noen av pengene som gaver. I tillegg følger det at pengene staten har gitt i gave, ikke lenger gjør noen nytte når borgerne har mottatt dem.

Med dette som utgangspunkt virker Knutsen å ha et godt poeng. Jeg tror de flestes rettferdighetssans tilsier at pengegaver heller bør gå til de som har lite, fremfor til de som har mye. Og kanskje er det også slik at mange tror at privat forbruk er for sløsing å regne, at pengene blir brukt opp.

Det er imidlertid mulig å tenke annerledes om slike saker, dersom man har et litt annet syn på forholdet mellom staten og borgerne. For eksempel kan man mene at pengene som man tjener selv, også tilhører en selv, eller eventuelt tilhører den nærmeste familien. Et slik syn sier ingenting om personenes ønskede fordelings- eller skattenivå, men at pengene i utgangspunktet tilhører den som har tjent dem.

Staten utfører mange oppgaver som er viktige i livene våre, og som et flertall er villige til å betale tidvis høye skatter for å videreføre og videreutvikle. Dersom man har et liberalt eller konservativt syn på staten, er det nærliggende å tenke på finansieringen av disse oppgavene som et spleiselag. Gjennom frie valg har hver borger én stemme, og flertallet avgjør hvor stort spleiselaget skal være de neste årene, og hvem som skal betale mer eller mindre.

Det er bred oppslutning om at de borgerne som har mest penger, også skal betale mer inn i spleiselaget. Dette er imidlertid ingen selvfølge. Man kunne sett for seg at fordi hver borger har lik rett til offentlige tjenester, skal de også betale inn det samme. Slik er det gjerne i private spleiselag, der alle betaler det samme, uavhengig av inntekt. For å finansiere en stat er derimot lik innbetaling fra hver borger både praktisk og politisk svært vanskelig. Ønsker man en stat av dagens størrelse, vil et flatt skattebeløp være uoverkommelig høyt for mange. Gjør man derimot skattebeløpet så lavt at alle kan betale, hadde vi knapt nok hatt noen stat. Derfor har vi valgt et system der de som har mest penger, også betaler mer. Vi baserer oss på skatteprosent, fremfor skattebeløp.

Når hver borger betaler en prosentandel av inntekten til spleiselaget, sikrer man at skattebeløpet står mer i stil med personens økonomi. I absolutte tall betaler de fattige mindre, og de rike betaler mer. Dette er både praktisk og politisk gjennomførbart, og det dominerende systemet i mange land. I Norge har vi gått enda lenger ved å differensiere skatteprosenten basert på inntekt og formue. De rike betaler ikke bare et høyere beløp, de betaler også en høyere andel av inntektene i skatt. Sammenlignet med et tenkt system der hver borger betaler like mye inn til spleiselaget, er dagens system svært omfordelende, der «de rike borgerne» betaler veldig mye mer enn «de fattige borgerne», både målt i kroner og i andel av egne penger. Spleiselaget staten ligner stadig mindre på et vanlig spleiselag, der alle bidrar likt.

Tilbake til Eigils Knutsens utsagn om at Høyres foreslåtte skattekutt i hovedsak går til de rikeste, og må regnes som «store skattegaver». Han har rett i at kutt i formuesskatten «går til» de rikeste. Slik er det med stort sett alle skattekutt. Det er vanskelig å kutte store beløp i skatten til folk som allerede betaler lite skatt, både i kroner og som andel av egen inntekt.

Om vi grunnleggende sett ser på staten og statens goder som et spleiselag mellom frie borgere, fremstår utsagnet om skattegaver ganske spesielt. Som tidligere beskrevet, betaler de rike borgerne både høyere beløp og en større andel av egen økonomi inn til spleiselaget. Dersom skattelettelser fører til at de rike betaler litt mindre i skatt, betyr det bare at spleiselaget blir litt mindre skjevt enn det er i dag, altså at borgere som mottar like tjenester, i noe mindre grad betaler ulikt.

Videre er bruken av ordet «gave» problematisk, ettersom det fordrer at det finnes en giver og en mottaker. I Knutsens øyne virker det som staten er giver, og de rike er mottaker. Men det som i virkeligheten skjer, er at overføringene fra borgerne til staten reduseres litt. Jeg tror de færreste mener at å betale mindre er det samme som å motta en gave.

Gaver gir dessuten assosiasjoner til noe unyttig for giveren, som et leketøy til et barn. Leketøyet brukes slik barnet måtte ønske, og etter en tid er det utslitt og må kastes. At borgere får beholde mer av egne penger, må sees på en helt annen måte. Penger i private hender er ikke bortkastet, men driver snarere økonomien fremover. Pengene blir dessuten ikke brukt opp og må kastes, men fortsetter å sirkulere og skape verdier. Kanskje gjelder dette spesielt penger i allerede rike hender, der størsteparten av verdiene er investert i vekstskapende virksomhet, men det er en annen diskusjon.

Det er kanskje urettferdig at jeg bruker kun Eigil Knutsens utsagn i denne teksten, ettersom det han uttaler er relativt vanlige utsagn. Man kunne sikkert funnet lignende utsagn om forholdet mellom staten og borgeren fra politikere i de fleste partier. De borgerlige partiene og politikerne bør problematisere et syn på staten som gjør at det virker rimelig å se på skatteletter som en gave fra staten til borgerne.