Ideer

Arven etter Edward Said

Bjørn Olav Utvik og Knut Vikør står for en romantisering av islam og arabisk middelalder i akademia.

Bjørn Olav Utvik og Knut Vikør står for en romantisering av islam og arabisk middelalder i akademia.

På et seminar om venstreekstremisme på Litteraturhuset i Oslo 7. februar snakket jeg om hvordan Midtøsten-studiene gjennom årene, og i arven etter Edward Said, har fått en venstrepolitisk slagside, hvilket har vært åpenbart for mange.

Antiimperialisme, antiamerikanisme og tredjeverden-romantisering bagatelliserer islamismens autoritære trekk. Islamisme og andre radikale ikke-vestlige bevegelser blir framstilt som frigjøringsbevegelser, som legitime svar på Vestens overgrep. Det må understrekes at jeg ikke mener at romantiseringen gjelder Midtøsten-forskere generelt –  selvsagt ikke. Og det er nok mange flere grunner til forskjønning av den arabiske sivilisasjon som sådan, som en del akademikere har satt seg fore. I mitt bidrag til boken «Venstreekstremisme» (red. Sørensen, Hagtvet og Brandal) utdyper jeg min kritikk av Midtøsten-studiene.

Jeg vil her trekke fram et par sitater fra to forskere, Bjørn Olav Utvik og Knut Vikør, hvor vi i høyeste grad ser et tendensiøst språk, grove feil, mytologisering og manglende presisjon. Det er ikke bare islamismens autoritære trekk som ofte nedtones i akademia. Også myten om den lyse og tolerante arabiske middelalder er utbredt. Jeg vet lite om Vikørs bakgrunn, så jeg har ikke til intensjon å plassere ham i et venstrepolitisk felt, kun peke på at han deltar i den romantiserende tolkningstrenden.

Utvik skriver at sharialoven er «mer vidsynt» enn hva som gjaldt i det kristne Europa, et utsagn han forsvarte på Litteraturhuset:

«Sharia er heilt klart ikkje-rasistisk. Då han fekk si form på sju- og åttehundretalet av vår tidsrekning var han også i sin samtid langt framme i si rettstenkning, i den forstand at medan berre frie, muslimske menn hadde fulle rettar, så gav islamsk lov også rettar til slavar, til kvinner og til truande frå andre religioner. På alle desse punkta var han langt meir vidsynt enn det som gjaldt i det kristne Europa på same tid» (Utvik «Dei andre sitt opprør. Islamismen – frigjering eller reaksjonær blindveg?» 1994 s. 34).

Slike kontroversielle påstander må kildebelegges. Hvilke forhold, lover og regler er det Utvik tenker på konkret som var bedre for kvinner, slaver og religiøse minoriteter i arabiske land? Ikke-rasistisk i ordets rette forstand, om man ser bort fra diskriminering av jøder for eksempel, ja, kanskje.

Men islamsk lov er i sin natur diskriminerende og hierarkisk. De tre grunnleggende hierarkiske dikotomier som har vært ubestridt i hele islams historie er: mann – kvinne; herre – slave; troende – ikke-troende. Utviks utsagn er en sveipende generalisering som gir et helt galt bilde av virkeligheten. 

Kvinners stilling
La oss se på kvinnens stilling først. Selv om kildene fra før-islamsk tid er begrensede, tyder mye på at kvinnens stilling var bedre da enn etter Muhammad, stikk i strid med det Utvik hevder. For det første tyder mye på at det var Muhammed som fikk innført påbudet om tildekking av kvinnen – som historien om Aisha i ørkenen som Ibn Ishaq (d. 761/767) forteller om blant annet viser til – hvilket på mange måter var en stor tilbakegang for kvinnen. En person uten ansikt er en person uten reell deltagelse og likeverd i samfunnet. I tillegg til Ibn Ishaq skriver også historikerne al-Waqidi (d. 822) og al-Tabari (d. 923) om hendelser som antyder at tilsløring av kvinnens ansikt ikke eksisterte før Muhammed.

For det andre førte Muhammed en mye mer brutal krigføring enn sine forgjengere. Nedslakting av stammer og de barbariske krigene som oppstod var ikke vanlig i arabiske land på samme måte før Muhammed. Han ville utvide sitt imperium, underlegge seg nye og større områder. Dette førte til et underskudd av menn, hvilket igjen mest sannsynlig gjorde at polygami ble innført, nedfelt i Koranens kapittel 4 vers 3. Det påstås at polygami var vanlig også før Muhammed, men det finnes ikke gode kilder som underbygger den påstanden, som Montgomery Watt diskuterer i Muhammad at Medina. Når Muhammed gjorde polygami guddommelig sanksjonert fikk det likevel en helt annen aura og legitimitet enn hvis tilsvarende hadde forekommet sporadisk i før-islamsk tid. Kvinnes stilling ble med dette enda mer svekket. Hun skulle først og fremst føde mange barn, ny krigere.

Man kan si at med kristendommen ble ekteskapet en hellig institusjon, men det at det etter hvert ble vanskelig å skille seg gjaldt begge kjønn og kan ikke regnes som diskriminering av kvinnen. I Vesten i førkristen tid kunne dessuten en kvinne skille seg om hun ble påført krenkelse. I sharia har kvinnes rett til skilsmisse vært fraværende eller begrenset helt fram til i dag.

Tvangsgifte og arrangert ekteskap har funnet sted også i vestlig middelalder, men igjen, Muhammed gjorde, ved å gi bort sin egen datter Fatima til sin fetter Ali, at dette ble et religiøst forbilde, det ble sanksjonert og anbefalt gjennom sharia. Å forby det Gud tillater har vært like tabu som å tillate det Gud forbyr i islam.

Kvinnens stilling som underdanig mannen, som hans eiendom, ble etter hvert mer og mer fundamentert i sharia. Hvordan dette skal ha ført til en «mer vidsynt» stilling for kvinnen i arabiske land enn i Vesten er vanskelig å forstå.

Som Gro Steinsland i sin bok Norrøn religion: myter, riter, samfunn (2005) legger vekt på, er det også en stor og viktig forskjell på Vesten og arabiske land i før-moderne samfunn hva gjelder ære og skam, hvilket også fundamenterte kvinnens stilling ulikt. Om ætten var påført skam i Vesten, kunne man i Romerriket Norden ikke gjenopprette æren ved å legge hånd på en kvinne. Den mann som skadet eller drepte en kvinne ble en niding, altså æresløs. En våpenfør mann hevnet seg på en annen våpenfør mann, stikk i strid med tradisjonen i sharia. Der er det kvinnen som bærer familiens ære, og det er hun som må straffes eller drepes dersom æren tolkes som krenket.

I Romerriket hadde kanskje ikke kvinnen direkte mulighet til deltagelse i det politiske liv, men hun deltok i mange sfærer. Hustruen hadde også eiendomsretten til medgiften hun hadde med sin inn i ekteskapet og eventuelt ut igjen. Kvinnens stilling har rett og slett vært friere i Vesten enn i arabiske land, og mer likeverdig menns, også på 700-tallet. Det har mest sannsynlig preget utviklingen av de respektive kulturer.

Dette bemerket også Bernard Lewis i sin bok What went wrong? Western Impact and Middle Eastern Response. På 1500- og 1600- tallet kunne man se kvinner i gatene i vestlige land, de deltok i samfunnet og var på mange måter med å prege samfunnsutviklingen. Reiste man i arabiske land på samme tid, var kvinnene borte fra den offentlige sfære. De var skjult, man så dem ikke i gatene. Hvordan kan man få til modernisering og progresjon i et samfunn hvor halve befolkningen holdes nede?

I det førkristne samfunn hadde kvinner og menn ikke likestilling slik vi kjenner den i dag, men vi finner et sterkt likeverd mellom den frie mann og den frie kvinne. Steinsland påpeker at kvinnens stilling i det førkristne Europa faktisk var sterkere enn det den er i mange samfunn i Midtøsten i dag.

Religiøse minoriteter
Plasshensyn gjør at vi ikke kan diskutere slavers og religiøse minoriteters stilling i Østen og Vesten, men hva gjelder religiøse minoriteter ble jødene tolerert i de kristne statene, men diskriminert. Her lignet situasjonen for religiøse minoriteter kanskje sharia på den tid, men det er ikke belegg for å si at situasjonen var verre for dem i Vesten. Mens karolingerne på den annen side er kjent for en relativt jødevennlig politikk, og da er det tale om den dominerende vesteuropeiske statsdannelsen på 700- og 800-tallet (Wickham 2006).

Som Lewis skriver var det frie, muslimske menn som hadde rettigheter. Slaven, kvinnen og den ikke-troende var gjenstand for strenge juridiske og sosiale begrensninger, som affekterte dem på så å si alle aspekter i hverdagen. Diskrimineringen var ansett som en uløselig del av islams kjerne, fremmet gjennom profetens forbilde og i klassiske skrifter.

Det utbredte slaveholdet i arabiske land, også av hvite, skriver Robert C. Davis om i sin bok Christian slaves, Muslim masters: white slavery in the Mediterranean, the Barbary Coast, and Italy, 1500-1800. Dette ble institusjonalisert gjennom sharia, selv om slaver ble anerkjent visse menneskerettigheter.

Som kjent strider heller ikke steining som straffemetode imot sharia. Mens vestlige samfunn med reformasjonen og modernisering har utviklet seg til frie og likestilte samfunn, ser vi at islam og sharia har påvirket den stagnasjonen kulturen på mange vis har vært preget av de siste tusen år, ikke minst hva gjelder kvinnens stilling.

Kulturell overlegenhet
Knut Vikørs historieforståelse og kultursyn kommer godt fram i boken Ei verd bygd på islam. Han skriver:

«Fram til om lag år 1800 hadde den islamske verda levd trygt i forvissinga om at deira verd var kulturens sentrum (…)  og dei hadde i stor grad rett; den islamske verda var det store kultursenteret ved sida av Kina. Det ikkje-islamske Europa var en barbarisk utkant, og det dei visste, hadde dei i stor grad lært av arabarane. Til og med den ‘vestlige kulturarven’ frå sin eigen verdsdel, Hellas og Rom, kom til dei berre gjennom arabiske omsettingar» (Vikør Ei verd bygd på Islam s 230).

 Slike myter er prototypen på den feilaktige formidling som har pågått i akademia. Her er så å si alt feil, bortsett fra at araberne sikkert nok mente at de levde i kulturens sentrum. Man kan nærmest fornemme en forakt for det vestlige mellom linjene; Vesten er «en barbarisk utkant», og «den vestlige kulturarv» skrives til og med i hermetegn som om den var en vits i forhold til det arabiske. Det er få kildehenvisninger underveis, også sitatet over mangler henvisninger; Vikør skriver som om dette er den ubestridte sannhet.

Man kan si at den arabiske middelalder fungerte godt på et vis; den fungerte som et krigersamfunn og et religiøst samfunn. Men nettopp på grunn av de guddommelig institusjonaliserte reglene som undertrykket kvinner og som ikke skilte verdslig og religiøs makt, har den arabiske og muslimske kulturen hatt problemer med overgangen til moderne tid. Stagnasjonen kan i stor grad skyldes islam, og ikke vestlig imperialisme som mange vestlige akademikere har villet ha det til. Det lå ikke et lokk over den arabiske middelalder som hindret dem å utvikle seg på ulike kulturelle og samfunnsmessige plan.

Den påståtte arabiske tekstoverlevering av vestlig kulturarv er kun en myte som man etter hvert burde ha lagt fra seg ved universitetene. Reynolds og Wilsons bok Scribes and scholars: a guide to the transmission of Greek and Latin literature er standardfremstillingen av tekstoverlevering som Vikør ikke kan ha lest.

Grekerne leste sine tekster på gresk, selv om noe av den fantes i arabiske oversettelser. Latin ble så å si ikke oversatt av arabere i det hele tatt, og den latinske litteraturen ble aldri kjent i arabisk oversettelse. Araberne kunne ikke gresk eller latin, og de har aldri utviklet den interessen for fremmede kulturer som vi finner i Vesten, som Remi Brague skriver om i The Legend of the Middle Ages: Philosophical Explorations of Medieval Christianity, Judaism, and Islam, og Bernard Lewis i What went wrong? Western Impact and Middle Eastern Response.

Det var tvert imot slik at det araberne visste, hadde de i stor del fra grekerne. Rundt 1800- tallet, som Vikør refererer til her, opererte araberne fortsatt med greske paradigmer innen medisin, astronomi, og innen det lille de hadde av filosofi. Det skjedde lite innen arabisk filosofi etter Averroes, og vitenskapen stoppet opp på noenlunde samme tid. Toby Huff skriver om dette i sin bok The Rise of Early Modern Science: Islam, China and the West.

De gamle universitetene i arabiske land var stort sett Koranskoler, uten professorat i språk, litteratur eller filosofi, og langt mindre i naturvitenskap eller matematikk. Vikør påstår at arabisk og kinesisk kultur var overlegen – og han bruker ordet «kultur» like løst som Utvik snakker om «rettigheter» i de to kulturene – men på begynnelsen av 1600-tallet tok det kinesiske hoffet imot jesuittiske misjonærer fordi de var overlegne som astronomer og blant annet hadde utviklet teleskopet. Tyrkerne i Konstantinopel hadde da nedlagt sitt nyopprettede observatorium mye på grunn av religiøs motstand hvilket også Huff nevner.

Og, som Gjert Vestrheim skriver i Levende Historie (7/2011), arabisk vitenskap hadde stor prestisje, og de nye oversettelsene hadde ofte oppdaterte kommentarer, slik at noen av de oversatte utgavene var foretrukne utgaver. Vestrheim påpeker hvordan man ved renessansen noen hundre år senere likevel vendte tilbake til de greske og latinske kildene. De latinske tekstene var bevart i Vestens klosterbiblioteker, og de greske var bevart i Det bysantinske riktet. Det er derfor helt feil å si at det var arabere som reddet den greske arven. Det var det grekerne selv som gjorde.

Hvilke kulturelle trekk er det Vikør mener er overlegen i arabiske land på denne tiden? Malekunst kanskje? Innen oppdagelser, skipsfart, trykkekunst, skipsfart, astronomi osv. var Vesten overlegen og langt foran den arabiske kultur. Å kalle en annen kultur enn den vestlige for en «barbarisk utkant» tror jeg ikke kunne funnet sted i vestlig akademia, og det viser denne omvendte orientalismen som har fått fotfeste. Det vi kan konstatere er at vi har vært vitne til en lang og meget omfattende tradisjon for romantisering av arabisk kultur og islam innen akademia.

En forkortet utgave av denne artikkelen er i dag trykket i Klassekampen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden