Politisk makt i krutt, stål og støvler

Vi må formidle til USA at Norge er et av NATO-medlemmene som bruker mest på forsvaret, og vi må bidra til et helhetlig europeisk løft av forsvaret.

Publisert   Sist oppdatert

President Trump mener virkelig det han sier – Amerika først. Den siste tidens utvikling i USA har gjort til skamme alle som sa at Trump ville moderere seg i posisjon, og mange i Europa forholder seg nå nærmest som den franske Obelix: «Tok! Tok! Tok! Disse romerne!»

Jeg deler frustrasjonen, men det er faktisk en slags filosofi over deler av det som skjer, og det er historiske røtter og nye allianser vi må forstå for å plassere Norge riktig.

Dette handler ikke om tradisjonell dialog mellom sympatisk innstilte eliter i USA og Europa, med basis i en omforent verdensforståelse og felles vokabular. Vi ser nå endringer i de politiske alliansene internt i USA dreie som i et kaleidoskop. Hvordan vil et rekonfigurert USA se ut?

Gruppene som tar makten i USA

Det er tre sentrale ideologiske grupper som nå er i ferd med å overta makten: kristne fundamentalister, isolasjonister, og deler av næringslivet. For de kristne fundamentalistene er abortmotstand viktigere enn NATO. De er klar over at det er betydelig indre motstand mot et slikt program, og ser sin mulighet til å komme til makten med president Trump. At prisen er å la Europa seile, er ingen høy pris for dem. De har lite til overs for vårt inkluderende Europa, hvor det er plass til mange typer familier utenom kjernefamilien og misjonærstilling.

Det finnes også en dyp tråd i amerikansk tenkning av ideologisk motivert isolasjonisme som har vært marginalisert i etterkrigstiden. Dette kalles i dag paleokonservatisme og paleolibertarianisme, det såkalte «Old Right». Vi må langt tilbake på 1950-tallet, hvor Senator Taft var siste store talsmann.

Den tredje gruppen er deler av næringslivet, representert ved nettverket rundt Koch-brødrene. Koch-brødrene er verdens 9. og 10. rikeste menn, og har i mange år finansiert høyresiden.  Innledningsvis var Koch-nettverket motstandere av president Trump, men de har i løpet av 2016 alliert seg med ham. Visepresident Mike Pence er en av brobyggerne i koalisjonen, som både Koch-alliert og abortmotstander.

I mange år har disse gruppene bygget opp alternative medier og nettverk.

I mange år har disse gruppene bygget opp alternative medier og nettverk utenfor det som har vært amerikansk mainstream. De spiller åpenbart på en konfliktlinje mellom sentrum og periferi, men også på skillelinjer som økonomisk ulikhet og holdninger til seksualitet og reproduksjon. Grobunnen er den amerikanske folkesjelen – «Middle America». Den amerikanske folkesjelen er lei av krig og immigrasjon og skuffet over at den amerikanske veksten kommer de få til gode.

Isolere og demonisere massemedia

Trump selv er antagelig mere en opportunist, en dealmaker, som gruppene har samlet seg om. Metodene de er valgt har ekkoer fra andre regimeskifter. For det første har Trump ingen erklært filosofi – han spiller på temaer og støttegrupper som på en fiolin. Eller er det støttespillerne rundt Trump som spiller på ham? Det er mannen Trump det handler om og som bygges opp. Det er Trump som personlig har reddet 1 000 jobber i Carrier-saken. Det er Trump personlig som håndterer handelskrigen med Mexico, via 140-tegns Twitter-utspill.

Endringstempoet er svært høyt, og symbolske fanesaker som muslim-nekt og presse-nekt skaper sjokk. Samtidig dekker det for mer alvorlige saker, som en signalisert vilje til å redusere sanksjoner mot Russland uten motytelser (telefonsamtale med Putin 28. januar).

Det er sentralt å isolere og demonisere konvensjonelle massemedia, og å holde på direkte kommunikasjon med sine lojale masser. Det er oppsiktsvekkende å komme med «alternative fakta» og utestenge pressen, men det skaper en konfliktlinje – og tvinger pressetalsmannen til å vise lojalitet. Trump-supporterne bryr seg lite om unøyaktigheter om fakta – de har endelig noen på sin side og er villig til å tolerere dette. Det er oppsiktsvekkende at presidenten oppfordrer til oppkjøp av New York Times. Oppkjøp av opposisjonelle medier er en teknikk som er kjent fra regimer som ikke er spesielt frie. Samtidig er han og staben innimellom forsonende, som gjør at det skapes et forvirrende håp om rimelighet.

Visjonen om et suverent USA

Kanskje mest foruroligende er tegnene på nyorientering i utenrikspolitikken. Det mistenkes at Trump-valgkampen har bånd til det russiske regimet. Utenriksminister James Mattis har gått høyt på banen og sagt at USA er 100 prosent bak NATO. Men er Trump enig? Her ligger en dyp konfliktlinje, og det spilles høyt spill internt. Han nikket bare så vidt da Theresa May sa det samme på direktesendt TV.

Det er spesielt foruroligende for oss at USAs forsvarssjef (formann for Den militære sjefsnemnd) ble ekskludert fra det nasjonale sikkerhetsrådet. I stedet ble sjefsstrateg og rådgiver Stephen Bannon, satt inn som medlem, uten oppsyn fra Kongressen. Dette steget har vakt oppsikt, slik at selv utenrikspolitisk talsmann i Høyre, Øyvind Halleraker, har uttalt seg med bekymring.

Man må langt tilbake for å finne en utenrikspolitisk parallell, men man kan finne den i Teddy Roosevelt.

Visjonen er et suverent USA, med fokus på innenlands produksjon, innenlandske tradisjonelle familiestrukturer og et enerådende sterkt militært USA uten plagsomme dyre allierte og plundrete diplomati. At USA har hatt stor økonomisk, militær og politisk nytte av et grunnfjell av godvilje i verden er av helt underordnet betydning. Tillit bygges i millimeter og forbrukes i meter, sies det. Her er forbruket av tillit høyt.

Man må langt tilbake for å finne en utenrikspolitisk parallell, men man kan finne den i Teddy Roosevelt. Trump har selv brukt denne parallellen. Roosevelt var en anti-establishment populist som brukte familien som nære rådgivere. Han var en kjent intellektuell og forfatter, med erfaring fra alle nivåer av politikken. De har det felles at de avviser kollektiv sikkerhet og multilaterale avtaler. For Roosevelt var makt til dels rett. Han var likevel ingen rabulist, og fikk Nobels fredspris for sin personlige innsats for fredsavtalen mellom Russland og Japan i 1905.

Norge kan ha 1814 og 1905 i bakhodet

For Norge har regimeskiftet mange konsekvenser. Økonomisk importerer vi mer enn vi eksporterer til USA, og dette gir regimet mindre ammunisjon. USA er bare vår 7. største eksportpartner, på nivå med Belgia og Danmark. Men vi kan bli truffet i kryssilden i en handelskrig.

Det er på det utenrikspolitiske området endringene kan få størst konsekvenser. Trumps visjon stemmer best med en gammeldags visjon om sterke land med interessesfærer. Dette er en situasjon som er helt ulik den regelbaserte diplomatiske verden siden 1945. Den gir stort spillerom for stormaktene og lite spillerom for småstatene. Dette er nok en av grunnene til at avstanden mellom Trump og Putin ikke er så stor. Den russiske ambassadens utspill 17. februar om at forholdet til Norge er utilfredsstillende, er intet nytt, men gjør klart at vi er inne i en periode hvor småstatene er presset.

Norge har vært i en slik situasjon før – datoer som 1814 og 1905 kan vi godt ha i bakhodet. Ikke på mange tiår har vi trengt bedre diplomater enn vi gjør nå. I 1814 spilte den norske eliten sine kort godt, og ble uavhengig - bl.a. med støtte fra Storbritannia. I 1905 var det også høyt spill – vi sendte Fridtjof Nansen til London. I vår nasjonalsang heter det «har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett», men jeg har alltid visst at det er smarte diplomater som gjort jobben.

Vi klarte jobben i 1940-1945, men ikke uten betydelig kostnad. Sosialisten Arne Ordings ord fra London om at det gjelder «å spikre de angelsaksiske makter fast til deres ansvar i Europa» gjelder fortsatt – både for høyresiden og venstresiden. Norsk isolasjonisme har alltid vært en illusjon – med en implisitt stormaktsgaranti bak seg. En «Noxit» fra EØS ville være et spektakulært selvmål.

Norsk suverenitet har aldri kommet gratis

Situasjonen krever en tøff balansegang, som Theresa May har vist oss for Storbritannia sin del. Politisk makt måles for første gang på lenge i krutt, stål og støvler, og verdien av symbolpolitiske utspill er redusert.

Baltikum er vår tids Vest-Berlin.

Våre innenlandske beslutningstakere må nok gå i tenkeboksen omgående og løpende. Norske velgere trenger ikke å kjenne Arne Ording på rams, men må vite at norsk suverenitet aldri har kommet gratis. Det må selges inn at Norge har de høyeste absolutte forsvarsutgiftene per hode blant europeiske NATO-medlemmer. Den årvåkne leser har allerede fått med seg at våre diplomater allerede er godt plassert med gode innlegg i The Atlantic og Foreign Affairs. Det er svært betryggende at Børge Brende snarlig skal møte Tillerson og McCain.

Vår strategiske posisjon på nordflanken må vektlegges, og vårt viktige bidrag til forsvaret av Baltikum fremheves. Baltikum er vår tids Vest-Berlin. Norge har mange venner og gode allierte. Vi må bidra til et helhetlig europeisk løft av forsvaret. Vi må stå samlet om å forsvare Norge og våre alliertes suverenitet. Vi må vende blikket utover, og ikke glede oss over europeisk friksjon. De av våre politikere som gleder seg over Europas fragmentering og USAs nyorientering, kan godt tenke over hvor mye makt de egentlig vil få dersom stormaktene gjør som de vil.