Kommentar

Arendal-evangeliet

Civitas Eirik Løkke dupper litt av under en debatt på Arendalsuken. En god soldat hviler når han kan.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Det skjedde i de dager at det utgikk bud fra Skravlekongen om at «alle som jobber med samfunnsrelevante saker», skulle innskrives i Arendal.

Vest-Agder har Sarons Dal. Det var i 1960 Aril Edvardsen ble kallet, som det heter, og kallet lød slik: «Din livsgjerning skal være verdensvid evangelisering til unådde folkeslag.» Det var begynnelsen på en reise som ledet til etableringen av Sarons dal. Herfra kalte han inn misjons-Norge til store årlige sommerstevner.

Aust-Agder har Arendal. Hvem som ble kallet, og hvem som kaller inn, er uklart for meg. Men en eller annen ukjent kraft – la oss kalle henne Skravlekongen – må det være, for alle i skravleklassen drar av sted for å la seg innskrive, eller i hvert fall alle som er relevante. I år dro også jeg for å la meg innskrive, siden jeg er av skravleklassens hus og ætt. Denne første innskriving skjedde for å lede en debatt om integrering i regi av FAFO.

Jeg vet at jeg må være her, men jeg vet ikke hva vi skal oppnå

MDGs Eivind Trædal sier til Minerva at han har fått god kontakt med såkalt «vanlige velgere» på stand. De fantes sikkert der et sted, men jeg må innrømme at jeg ikke så mye til dem. I panelet jeg ledet, satt kjente og kjære ansikter fra utallige Facebook-debatter – Agendas Sylo Taraku og frilansjournalist Maren Sæbø – mens den virkelige eliten satt blant publikum: På første rad satt Shabana Rehman Gaarder, islam-forsker og Bourdieu-pris-vinner Olav Elgvin og etter hvert snek Kristin Clemet og Kristin Halvorsen, som skulle delta i neste panel, seg inn.  

Edvardsen i Sarons Dal ville evangelisere til unådde folkeslag. For å lykkes med det, mente han, måtte man huske at «du kommer aldri nærmere de unådde enn gjennom en innfødt evangelist». Det nærmeste Arendalsuken kom noen innfødt evangelist var nok nevnte Trædal, som er fra nabokommunen Tvedestrand.

Jeg sier ikke dette som noen anklage. Skravleklassen er jevnt over bra folk. Ikke minst har de den eminente egenskap at de kan skravle. Det er en betydelig fordel når man skal drikke øl med bekjente og – ikke minst – med fremmede. Urskandinavens anti-urbane valgspråk – normalt presentert i sin finlandssvenske utgave: «är vi kommit hit för att supa eller för att prata» – er nostalgisk i teorien, men ganske trist i praksis.

Spørsmålet er hvorfor man er på Arendalsuken når det ikke er for å evangelisere til unådde folkeslag. En ansatt i en tenketank som jeg jeg snakket med formulerte det slik: «Jeg vet at jeg må være her, men jeg vet ikke hva vi skal oppnå».

Hver skravlende er bror og venn

Gunnar Mathiesen i Geelmuyden Kiese, mannen som sa at «er du ikke i Arendal, så er du ikke relevant», har derimot en teori om hva man kan oppnå i Arendal. Til Dagens Næringsliv sa han at det er et sted der de hjelper kunder å få nye kontakter: Et sted der politikk møter næringsliv, altså. Det var tilfeldigvis også mottoet på teltet til Dagens Næringsliv. Da jeg gikk forbi, var det imidlertid bare et par ansatte fra avisen selv inne i teltet.

Dagens Næringslivs telt i Arendal.

Nils August Andresen

Men jeg må nok også innrømme at jeg sliter litt med å se for meg at Kjell Inge Røkke eller Sigve Brekke ser det som maktpåliggende å ta turen ned til Arendal for å få til et møte med en norsk politiker.

Et av Norges store fortrinn er nemlig en ulempe for et arrangement som Arendalsuken: Vi er et lite land. Hver skravlende er bror og venn, og kanskje også søster. Man møter hverandre i ventesofaen utenfor Dagsnytt 18s studio, på barene rundt Youngstorget, på FAFOs sommerfest, på Civitas sommerfest, på Klassekampens sommerfest og på debatter på Litteraturhuset. Selv om det sett fra utsiden sikkert er noe incestuøst over dette, og det kanskje fører til mye navlebeskuelse fra Oslo 2, er det også mye bra med det: Kommunikasjonsveiene i samfunnet blir kortere, spenningene blir lavere og tilliten større.

Og debatten om integrering? Den gikk ganske bra. Jeg kom til mine egne, og mine egne tok imot meg.

Men det er også litt uklart hvorfor man må flytte hele dette spetakkelet noen hundre kilometer sydover hver august. Møtene i Arendal er sjeldnere «å, så hyggelig å se deg» og oftere «der var du igjen, ja». Et unntak, som jeg støtte på i gågaten, var Hans Jørgen Lysglimt Johansen, partilederen for tullepartiet Alliansen, som i valgkampen har kommet med antisemittiske og rasistiske utbrudd, formodentlig i et forsøk på å skape oppmerksomhet. Det så ikke ut som han hadde så mange brødre – eller søstre – og venner der, men det var nok kanskje like bra.

I debattene jeg fikk rapport fra den dagen jeg var der, fremkom det ellers blant annet at Mímir Kristjánsson ønsket seg større representasjon av vaskeekte arbeidere på Stortinget, at Harald Eia mente at biologi og kjønn henger sammen på en eller annen måte, og at jeg sa noe om integrering på den ene side og den andre side, men at det nok er lurt med lavere innvandring. Spennende avsløringer for alle som ikke har fulgt med på samfunnsdebatten de siste fem årene – men dem var det dessverre få av i Arendal.

Det tar på å være på Litteraturhuset på speed. I forkant av Arendalsuken snakket jeg med flere stortingspolitikere som beklaget seg over det absurd høye antallet debatter de måtte være med på i Arendalsuken. «Jeg skal være med i ni debatter på tre dager», sa en av dem. «Det er helt latterlig.» Det er likevel langt fra rekord: Heidi Nordby Lunde meldte på Facebook at hun hadde 21 debatter i løpet av uken. Civitas Eirik Løkke hadde noe færre debatter, men nok til at han måtte innrømme at han duppet litt av under en av dem. Det hørtes klokt ut, og minnet meg om noe jeg lærte i militæret: En god soldat hviler når han kan.

Og debatten om integrering? Den gikk ganske bra. Jeg kom til mine egne, og mine egne tok imot meg. Derfor trives nok en som meg likevel bedre i Arendal enn i Sarons Dal.

Arendalsuken kom i stand som en blek kopi av den svenske Almedalsveckan, og som et svar på et spørsmål ingen egentlig hadde stilt: Hvordan kan vi sørge for enda flere møteplasser for skravleklassen? Men når den store politiske vekkelsen som hjemsøker Arendal hver august, nå først er blitt en institusjon og en tradisjon, er det med ett vanskelig å se for seg at den skulle bli borte.

Jeg vet ikke hva Arendalsuken vil oppnå. Men jeg vet at jeg må være der.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden