Farvel, funksjonalisme

Med ønsket om et svensk folkehjem ble funksjonalismen nærmest gjort til arkitektonisk statsideologi i Sverige på 1930-tallet. Mange tiår senere kan det se ut til at jerngrepet om arkitekturen nå endelig er i ferd med å glippe.

Publisert

Sverige ble lenge betraktet som den modernistiske, eller funksjonalistiske, arkitekturens fyrtårn. Sverige gikk lengre enn kanskje noe annet land når det gjaldt modernisering, og dette skulle gjenspeiles i de bygde områdene. Selv flere tiår etter at funksjonalismen sluttet å være nyskapende eller relevant som stil, har ideologien beholdt sitt jerngrep om den svenske arkitekturen. Men de siste årene har dette begynt å forandre seg.

Etter andre verdenskrig, da store deler av Europa sørget over de historiske bykjernene som var bombet sønder og sammen, lot svenskene store deler av sine indre bykjerner rives for å gi plass til det nye. Men selv om mange i dag sørger over de byområdene som ble ofret, fremfor alt på 1960-tallet, har ingen tilnyktring forekommet innen arkitekt- og byutviklingsmiljøet. Det pågår fremdeles en rivningsbølge i de svenske storbyene, og det som bygges i dag ligner mer på 1960-tallets mislykkede og masseproduserte arkitektur enn de epoker og stiler som allmennheten setter pris på, enten vi baserer oss på meningsmålingene som er gjort eller hva folk er villige til å betale for.

Folkehjemmet

Modernismens sterke stilling i svensk arkitektur og byplanlegging har politiske årsaker. Funksjonalismen, som både var en stilart og en ideologi, slo gjennom i Sverige i forbindelse med Stockholmsutstillingen 1930. Den nye stilen ble ikke spesielt verdsatt av stockholmere som besøkte den, men året etter skulle skaperne, en rekke av datidens ledende arkitekter, forfatte et manifest, ”acceptera!” som oppsummerte den funksjonalistiske ideologien. Grunnideen var å distansere seg fra alt relatert til historien og til tradisjonelle skjønnhetsidealer. I likhet med den sveitsiske arkitekten Le Corbusiers tanker om hus som ”maskiner å bo i”, skulle bygningene være rasjonelle og usentimentale.

Disse ekstreme tankeganger og den stiljusteringen de resulterte i, kunne bli en kuriøs parantes i den svenske arkitekturhistorien, hadde den ikke fått et politisk springbrett. To år forut for Stockholmsutstillingen hadde Per Albin Hansson holdt sin berømte folkehjemstale, hvor han presenterte det svenske sosialdemokratiets visjon for Sverige. To år etter utstillingen vant Socialdemokraterna regjeringsmakten, og skulle beholde den uavbrutt i 44 år – en periode hvor Sverige ble grunnleggende forandret.

I sosialdemokratenes folkehjemsbygging inngikk ideen om å gjøre Sverige til verdens mest moderne land. Dette skulle også gjenspeiles i arkitekturen. Den nye, funksjonalistiske justeringen passet således som hånd i hanske. At sosialdemokratene gjorde den funksjonalistiske estetikken til sin egen viser hvor vanskelig det er å forsøke å knytte en viss estetikk til en spesifikk ideologisk innretning. I USA var det de store bedriftene og ikke minst bilindustrien som frontet den nye estetikken, og i Tyskland og Italia fantes de svenske funksjonalistenes forgjengere langt ute på de ekstreme fløyene både til høyre og venstre.

I Sverige skulle funksjonalismen omgjøres til politisk handling, blant annet gjennom boligsosiale utredningen som pågikk mellom 1933 og 1947, hvor blant annet en av forfatterne fra ”acceptera!” inngikk, og som utviklet nye retningslinjer for boligbygging.

Gjennom den nye, radikale politikken, ble det forbudt å bygge tradisjonelle bykvartaler i Sverige. Byene ble fundamentalt forandret. Palasser fra århundreskiftet, som kun hadde stått i rundt 50 år, ble meid ned av gravemaskinene og ga plass til varehus i betong. Kooperative Förbundet, som sto Socialdemokraterna nær, var pådrivere i dette. Gjennom sine nære kontakter med de sosialdemokratiske kommunestyrene kunne varehusenes sjefer glede seg over de mest attraktive tomtene i byen, ofte ved det sentrale torget.

Masseprodusert og eksportert svensk modernisme

Arkitektutdanningen ble grunnleggende forandret. Arkitekten, som tidligere hadde vært ingeniør og kunstner, ble nå verken eller. Arkitektens rolle ble å virkeliggjøre politikkens visjoner om et samfunn som klippet båndene til fortiden. De historiske kunnskapene ble ansett som overfødige. Toppen ble nådd i forbindelse med det såkalte millionprogrammet, da en million boliger ble oppført mellom 1965 og 1975.

Byggefirmaene som dro nytte av de gigantiske statlige kontraktene var i stand til å gripe muligheten og bygge opp et effektivt masseproduksjonsapparat, som siden, da millionprogrammet var stod ferdig, ga dem store konkurransefortrinn, selv i det internasjonale byggemarkedet. Den svenske masseproduserte modernismen ble eksportert over hele verden. Masseproduksjonen gjorde det dessuten i prinsippet umulig for små aktører å konkurrere på innenlandsmarkedet. Resultatet ble enda mer standardisering og enda større skala.

I dag er det får som mener at millionprogrammet var særlig vellykket. Bydelene som ble bygget da er i dag i stor grad eksklusjonsområdene der mange dødsfall finner sted og kriminelle gjenger dominerer. De som har råd flytter andre steder. Likevel fortsetter vi å bygge i samme stilart og på samme måte.

Et arkitektkorps og tjenestemenn ved de kommunale bygningskontorene, som alle er drillet i den funksjonalistiske ideologien, kombinert med kompliserte byggeregler og et marked dominert av giganter som har investert altfor mye i produksjonsapparatet sitt til å ville gjøre noe annerledes, gjør det svært vanskelig å få til endring. De som har forsøkt å adressere problemet med at det som bygges ikke er hva sluttbrukerne – de som skal bo og jobbe i husene – etterspør, har blitt møtt med hånlige kommentarer.

Da Sveriges mest kjente arkitekt, Gert Windgårdh, i fjor ble spurt om hva han syntes om dem som gikk inn for klassisk arkitektur, svarte han at han ikke ”syntes noe om Donald Trump eller Sverigedemokraterna heller”. Da arkitekten Thomas Sandell nylig var sommervert i Sveriges Radio, et prestisjefylt oppdrag, sammenlignet han dem som kritiserer den modernistiske arkitekturen med fremmedfiendtlighet.

Endring i sikte

Men noe er i ferd med å skje i debatten. Facebookgruppen Arkitekturupproret har over 35.000 medlemmer. Flere og flere politikere begynner å stille spørsmål ved hvorfor det ikke bygges slik velgerne og kundene etterspør. I valget i 2018 ble byutviklingsspørsmål avgjørende i mange svenske kommuner. De tradisjonelle maktpartiene Socialdemokraterna og Moderaterna gikk tilbake mange steder, til fordel for nyopprettede lokale partier med arkitektur og byutvikling øverst på dagsordenen, for eksempel Waxholmspartiet i skjærgårdskommunen Vaxholm utenfor Stockholm.

Axel och Margaret Ax:son Johnsons Stiftelse, mest kjent for å utgi tidsskriftet Axess, har siden 2016 drevet en sommerskole i klassisk arkitektur, som lokker til seg både svenske og utenlandske studenter.

Også arkitekturen begynner å forandres. Den som besøker visse nybygde bydeler i Stockholm kan få øye på tradisjonelle innslag i det modernistiske bybildet. I Hagastaden i Stockholm syns både sokler og kolonnader. Noe skjer. Kanskje kommer Sverige i fremtiden ikke bare til å forbindes med den funksjonalistiske epoken. Hvorfor ikke koble til den nøkterne stilen som kom før den, med det vakre navnet Swedish Grace?