Politikk

Arbeidsinnvandring tjener de fleste

Elin Ørjasæter er bekymret for at arbeidsinnvandring vil øke ulikhetene i Norge. Bekymringen er overdrevet, samtidig som arbeidsinnvandringen reduserer global ulikhet.

Elin Ørjasæter er bekymret for at arbeidsinnvandring vil øke ulikhetene i Norge. Bekymringen er overdrevet, samtidig som arbeidsinnvandringen reduserer global ulikhet.

Torsdag 27. november skrev Elin Ørjasæter en kronikk i Aftenposten der hun advarte mot høy innvandring med den begrunnelse at den vil øke ulikheten i Norge. Det er en oppfølging av hennes kronikk om ”prekariatet” i samme avis 7. november. Manifest Tidsskrift publiserte et lengre intervju med henne på tirsdag.

Den 28. mai skrev min spaltistkollega Mimir Kristjanson i Internrevisjonen at vi måtte begrense innvandringen fra EØS fordi den ødela det norske arbeidsmarkedet. (Vi havnet i duell i Dagsnytt 18, og der ble Mimir litt forbanna over at jeg påpekte at hans argumentasjon var til forveksling lik den Le Pen fører i Frankrike). Vi finner åpenbart et sammenfall av bekymring, og i hvert fall delvis av argumenter, mellom innvandringsskeptiske venstrepopulister og høyrepopulister.

Arbeidsinnvandring og velferdsinnvandring
Debatten om innvandringens virkninger for Norge (og globalt) blir ryddigere dersom vi skiller mellom innvandring som er motivert av flukt fra undertrykkelse og av sjenerøse velferdsytelser på den ene siden, og innvandrere som primært kommer for å jobbe. (Det er også en rekke ikke-økonomiske argumenter i denne debatten. De faller utenfor rammene av denne artikkelen).

Liberalister som meg er gjerne skeptiske til velferds- og asyl-innvandring, og positive til arbeidsinnvandring, noe jeg har gjort rede for i artikkelen Søke lykken, ikke sosialhjelp. Venstresiden har stort sett vært positive til begge deler, men venstrepopulister som Kristjanson og deler av fagbevegelsen har gjerne inntatt en skeptisk holdning til arbeidsinnvandring. Og så har vi dem som er skeptiske til begge former for innvandring – jeg kaller dem gjerne høyrepopulister – og det er vel rimelig å plassere Ørjasæter der.

Global og nasjonal ulikhet
En stor inngang av innvandrere fra ikke-vestlige land, der vi vet at sysselsettingsraten er lav og mange er avhengige av velferdsordninger, øker rimeligvis ulikhet og andel fattigdom i det landet de flytter til. Globalt er det stikk motsatt. En somalier som flytter til Norge og lever av sosialhjelp, har utvilsomt bidratt til lavere global ulikhet. Det er langt fra uvanlig at trygdede innvandrere sender penger ”hjem”, noe som ytterligere reduserer den globale ulikheten.

For dem som er i arbeid, er denne effekten desto sterkere. En polakk eller litauer i jobb i Norge tjener langt mer enn lønnen i hjemlandet. Ulikheten kan øke i Norge, men i et europeisk perspektiv går den ned. Mathilde Fasting i Civita har skrevet om det fenomenet hun kaller ”sosial jumping” tidligere.

Vi som er her fra før
En annen viktig distinksjon er å skille mellom de samlede virkningene på andelen fattige og ulikhet, og virkningene på de som er her fra før, enten vi avgrenser det til etniske nordmenn, eller også inkluderer innvandrere som allerede er her.

Vi som er her fra før – tjener eller taper vi? For den første typen innvandring – de som primært kommer av andre grunner enn for å jobbe, er svaret entydig: Vi taper. Belastningen på velferdsstaten øker.

De fleste vil mene at vi likevel bør ta imot en del asylsøkere og flyktninger, men at dette bør begrenses. De fleste vil mene at vi bør ha velferdsordninger som ikke er alt for attraktive for velferdsinnvandrere, men sjenerøse nok til å unngå direkte fattigdom. Debatten om omfanget av denne typen innvandring går stort sett etter vanlige høyre-venstre-skillelinjer.

Press på lønninger
Det bringer oss til arbeidsinnvandringen. Her er det snakk om at noen som allerede er her, mister jobben eller får en dårligere lønnsutvikling på grunn av tilstrømningen av nyankomne. Ørjasæter viser til hvor mange som etter hvert har vaskehjelp og forklarer dette slik:

”Varen arbeidskraft er blitt utrolig billig i det siste”.

Jeg har polsk vaskehjelp, og har ikke merket noe til dette. Tvert imot stiger prisen omtrent i takt med den allmenne lønnsutvikling. Men en slik personlig erfaring er like lite informativ som Ørjasæters anekdote om studenter med vaskehjelp.

Generelt viser lønnstatistikken at bransjer med høyt innslag av innvandrere har hatt lavere lønnsutvikling enn gjennomsnittet etter 2002, noe figuren nedenfor som SSB har utarbeidet viser, og som Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum har skrevet om. Hvor stor del av dette som kan tilskrives innvandring, og hvor mye som skyldes en generell tendens i de fleste land til at yrker som krever mer utdanning gjør det bedre lønnsmessig, er vanskelig å slå fast. Som vi skal se senere, faller utviklingen av dette gapet etter 2003 sammen med en kraftig økning i arbeidsinnvandringen fra EØS. Sannsynligvis forklarer arbeidsinnvandringen derfor mesteparten av lønnsgapet i figuren.

lønnsvekst bransjer

Men lønningene også i disse bransjene har tross alt økt en del. I byggebransjen snakker vi om en samlet reallønnsvekst på omkring 20 prosent mellom 2003 og 2012. I de fleste vestlige land ville en slik reallønnsøkning oppleves som svært god.

Det finnes en god del internasjonal forskning på sammenhengen mellom arbeidsinnvandring og reallønnsutvikling, særlig fra USA. Selv de mest innvandringsskeptiske, som amerikaneren Borjas, finner ikke dramatiske utslag. Jeg får komme tilbake til den internasjonale forskningen ved en annen anledning.

Nordmod-rapporten oppsummerer:

”Godt kvalifiserte arbeidstakere i kjernen av arbeidsmarkedet vil ofte dra nytte av økt lønnsomhet og aktivitet, mens arbeidstakere som konkurrerer med arbeidsmigrantene om jobber, kommer dårligere ut. Bratsberg og Raaum (2013) viser at lønnsnivået synker, og risikoen for overgang til trygd (overførselsinntekt) øker for nasjonale arbeidstakere i bransjer med høy andel arbeidsmigranter – særlig for grupper med minoritetsbakgrunn.”

Ja, den store arbeidsinnvandringen til Norge de senere år har ført til at lønningene i noen bransjer er noe lavere enn de ellers ville vært. Og siden dette gjennomgående er bransjer som ligger under gjennomsnittet i lønn, har dette bidratt til en viss økning i ulikhet.

I motsetning til Ørjasæter synes jeg dette er greit. Nordmod-rapporten oppsummerer:

”Arbeidsinnvandringen har på denne måten hatt positive samfunnsøkonomiske effekter, siden den har bidratt med etterspurt arbeidskraft, økt verdiskaping og skatteinntekter.”

Det er noen tapere, men langt flere vinnere. Den siste gruppen består av innvandrerne selv, og et klart flertall av nordmenn som nyter godt av lavere priser på tjenester. Høy sysselsettingsrate blant arbeidsinnvandrere fra EØS bidrar også positivt, ikke negativt, til finansieringen av den velferdsstaten Ørjasæter er bekymret for. Utfordringen her er å opprettholde denne sysselsettingsraten over tid, særlig fordi også arbeidsinnvandrere fra Øst-europa responderer på incentiver i det norske trygdesystemet.

Hvor stor effekt på ulikheten?
Ørjasæter skremmer med at dersom ulikheten i Norden utvikler seg slik som den gjorde for Sverige siden 1990, når vi italiensk nivå i 2030, og knytter dette til innvandring. Dette er misvisende av to grunner. For det første er Sverige valgt som representantiv for Norden, selv om landet hadde den største økningen i ulikhet i perioden. For det andre – og viktigere: Som figurene nedenfor viser, skjedde det aller meste av økningen i den på forhånd svært lave ulikheten i Norden fra 1990 til 2000, før den store bølgen med arbeidsinnvandring fra EØS.

nordmod gini norden

nordmod arbeidsinnvandring

Tar jobbene fra oss
Ørjasæter er ikke bare opptatt av lavere lønnsvekst, men at øst-europeisk arbeidskraft ”tar jobbene fra oss”. Og da sikter hun til marginal arbeidskraft, ikke gjennomsnittsnordmannen. Men er dette riktig? Blir etniske nordmenn – og innvandrere som allerede er her – presset helt ut av arbeidsmarkedet av øst-europeerne? Anekdotiske bevis tyder på en viss effekt. Det er vanskeligere å få læringeplass i byggfagene. Ungdom konkurrerer med svensker om jobber i utelivsbransjen i storbyene.

Arbeidsmarkedet er fremdeles godt i Norge. I 2005 var det omkring 9.000 polakker og litauere i Norge. I år er dette omkring 117.000. I samme tidsrom gikk arbeidsledighetsraten ned fra 4,6 til 3,7 prosent. I en twitter-utveksling med meg innvendte Ørjasæter at effekten ikke fanges opp av arbeidsledighetstall, siden mange går på ulike former for trygd og sosialhjelp.

Det er bekymringsverdig mange utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Men heller ikke her finner vi dramatiske endringer i masseinnvandringens tidsalder. Figuren nedenfor, som er hentet fra NOU 2012:6, viser den samlede andelen på uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og kvalifiseringsstønad.

Print

Den slutter riktignok i 2009, men ferskere tall fra NAV viser ingen vesentlig endring til i dag. Andelen på sosialhjelp har faktisk falt det siste tiåret.

Og tar vi med at en del av den lille økningen som faktisk har vært, nettopp består av nyankomne innvandrere, er det vanskelig å se at innvandringen har spilt noen viktig rolle i å presse de som allerede var her ut av arbeidsmarkedet.

I andre land, også våre naboland, har arbeidsledigheten steget på grunn av den økonomiske krisen, men er dette vesentlig forsterket av innvandring? Her er det igjen viktig å skille mellom effekten for dem som allerede er her, og nye innvandrere. Et stadig påfyll av innvandrere med lav sannsynlighet for å komme i jobb, øker naturlig nok andelen som ikke er i arbeid. Noen av disse er helt utenfor arbeidsmarkedet. Andre er arbeidsledighetstrygdet.

Ørjasæter er sterkt inspirert av Nordmod-rapporten som Fafo la frem i november. Figuren nedenfor er hentet derfra. Norge mottar svært mange arbeidsinnvandrere, Sverige svært mange asylsøkere og flyktninger, Finland færre arbeidsinnvandrere og ganske få flyktninger, mens Danmark er i en mellomstilling.

nordmod 7.1

Det er vanskelig å lese disse forskjellene ut av utviklingen i sysselsettingsrate og arbeidsledighet de siste 10-15 årene. Sysselsettingsraten er temmelig stabil i alle land, med visse variasjoner, og en noe synkende tendens i Norge og Danmark. Arbeidsledighetsratene reflekterer først og fremst konjunkturene og landenes økonomiske styrke. Norge er ikke særlig berørt av finanskrisen, og arbeidsledigheten har altså falt samtidig som innvandringen har økt. Tyskland har også en positiv utvikling, selv om landet har høy innvandring.

Fagbevegelsens rolle
Ørjasæter skriver:

”Fagorganisering i størst mulig grad, særlig i utsatte bransjer, er det beste vern mot lønnspress og arbeidslivskriminalitet.”

Jeg la merke til at Minervas redaktør Nils August Andresen uttrykte lignende tanker ved lanseringen av den nye utgaven av Minerva i går. Det er et veletablert funn i faglitteraturen at høy organisasjonsgrad gir en mer sammenpresset lønnsskala – mindre lønnsforskjeller. Men effekten på sysselsettingsandelen blant innvandrere er en annen.

En ny studie foretatt av den svenske økonomen Andreas Bergh omfatter 25 OECD-land, og undersøker hvorfor innvandrere gjør det vesentlig dårligere i arbeidsmarkedet. Han ser på hvor mye av forskjellen mellom landene som kan forklares av ni ulike variabler.

To av dem har stor forklaringskraft, nemlig andelen av arbeidstakerne som omfattes av kollektive avtaler, og hvor sjenerøs velferdsstaten er, målt som forskjellen i inntekt for trygdede og de som er i arbeid. Den første forklaringen knyttes til insider/outsider-problematikk. Bergh skriver rett ut at fagbevegelsen bruker kollektive avtaler for å beskytte sine medlemmer, som er på innsiden av arbeidsmarkedet, mot konkurranse fra innvandrere, som er på utsiden. Kostnaden for dette skyves over på skattebetalerne gjennom trygdesystemet.

Et høyt nivå på trygder svekker incentivene til å skaffe seg arbeid, og det slår kanskje spesielt sterkt ut for marginal arbeidskraft som kan forvente relativt lave lønninger.

Disse to faktorene kan også forklare samvariasjonen mellom store forskjeller i utfallet i arbeidsmarkedet og mindre ulikhet i lønn. Sjenerøs velferdsstat og sterkt kollektiv lønnsfastsettelse setter bom for utpreget lave lønninger – et ønsket utfall. Prisen kan være at mange dermed enten prises ut av arbeidsmarkedet eller får redusert sitt motiv til å delta i det – et uønsket utfall.

Her står vi overfor et dilemma: Vi kan redusere ulikheten gjennom høy organisasjonsgrad og sjenerøse velferdsordninger, men samtidig øker vi avhengigheten av den velferdsstaten Ørjasæter – og jeg – mener ikke er bærekraftig på lang sikt.

Ja til arbeidsinnvandring
Det er på tide å oppsummere: Arbeidsinnvandring, dersom innvandrerne faktisk kommer i jobb og holder seg der, er til fordel for statsfinansene og gir nettofordeler for de fleste innbyggerne. En del av arbeidstakerne som kommer i direkte konkurranse med innvandrere kommer dårligere ut, men for de færreste er tapet dramatisk. Sammen med det faktum at de fleste innvandrere vil ”fylle på fra bunnen” i inntektsskalaen, er det rimelig å anta at økt arbeidsinnvandring gir en viss økning i ulikheten nasjonalt, samtidig som den reduserer den globalt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden