– Bygningsvern kan løse klimaproblemene

– Vi angrer aldri på bygninger vi lot stå, men ofte på bygninger vi rev, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Publisert

– Hanna Geiran, som sitter her ved Christian Michelsens gamle regjeringsbord. Hvordan ble du riksantikvar?

– Jeg er utdannet arkitekt, og jobbet som arkitekt i nesten ti år. Så begynte jeg hos Riksantikvaren i 2005, og det er en av de lureste tingene jeg har gjort i livet. Her har jeg hatt ulike roller, innen vern, utvikling og transformasjon av bygninger, teknisk- industrielle kulturminner osv. Dette er en givende arbeidsplass.

– Blir det riktig å si at etter at du hadde satt opp moderne arkitektur i et tiår, fikk du dårlig samvittighet og begynte her for å gjøre det godt igjen?

– Det blir å sette det veldig på spissen. Men det å få bedre kjennskap til kulturarven vår inspirerer meg. Arkitektstanden i dag er mer opptatt av kulturarven enn tidligere. Jeg mener vi ser at pendelen er i ferd med å svinge tilbake, og at flere er for vern og det å ta vare på kulturarven vår. Så må vi huske at kulturminnevern er god klimapolitikk, fordi vi tar vare på det vi har, og gjenbruker det. Dette er en side ved kulturminnevernet jeg ønsker å løfte frem. Klima og miljø er jo vår tids viktigste sak.

– Du følger en rekke store skikkelser i norsk politikk og kulturhistorie, slike som Harry Fett og Stephan Tschudi-Madsen [Riksantikvarer, hhv. 1913-1946 og 1978-1991, red. anm.]. Virker det tyngende på deg?

– Jeg er veldig glad for at institusjonen Riksantikvaren har den stillingen den har. Så er det klart at de tydelige skikkelsene du blant annet nevner, er en stolt arv, men jeg må være en riksantikvar for vår tid. Kulturminnevernet har endret seg. Vår oppgave er å ta vare på kulturarven. Men denne arven er også en ressurs for fremtiden. Mange tror at vern betyr å sette glasslokk over kulturminnene. Slik er det ikke. Men vi må tydeliggjøre kulturminner som ressurser, og slik får vi flere med på laget. Det gjør vi blant annet ved å sette større søkelys på kulturvernets samfunnsnytte, altså tallfeste hvor mye vi tjener samfunnet ved å ivareta bestående bygninger og infrastruktur. Det er simpelthen lønnsomt, både i form av kulturturisme og vet at det er høyere betalingsvilje for boliger i områder som er under vern. Det er ikke så rart, fordi vern gir forutsigbarhet. Tenk for eksempel på Birkelunden, som er fredet. De som bor der, vet at det ikke kommer et signalbygg eller store endringer i boområdet.

– Røyken hadde ikke før lagt seg over Notre-Dame, da vi med gru kunne høre at Frankrikes president Macron varslet en arkitektkonkurranse for gjenreisning av spiret «tilpasset vår tids teknikk og utfordringer». Kan du berolige oss med at du ikke ville tillatt noe sånt i Norge hvis – Gud forby! –Nidarosdomen brant?

– Det er alltid interessant å diskutere dette med rekonstruksjon. Det er verdt å vite at Notre-Dame ble bygget på 1200-tallet, mens spiret var fra 1875. Men hvis du tenker på at det skulle kommet et spir i glass på Nidarosdomen, så mener jeg at det ikke er et godt svar.

– Nå vil jeg ikke at du skal gi folk noen ideer. Men i grove trekk, hva kan man rive?

– Først og fremst må man uansett søke. Det som er fredet etter Kulturminneloven, det kan man uansett ikke rive. Så er det mange kulturminner som er regulert til bevaring etter Plan- og bygningsloven. Reguleringsplaner vedtas politisk, og kan endres. Vi ser at i enkelte kommuner ønsker man å rive, selv om et bygg er regulert til vern. Det er viktig å huske at kommunene har et selvstendig ansvar for å ta vare på bygninger. Et veldig godt prosjekt i denne sammenheng heter «kulturminner i kommunene». Riksantikvaren gir økonomisk støtte til kommuner for at de lager en kulturminneplan med oversikt over egne kulturminner. De velger altså ut kulturminner som betyr mye for dem lokalt, ved hjelp av historielag og andre frivillige. Det gir et veldig godt grunnlag for vern når det igangsettes lokalt.

– Din forgjenger Jørn Holme var delvis omtalt som en riksantikvar som unngikk de største konfrontasjonene. Kommer du til å ta en aktiv rolle?

– Debatt er veldig viktig, og det dummeste er stillhet. Riksantikvaren må ha en tydelig stemme. Og det er fremdeles kulturminner vi må kjempe for. Derfor har jeg vært tydelig i saken om Y-blokken, hvor vi har anbefalt å bevare den som en såkalt C-blokk, altså rive fløyen opp mot Deichman, men ikke fjerne hele. Da får man frem Deichman bedre, vi får tilbake Hammersborg torg, og bevarer Picasso på Y-blokken.

– Hva med å flytte hele Y-blokken til Folkemuseet på Bygdøy?

– Det er ikke mulig. Bygningen er i plass-støpt betong.

– [Fotografen bryter inn] Hender det du ser en vernet bygning hvor du tenker «hvorfor i all verden tok vi vare på det der?!»

– Jeg vil våge påstanden at vi angrer aldri på bygninger vi lot stå, men ofte på bygninger vi rev.

– Siste spørsmål. Hvis du må fremheve én kulturepoke som du setter ekstra pris på, hvilken er det? Og merk at hvis du sier 1970-tallsbrutalisme, så skriver jeg det ikke.

– Hver epoke har sine kvaliteter. Motsatt av i dag er gamle bygninger laget i en tid da håndverk var billig og materialene billige. Det hargjennomgående skapt vakre bygninger med fine detaljeringer. Men hvis jeg måtte velge, i en norsk sammenheng, så står stavkirkene våre i en særstilling, som vårt viktigste bidrag til verdens kulturhistorie.