Bøker

Året da verden lyttet

Bilde: Children in History

Boken «1968: året da kjærligheten blomstret og verden står i brann» viser at det sjelden er nytteløst å kjempe for det man tror på.

NY BOK

  • 1968: Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann
  • Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen
  • Cappelen Damm
  • 2018

Det var ved Nanterre-universitetet i den vestlige delen av Paris. Vi har alle sett de kjente bildene av studentopprøret i 1968. Studentene kastet stein rundt seg, politiet svarte med tåregass. De streiket og protesterte. Målet var universitetsreformer. Ledelsen ville ikke innfri studentenes krav. Studentene  hadde følelsen av ikke å bli hørt. President Charles de Gaulle var skyteskiven, sammen med borgerskapet i Frankrike, som ikke forstod flertallet av befolkningens hverdag. Men hva gjør egentlig 1968 til et så spesielt år?

Med boken «1968: året da kjærligheten blomstret og verden står i brann» tas vi tilbake til hendelser som har satt sine spor i historiebøkene i moderne tid. Boken handler om generasjonen født under eller like etter krigen, og minner oss om forskjellene mellom den norske radikaliseringen av studentmiljøene og ML-bevegelsen og studentopprørene som startet i 1968.

I en tid da velferdsstaten ble bygget og utvidet, og hvor færre vokste opp i fattigdom, prøvde man å bygge fred i Vesten. Flere tok artium og studerte ved universitetene. Generasjonen ble oppdratt til å stille spørsmål rundt autoritetene. Med sin kampvilje, sine aksjoner og demonstrasjoner utfordret den det etablerte, og var ikke redd for å risikere en arrestasjon for å rope høyt om det den trodde på. Boken er svært interessant lesning, og for en som er født like etter murens fall og i en tid da Russland som fiende og krig i Europa virket fjernt, er det oppsiktsvekkende hvor mye som har forandret seg på 50 år.

Boken er skrevet av journalistene og ekteparet Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen, begge tidligere USA-korrespondenter for Dagbladet og NRK. Det er liten tvil om deres solide kunnskaper om amerikanske samfunnsforhold og hvordan landet har utviklet seg. En betydelig del av boken er derfor viet hendelser i USA. Ikke helt tilfeldig, ettersom landet var sterkt delaktig i Vietnam-krigen, som ved inngangen til 1968 hadde medført 20 000 drepte amerikanske soldater. Og krigen, som varte i tyve år, var en gjentatt årsak til demonstrasjoner gjennom 60- og 70-tallet.

Andre markante hendelser fant også sted i 1968. Raseopprør i sørstatene og innføringen av den siste av de tre borgerrettslovene, Fair Housing Act. Hippienes utagerende og hedonistiske livsstil, drapene på Martin Luther King Jr. i Memphis og på presidentkandidat Robert F. Kennedy i Los Angeles, den unge utvekslingsstudenten Hoel Larsen husker alt godt fra han var utvekslingsstudent ved AFS samme år i California. Lenger sør, i Latin-Amerika, var flere lands demokratiske styresett blitt erstattet med militærdiktatur.

I Europa ble jernteppet tydeligere, og Praha-våren viste at Sovjetunionen var villig til å slå hardt ned på reformvennlige kommunister. I Kina inspirerte kommunistpartiets formann, Maos, med sin bok «Lille Røde» det europeiske studentmiljøet som ideologisk tankegods i 1968.

Få av kapitlene handler om norske forhold. Ifølge forfatterne skyldes det at vi ikke hadde noen stor politisk sak som skapte skikkelige opptøyer før debatten om norsk EU-medlemskap for alvor skjøt fart, for første gang i 1970. I 1967 ble oljeressurser oppdaget i Nordsjøen; det skulle i løpet av 50 år  forandre oss fra å være en fattigmannsstat til å bli et av verdens rikeste land.

Hoel og Bratholm evner å forklare kompliserte begivenheter på en lettfattelig og underholdende måte til en leser som ikke er så kjent med historien. Enkelte kapitler blir litt lengre enn nødvendig, og selv om det er viktig å forklare det historiske bakteppet, kan det tidvis bli en del unødvendige detaljer som gjør kapitlene tunge å lese.

Det er vanskelig å lese «1968: året da kjærligheten blomstret og verden står i brann» uten å trekke paralleller til den postmoderne studenttiden i 2018. For en tid siden skrev Universitas om at Det Norske Studentersamfund har gjennomgått en totalforvandling. Debattene på Chateau Neuf i dag skaper ikke masse sinne og engasjement hos studentene. Hvorfor det? Som debattredaktør og ansvarlig redaktør i Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund reflekterte jeg mye over dette, og mitt inntrykk er at den jevne norske student føler det er lite å klage over i dag.

Men i 1968 protesterte studentene i Norge heftig mot høye boligpriser på hybler. Det gjør vi i dag også, dog i mer polerte former. Dessuten har mye av debatten og protestene forflyttet seg til sosiale medier. Folk gikk i tog og protesterte heftig mot Vietnam-krigen. Gjør vi det i dag med krigene i Syria, Jemen og Libya, som Norge har vært involvert i på ulikt vis?

Det er vanskelig å sammenligne 1968 med 2018. Problemene var noen helt andre den gang enn i dag, med migrasjon, klimatrussel, cyberangrep, falske nyheter, økende forskjeller, det liberale demokratiets forvitring.

Spørsmålet som melder seg i dag, er hva vi egentlig kan ta med oss. Det er vanskelig å se hva 68-erne egentlig oppnådde med opprørene sine. Det er høyst usikkert hvilke konkrete reformer og endringer som kom som følge av det. Kanskje 1968 ikke var så annerledes enn andre år, men starten på en ny epoke, der etterkrigsgenerasjonen tok et oppgjør med fastlåste strukturer. I dag har vi flere muligheter enn noen gang, men bokens budskap er at det sjelden er nytteløst å kjempe for det man tror på. Forandringene kommer ikke umiddelbart, men 50 år senere er det fascinerende at det vi i dag tar for gitt, den gang var en kamp som ikke var vunnet.

Artikkelen sto på trykk i Minervas papirutgave 3/2018.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden