Fra papirutgaven

Åreknutepunkt

Spørsmålet er like enkelt som essensielt: Hva skal fremtidens byer være? Og svaret, slik det praktiseres i dag, er Sandvika. Nærmere bestemt Sandvika Storsenter.

Spørsmålet er like enkelt som essensielt: Hva skal fremtidens byer være? Og svaret, slik det praktiseres i dag, er Sandvika. Nærmere bestemt Sandvika Storsenter.

Denne artikkelen ble først publisert i Minerva 3/2010, som er ute nå. En versjon av den ble også trykket i denne ukens Morgenbladet.

Svaret får dere muligens til å tenke det samme som jeg selv gjorde første gang jeg så stedet ved selvsyn: Hvis det virkelig er dette vi får om vi lar utviklingen foregå ukontrollert, ja, da er det på tide at noen tar omfattende grep.

Men så er det akkurat det som er gjort. Utviklingen på Sandvika er like villet som den er vanvittig. Vanvittig ikke bare på grunn av den konkrete utførelsen på stedet, men mest av alt fordi dette ikke er et kuriøst unntak, men snarere en sementert regel.

Punkt for Knutepunkt
En regel som bærer navnet Knutepunktstrategien. Den er lett å kjenne igjen, vanskelig å forstå og kjennetegnes i det ytre av en i norsk målestokk ekstrem tetthet, sammen med en utforming som tilsynelatende utelukkende er definert av en kommersiell logikk:

Mest mulig bygd på minst mulig plass, der så lite innskudd som mulig gir størst mulig markedsverdi.

Hvilket avleder en pussig typologi, der kjøpesentre eller næringsbygg er konsentrert på taket av flere lag med parkering. Mens leiligheter i sin tur er stablet på toppen. Alt kranset av tung infrastruktur. Og ferdigstilt med et formalt uttrykk som er nærmest identisk fra prosjekt til prosjekt.

Kimen som dette monstret har vokst ut fra, er ideen om å satse bevisst på utbygging rundt et (knute)punkt der to eller flere større trafikkårer krysses. For eksempel en motorvei og en jernbane. Eller en ringvei og en T-banelinje. Denne typen bebyggelse er i dag et uttalt mål i landets største byer og har for lengst kommet i Oslo og området rundt, der flere betydelige prosjekter allerede er gjennomført. Sandvika og Kolbotn er naturlige å se som typiske, fordi de fremstår som isolerte, helhetlige og lett leselige. Men akkurat den samme logikken er operativ i Bjørvika. Og ikke minst flere satsingsområder langs Ring 3, som Storo og Økern.

En enkel forståelse av fenomenet er at penga rår.

Dette er ikke helt galt, men avslører bare en liten del av sannheten, da eiendomsutviklerne langt fra er alene om å ønske utviklingen. Kommuneadministrasjon, politikere på ulike nivåer, samt arkitekter og ymse fagfolk er sterkt delaktige. Og ikke minst alle oss som ikke har noe med det hele å gjøre, utover at vi betaler for gildet i form av skyhøye kvadratmeterpriser og pilgrimsferder til nye shoppingsentra.

Med andre ord: Våre byer og særlig Oslo er i rivende vekst. Og som det står med all tydelighet i kommuneplanene fra 2000 og 2004: Oslo skal ha ”… en knutepunktbasert utvikling langs banenettet.”

En definert motsats
De sier imidlertid ikke så mye om hvorfor. Og da de bygde resultatene fremstår som alt annet enn selvforklarende, må vi lete etter årsaker andre steder.

En logisk inngang for å forstå fenomenet, er å gå til opphavet. Enhver aksjon er en reaksjon, og arkitektur og byplan var som alle andre disipliner definert av modernismen i brorparten av det tyvende århundret. For modernismen var hus en type fornuftige bomaskiner, mens byen ble rasjonalisert og delt opp i soner for bolig, arbeid og fritid. Slik fikk Oslo og mange andre steder drabantbyer til å bo i, mens sentrum var øremerket handel og arbeid.

De gode intensjonene ble transformert til et pakkeprodukt.

Denne forenklete historiefortellingen illustrerer hvordan dagens ønske om urban fortetning er en definert motsats til modernismen. Modernismen ble jo etter hvert gjenstand for en betydelig kritikk, og mest sentral her er en dame ved navn Jane Jacobs (1916-2006).

Med boken The Death and Life of Great American Cities (1961) skapte Jacobs et svært skoledannende dokument over verdiene som var gått tapt under modernistenes streben etter effektivitet. Jacobs var verken arkitekt eller planlegger, men journalist i Greenwich Village i New York. Her opplevde hun, ved inngangen til 60-tallet, at alt hun mente var viktig for en god by — mangfold, travle gater, folkeliv og tette naboskap — ble truet på livet av modernismen. Så da saneringsspøkelset nærmet seg, gav hun et motmæle som et halvt århundre etter fremdeles er forbausende toneangivende.

Det postmoderne paradigmet
Men nøyaktig hvem er det som sier at de fortsatt skal følge Jacob? Og hvem bestemmer at det norske svaret på Greenwich Village skal være taket på Sandvika Storsenter?

Mens modernismen hadde en rekke høylydte teoretikere og ideologer, og tenkningen om by og arkitektur var definert gjennom manifester og programerklæringer, konkretiserte ikke denne nye formen for urbanisme noe som helst. Et brudd med ovenfra-og-ned-holdningen var en tilstrekkelig måte å skille seg fra forgjengeren på. Og sentrale samfunnsaktører hadde forstått at tordentaler og absolutter ikke fremmer friksjonløs gjennomføring. Etterkrigstidens stringens hadde vist seg for lite økonomisk, for lite fleksibel og ganske enkelt ikke effektiv nok. Dermed får vi det velkjente bruddet fra government til governance. Som kan forstås som en tendens til at top-down blir bottom-up.

Men i vårt tilfelle handler det mer om at de på toppen fant nye modeller for maktutøvelse. For selv om grasrotas målbærere for generell misnøye og aktivister av typen Jacobs fikk økt oppmerksomhet, er den viktigste endringen måten ledende instanser forvaltet sin definisjonsmakt på.

Tiårene etter krigen var preget av en klar modernistisk ideologi, et ord som gjerne defineres som idésystem, grunnsyn, samfunnssyn, gjerne uttalt, bastant og insisterende. Etterfølgeren kan snarere karakteriseres som et paradigme, et forbilde, mønster eller eksempel, altså en mykere måte å øve påvirkning på. Dette leder oss direkte til det helt sentrale problemet ved knutepunktstrategien, særlig om vi går lengre i definisjonen av paradigmebegrepet: ”En problemløsning som blir akseptert som forbilledlig for løsninger av lignende problemer innen samme vitenskap”.

En forbilledlig løsning. Et entydig svar. Som differensierer lite mellom Brooklyn og Kolbotn, da vektleggingen flyttes fra lokale forhold over til selve modellen og ønsket effekt. Det som avløste modernismens hardhendte soneringer, var tenkt som noe åpent og lokalt tilpasset. Men i stedet ble de gode intensjonene transformert til et pakkeprodukt. Et produkt som i all hovedsak trekker næring fra tre faktorer: 1) Den plutselige fremveksten av en profesjonell eiendomsbransje. 2) 68-ernes hevn. 3) Ola Nordmanns urbane oppvåkning.

Profesjonell eiendomsbransje
For min generasjon, født på starten av 80-tallet, er det nesten uforståelig at dagens, norske potente eiendomsbransje faktisk er yngre enn oss.

Utviklingen må sees i direkte sammenheng med politiske klimaet i den aktuelle epoken, høyrebølgen i USA og England og etter hvert også her. Man kan si hva man vil om den, men faktum at den responderte på en del forhold som sosialistiske regjeringer ikke hadde fått bukt med. I dette tilfellet er det snakk om arealplanlegging og offentlig, gjerne statlig, styring og utvikling av våre bygde omgivelser; form og plassering så vel som innhold. Samtidig var industrien i radikal endring: Store fabrikkområder og havneanlegg som hadde utspilt sin tiltenkte rolle, ble stående tomme.

Folkelivet i Kolbotn sentrum består dermed av pensjonister i solsenger på skjermede balkonger.

På midten av 80-tallet får vi dermed et radikalt brudd der det offentlige gir opp posisjonen som planlegger, og kaster ballen over til det private for selv å gå over i rollen som saksbehandler. Private investorer får disponere enorme, sentralt plasserte tomter. Slik avfødes en ny bransje. Aker Brygge er et naturlig eksempel, men senere utviklinger som Avantors arbeid med Nydalen, er like relevante. Enkelte hevder at sjokket for det offentlige var så stort at man først nå gjenvinner balansen.

Men om det offentlige gjør det og tar tilbake noe av det ansvaret de hadde: Det private kom for å bli. Det er i dag utenkelig at en kommune skal drive frem store byggesaker på egenhånd. Offentlig-privat samarbeid er den standardiserte normen. Der eiendomsbransjen representerer investering og utvikling, handler deres naturlige logikk om tetthet, tilgjengelighet og byutvikling — slik det også har blitt knutepunktenes logikk.

68-ernes hevn
Men høyresiden har ikke styrt landet alene siden 1985. Utviklingen i byene er like mye et mektig, om enn merkelig monument over 68-erne og deres fanesaker.

For selv om Knutepunktene i dag kjennetegnes av bilisme og hardhendt eiendomsutvikling, er tanken på sett og vis det stikk motsatte: Når den store kampsaken er bærekraft, og erkefiendene er utstrakt suburbia og økende privatbilisme, er knutepunktstrategien statens entydige motangrep.

Fra og med starten av 90-tallet kommer det fra statlig hold, via Miljødepartementet, en enorm mengde veiledere underlagt en håndfull rikspolitiske retningslinjer. Det handler om fortetning rundt jernbanestasjoner og rutebilstasjoner, og ATP (Areal- og transportplanlegging) er mest sentralt. Legg igjen merke til at det er retningslinjer (det eneste påbudet var kjøpesenterstoppen en periode på siste halvdel av 90-tallet).

I stedet for påbud følges formaningene opp med omfattende indoktrinering via seminarer, studieturer og eksempler på best practice.

Målet er å skape tette ansamlinger boliger man kan bo i uten daglig bilbruk, integrasjon med et blandet program, det vil si handel og arbeidsplasser — aller helst toppet med et splitter nytt kulturhus. Hva dette innebærer i praksis, utredes ikke like nøye.

Ola Nordmanns urbanisme
Vi nordmenn er ikke som vi var. Rune Gerhardsen sa i et inspirert foredrag på Arkitekthøyskolen at hans far ville vendt seg i graven om han visste at nordmenn finner på å betale for å få morgenkaffen servert og spise andre ting enn nistepakka til lunsj. Han har sikkert rett. Det norske folket har endret sitt syn på det urbane.

Den tette, sosialt stimulerende byen ble på 80- og 90-tallet idealet for dagliglivet, og det etablerte seg raskt en mal for hvordan urbaniteten skulle fortone seg som formspråk. Departementets respons på idealet om bærekraft er det tette, ikke for høye, ikke for farlige småbyidealet. Eiendomsbransjen er på sin side interessert i salgbarhet, trygge løsninger, minste felles multiplum og en formel som enkelt kan dupliseres og stemples utover.

Dette stemplet blir det som kan kalles ”city-collage”, importert fra USA av Niels Torp og introdusert på Aker Brygge. En variant av en internasjonal tendens, filtrert gjennom tenkere som Jan Ghel og Richard Florida, og standardisert og solgt som pakkeprodukt.

Salgsplakaten blir dette nye, byaktige som vi delvis ønsker oss, delvis blir fortalt vi ønsker oss. Men som vi uansett, av fri eller ufri vilje, er villige til å betale betydelige penger for. Og penger har vi etter hvert en god del av.

Funksjon følger form?
Med dette burde årsakene være godt dekket. Og hver for seg er det ikke noe galt med verken en privat eiendomsbransje, statlig gjennomføring av konsentrerte sentrum eller nordmenn som foretrekker kafékultur fremfor tre mål tomt.

Problemet er at faktorene skaper en standardisert modell, og at modellen låser all kreativ tankevirksomhet når vi utformer byene våre.

”Knutepunkt” fungerer ikke som en plattform for videre utvikling, men innebærer i stedet et komplett tankesett som gjør at man glemmer å spørre om svarene som gis er tilpasset de reelle problemene. Resultat er at diskusjonen om den faktiske situasjonen, drukner i ønsket om en bestemt form som skal gi et bestemt resultat. Det er en reversering av den enkle sannheten om at form følger funksjon.

Resultatet er et kombinert kjøpesenter og gamlehjem, en øy i et typisk landlig norsk småsted.

Det hjelper lite at alle parter — utbyggere, det offentlige og kjøpere — er fornøyde og vel forlikte ved inngangen til prosjektet. De arkitektoniske og estetiske aspektene ender som generiske løsninger og standardisert oppgulp. Men det virkelige aberet er at utfordringene vi har i byutviklingen — å skape gode løsninger for miljøet, bra boligforhold og gode arbeidsplasser — ikke imøtekommes.

Åreknutepunkt
Vi har altså fått en form og en typologi som ingen hadde forutsett og ingen har belegg for at fungerer i tråd med hensiktene. Den ferdig tenkte pakkeløsningen reproduseres, drevet frem av drømmen om at folkelivet vil florere og biltrafikken fordufte.

Da jeg brukte et semester på å studere prosessen på Kolbotn, var milliardutbyggingen av sentrum nettopp ferdig. Men det var ikke gjort en eneste studie på redusert biltrafikk eller generelle miljøgevinster. Like lite spurte man seg hvorvidt ønskede urbane kvaliteter som folkerike gater og økt sosial aktivitet var realisert.

I stedet tegnet følgende bilde seg opp: Uforholdsmessig dyre leiligheter med lite attraktive uterom ble kjøpt opp av eldre mennesker som hadde frigjort midler ved å selge villaen på byggefeltet noen kilometer unna. Folkelivet i Kolbotn sentrum består dermed av pensjonister i solsenger på skjermede balkonger.

Villaene de forlot, befolkes av unge mennesker med to biler, som gjerne hopper inn i kjøretøyet for å ta en tur til det nye kjøpesenteret i de nye leilighetenes førsteetasjer.

Resultatet er et kombinert kjøpesenter og gamlehjem, en øy i et typisk landlig norsk småsted. Mer preget av høye betongsokler og stengte gitterporter enn åpne gater.

Slik blir knutepunktene til åreknutepunkt: En forkalkning av diskusjonen om urban utvikling. Et hinder som stanser frisk gjennomstrømning.

  • Gaute Brochmann (f. 1980) er Diplomstudent på AHO under institutt for urbanisme, frilansskribent og Filmredaktør i Natt&Dag.

Byen er fremtiden.

  • I 1900 bodde 10 % i byer.
  • I 2000 bodde 50 % i byer.
  • I 2050 vil 75 % leve i byer.
  • Oslo vil frem mot 2030 vokse fra 600.000 til 800.000 (SSB).
  • Det er en voldsom vekst. Og en formidabel utfordring.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden