Redaksjonen blogger

Arbeiderpartiets dobbeltmoral

Hadia Tajik har reagert kraftig på FrP-trusler om å frata organisasjoner støtte basert på ytringene deres. Men hun kunne med fordel ha begynt med å ta for seg egne stortingsrepresentanter.

Hadia Tajik har reagert kraftig på FrP-trusler om å frata organisasjoner støtte basert på ytringene deres. Men hun kunne med fordel ha begynt med å ta for seg egne stortingsrepresentanter.

Jeg skrev tirsdag om FrPs manglende forståelse for liberale prinsipper i tildelingspolitikken. Partiets nestleder, Per Sandberg, antydet at man ville trekke tilbake statsstøtte fra organisasjoner, som Antirasistisk Senter (ARS), som ikke ga ”nøytrale” fremstillinger av sakskomplekser i offentligheten.

Som jeg krev da: Forsøk fra partiske politikere på å definere hva som er ”nøytralt”, er skummelt. Dette er for så vidt et innebygget problem i at så store deler av sivilsamfunnet har en så stor del av sin finansiering fra staten, og kan være et argument både for at organisasjonene selv prøver å bli økonomisk mer uavhengige, og for at staten legger opp sin støttepolitikk for at alle organisasjoner skal bli mer uavhengige. Men det betyr også at politikere, så lenge de finansierer slike organisasjoner, må være ekstra på vakt for å forstå hva uavhengighet betyr.

Hadia Tajik later til å dele denne oppfatningen, og kaller Sandbergs uttalelser et ”alvorlig angrep på ytringsfriheten”. Det er kanskje å gå hakket for langt – det er forskjell på fravær av støtte og sensur – men jeg deler Tajiks innfallsvinkel her.

Men Tajik kunne begynne med å feie for egen dør. I min artikkel skrev jeg at Arbeiderpartiet i hvert fall i retorikken aksepterer sivilsamfunnets uavhengighet, selv om det fra tid til annen kan være grunn til å mistenke at politiske syn og uttalelser påvirker budsjettbeslutninger.

Men jeg var for generøs mot partiet. For snaut to år siden uttalte flere stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet – Marianne Marthinsen, Anette Trettebergstuen, Marit Nybakk og Jette F. Christensen – om en organisasjon i sivilsamfunnet at den ”farer med løgn og har bidratt til en framstilling i media om at (…) loven ikke fungerer”. De ville gjøre det de kunne for å kutte den offentlige støtten til organisasjonen.

”Tålmodigheten vår er slutt. [Organisasjonen] kan ikke operere med statsstøtte som motstandere av loven,” sa de videre.

Løgn er et relativt begrep når det brukes av politikere. Etter mitt skjønn kan det vanskelig dokumenteres at den angjeldende organisasjonen har fart med noen større løgner enn ARS. Setningene, som gjengitt her, kunne vært brukt også om ARS, som er motstandere av deler av dagens lovverk, og som har fart med det enkelte politikere mener er løgn.

Men uttalelsene vekket ikke den samme harmen. Hvorfor ikke? (Selv fikk jeg den ikke engang med meg.) Jeg tror grunnen er at det slett ikke var ARS Ap-representantene snakket om, men Pro Senteret, som jobber med prostituertes situasjon. Liv Jessen, pådriveren for Pro Senteret, har vært en uttalt motstander av sexkjøpsloven, som hun mener gjør lite for å begrense prostitusjon, og mye for å forverre prostituertes levekår.

Tajik påpeker at Arbeiderpartiet lever godt med kritikk fra sivilsamfunnet, og det er ofte sant. Men de lever godt med visse typer kritikk – fra det man løselig kan kalle ”venstre”. Arbeiderpartiet er vant til å ha ”vaktbikkjer” – i AUF og sivilsamfunnet – som skal prøver å trekke dem litt mot venstre. Så kan de føle seg ansvarlige og snille på en gang.

Jeg mistenker nemlig at det blir mer rabalder når organisasjonen man vil kutte støtte til, arbeider for noe ”snilt”, som asylsøkeres situasjon (som er et viktig punkt for å forstå motsetningene mellom FrP og ARS), enn når de jobber mot noe ”snilt”, som forbud mot prostitusjon.

Men i dette tilfellet er jeg enig med FrP. Partiet stemte mot sexkjøpsloven. Det er faktisk et godt standpunkt, og på mange måter et snilt standpunkt. Prostitusjon, og lovgivning rundt det, er et komplekst tema. Men i sum er jeg enig med Pro Senteret i at loven gjør livet verre for mange prostituerte. Minerva intervjuet ifjor nettopp Liv Jessen om dette temaet.

Det kan godt finnes relevante forskjeller mellom bevilgningene til Pro Senteret og ARS som jeg ikke er klar over. Men mentaliteten hos Sandberg og Arbeiderparti-representantene er akkurat den samme: De gir en saksfremstilling vi ikke synes er riktig, og argumenterer på den bakgrunn for syn vi ikke liker. Derfor skal de kuttes.

Å være liberal er en vanskelig øvelse, fordi det alltid innebærer å akseptere – og, i noen tilfeller, når man først har innrettet seg som Norge – å støtte økonomisk noe man ikke liker. Jeg vil gjerne tro på Hadia Tajik når hun sier at dette faktisk er noe hun ønsker. Men jeg ville føle meg langt tryggere om hun umiddelbart gikk ut og tok et oppgjør også med sine egne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden