Ideer

Arven etter Kåre Willoch

Kåre Willochs ledelse overskred det tradisjonelle skillet i norsk politikk og handlet om å forhindre at privilegerte grupper fikk ta seg til rette på bekostning av felleskapet

I anledning Kåre Willochs 90-årsdag publiserer Minerva en tekst om Willochs lederskap og visjon for samfunnet. Teksten er ført i pennen av hans personlige rådgiver og tidligere Unge Høyre leder Terje Osmundsen og er først trykket i boken 2030 bevegelsen.. 

Det er selvsagt riktig som det har vært skrevet og sagt av mange, at Kåre Willochs regjeringstid var preget av ideer som mer frihet, økt personlig ansvar og bruk av markedet. Men det var noe mer som lå bak reformene som ble gjennomført under Kåre Willochs ledelse, en reformtenkning som overskrider det tradisjonelle skillet mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Hvis jeg skal oppsummere den viktigste arven fra Kåre Willochs regjeringstid, ville jeg sagt at det var arbeidet for å hindre at privilegerte grupper tar seg til rette på bekostning av fellesskapet.

Grunnlaget for at den såkalte Høyre-bølgen fikk stort og varig gjennomslag på 1980-tallet ble lagt på 1970-tallet, dels som en følge av og dels som en reaksjon på 1968-opprøret og den politiske radikaliseringen på 1970-tallet. La meg illustrere med eksempler fra min egen ungdomstid.

Jeg ble politisk aktiv i et engasjert og usnobbete miljø i tilknytning til Katedralskolen, gamle Kongsgård skole, i Stavanger, et miljø omtrent slik Tore Renberg beskriver skolemiljøet 15 år senere i den uforlignelige og nå filmatiserte boken Mannen som elsket Yngve. Bortsett fra de ytterliggående marxister og venstreradikale, fremsto Unge Høyre som det naturlige valget for de fleste samfunnsengasjerte unge på den tiden. Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor det var de unge konservative og ikke ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet for eksempel – som jo hadde styringen i landet – som rekrutterte så mange samfunnsengasjerte unge. Svaret jeg er kommet til er at det ikke var velferdsstaten eller andre fellesskapsverdier mye av debatten handlet om, men om den fremvoksende Arbeiderpartistaten.

På det skolepolitiske området opplevde lærere og elever at ideologisk begrunnede skolereformer ble presset ned over skolen, uten å trekke skolens egne med på råd. Alle kjente til historier om næringsdrivende og grunneiere som var blitt utsatt for maktmisbruk fra offentlige eller samvirke-organisasjoner. Kløfta-dommen, som kom i 1976, symboliserte konflikten mellom den vanlige grunneier og staten. I næringspolitikken kom Arbeiderpartiet til å forbindes med en rekke industripolitiske skandaler. Konkursen i Tandberg Radiofabrikk, den havarerte Volvo-avtalen og Mongstadsaken var eksempler på saker som diskrediterte Arbeiderpartiets credo «statlig styring og kontroll». I manges øyne ble slagordet mer og mer ensbetydende med et maktfullkomment nettverk av sentrale Ap-rådgivere som satt på alle sider av bordet.

Nå var det allikevel ikke så mye nåtiden som fremtiden som fikk mange til å vende Arbeiderpartiet ryggen. Dette var en periode preget av ideologisk reformiver hos sosialdemokratene. Stortingsflertallet hadde mot store protester fra de borgerlige og fra næringslivet vedtatt at politikerne skulle overta styringen av forretningsbankene, en reform som Willoch-regjeringen rakk å avvikle før den trådte i kraft. Arbeiderpartiets nestleder Einar Førde skapte stor debatt med sitt forslag om at staten skulle ha monopol på import av mikroprosessorer.

Industriminister og LO-topp Lars Skytøyen tok til orde for at «de ansatte skulle ha reell majoritet i bedriftenes styrende or- ganer», og fikk lenge støtte til dette fra sentrale ledere i parti- et som Reiulf Steen og Einar Førde. Fagbevegelsen fikk videre stortingsflertallet med på en lovendring som sikret de ansattes rett til representasjon i organer som treffer politiske vedtak på vegne av innbyggerne i fylkene og kommunene, også dette en reform som Willoch-regjeringen rakk å trekke tilbake før den ble satt ut i livet.

AVVIKLING AV EN KONTROLLERENDE KORPORATISME

Et sentralt konflikttema var den fremvoksende korporatismen som særlig fagbevegelsen med støtte fra Arbeiderpartiet tok til orde for. I Sverige ble frontene skjerpet av forslaget fra sosialdemokratenes leder Olof Palme om å overføre eierskapet i bedriftene til store, LO-styrte lønnstakerfond, tanker som også ble luftet av sentrale Arbeiderpartipolitikere i Norge. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom Regjeringen, LO og arbeidsgiverne ble utvidet på en måte som førte til at organisasjonene gradvis fikk forhandlings- og vetorett på saksområder som lå under Stortingets ansvarsområde. I Brundtland-regjeringens stortingsmelding om Industripolitikken i 1981, ble det til og med tatt til orde for å blåse nytt liv i de korporative Bransjerådene som i sin tid ble lansert av NS-leder Vidkun Quisling på 1930-tallet.

I alle disse sakene sto Kåre Willoch og Høyre fremst i kampen mot det vi så på som den maktglade og omseggripende statsmakten. Det var ikke «statsskrekk» eller en overdreven tro på markedets fortreffelighet som lå til grunn for Willochs argumentasjon. Argumentene som gikk igjen, handlet om ansamling av makt og innflytelse på få hender, svekkelse av rettsstaten og den uavhengige folkevalgte styring og kontroll, advarsel motbukken som passet havresekken samt samrøre mellom fagbevegelsens og folkevalgte organer.

Det skulle vise seg at flere av funnene til den Arbeiderparti- initierte Maktutredningen indirekte kom til å understøtte Willochs og Høyres systemkritikk. Det gjaldt ikke minst publikasjonene fra forskerne Gudmund Hernes og Ole Berrefjord som beskrev fremveksten av, og faremomentene ved «forhandlings- økonomien» og «blandingsadministrasjonen», der stadig flere beslutninger ble fattet utenfor folkevalgt styring og kontroll. På grunn av regjeringsskiftet i 1981, ble det Willoch-regjeringen som fikk i oppgave å lage stortingsmeldingen som oppsummerte Maktutredningen. I den forbindelse fremhevet Andreas Hompland i Dagbladet det paradoksale i at det ble Høyre som fikk mest glede av Maktutredningen som partiet opprinnelig hadde vært kritisk til: «Statsministeren sjøl har sans for dei betenkelige sidene ved korporativiseringa av samfunnet. Og meldingsskriveren hans (Red: Terje O) har ikkje vore smålig i omgangen med direktørar som bankar på departementas dører med hatten i handa.» (Dagbladet, 13.12 1982)

Problemene med korporatismen kom tydelig til syne da Willoch-regjeringen skulle gjennomføre løftene om å fase ut de selektive subsidiene. Det sto for det meste dårlig til med konkurranseevnen i norsk industri. Ledere i verfts-, prosess- og ferdigvareindustrien mobiliserte både sine bransjeorganisasjoner og Stortinget i forsvaret for å forlenge støtteordningene som var innført under motkonjukturpolitikken.

Selv høstet jeg atskillig storm etter at jeg i et stort avisintervju 1982 advarte mot «ideologisk forvirring» blant næringslivets ledere: «Konkurransen i korridorene synes å ha blitt viktigere enn konkurransen i markedet,» advarte jeg blant annet. En som reagerte på den unge rådgiverens «ukontrollerte utblåsning», var daværende økonomidirektør i Orkla, Finn Jebsen. Rådgiverens «snevre bakgrunn» tatt i betraktning fant han det ikke overraskende at han var preget av «fritt-flytende ideologisk tankegods». «Næringslivet er trolig langt bedre tjent med innsiktsfulle og pragmatiske politikere av den gamle skole» avsluttet han.

Kåre Willoch nølte ikke med å støtte sin frittalende politiske rådgiver. Men jeg husker at han ga meg et godt råd som jeg siden har hatt stor nytte av: «Overfor alle som ikke er motstandere, lønner det seg å være myk i formen og sterk i sak.»

KAMPEN OM GJØKUNGEN

Den avgjørende styrkeprøven for å temme Ap-staten gjaldt Statoil. Så tidlig som i 1975 skrev professor i statsvitenskap Thomas Chr. Wyller at «selv prinsipielle tilhengere av statlig økonomisk planlegging burde få kuldegysninger ansikt til ansikt med Statoils kommende dimensjoner». Allikevel fikk imperiebyggingen under Statoil-sjefen og Arbeiderparti-politikeren Arve Johnsen fortsette helt frem til stortingsvalget i 1981, først med Jens Chr. Hauge, dernest med Finn Lied som styreleder. «Statoils stilling skal befestes i 80-årene.» uttalte olje- og energiminister Arvid Johansen i 1981, samtidig som han erkjente at «selskapets vekst forrykker balansen i norsk blandingsøkonomi». Dette ble underbygget av fremskrivninger som viste at statsoljeselskapet ved årtusenskiftet kunne komme til å disponere inntekter på størrelse med 1/3 av alle statens inntekter.

Startskuddet for den offentlige debatten kom da Høyres oljepolitiske utvalg i 1980, med gruppesekretær Hans Henrik Ramm som hovedarkitekt, lanserte sin «motmelding» til Harlem Brundtland regjeringens oljemelding, Her skisserte de hovedtrekkene i en omfattende omorganisering av statens interesser på oljesektoren. Selv var jeg også sterkt engasjert i saken, og utga i 1981 debattboken Gjøkungen: Skal Statoil styre Norge?

I boken beskriver jeg blant annet den såkalte «knehøneeffekten», med referanse til at ingen av dem jeg hadde intervjuet turte å stå frem offentlig. Langs hele kysten var det lokalpolitikere, bedrifter og forskningsinstitusjoner som fryktet at de ville miste arbeidsplasser og forretnings- og teknologiavtaler dersom de kom på kollisjonskurs med statsoljeselskapet. Siden etableringen i 1972 hadde Statoil under Arve Johnsens ledelse bygget opp et omseggripende lobbynettverk som skulle bli en kraftig og brysom motstander for aktører på det oljepolitiske området.

Etter at Willoch overtok i 1981, gikk Statoil-sjefen selv, Arve Johnsen, kraftig ut mot den nyvalgte regjeringens oljepolitikk som han mente svekket «nasjonale interesser». Foranledningen var spesielt Regjeringens omstridte beslutning om å gi operatøransvaret for Troll Vest (som Statoil mente de var blitt forespeilet) til Hydro, mens Statoil fikk styrket sin posisjon på Troll Øst. Konkurransen som oppstod på det gigantiske gass- feltet Troll, skulle vise seg å bli uhyre fruktbar. «Uten konkurransen mellom Hydro og Statoil ville det aldri blitt utbygging av Troll Olje,» uttalte den tidligere ressursdirektøren i Oljedirekto- ratet, Farouk Al-Kasim til Ukebrevet Mandag Morgen i 2007.

Arbeiderpartiet fremsto i denne perioden som en ukritisk forsvarer av statsoljeselskapets privilegier og interesser. De argumenterte sterkt mot det de kalte Høyres «vingeklipping» av Statoil, som de mente ville undergrave den «statlige styring og kontroll» og svekke selskapets stilling i konkurransen med de store utenlandske selskapene. Også politikere i mellompartiene og deler av det såkalte «Vestlands-Høyre» lot seg påvirke, og advarte mot en «ideologisk» motivert reform av Statoil.

Et eksempel på den tilspissede debatten er et møte i Stavanger Høyre i 1984 som jeg var blitt invitert til for å presentere Regjeringens planer for gjennomføring av Statoil-reformen. Møtet «artet seg til tider som et stormløp mot Osmundsen og Regjeringen for det arbeidet som nå pågår for å redusere Statoils rolle i norsk oljevirksomhet», skrev Stavanger Aftenblad, og fortsatte: «De fremmøte viste seg å være en temmelig Statoil-vennlig forsamling. Forklaringen på det er slett ikke alene den at Statoil-ansatte utgjorde en stor del av forsamlingen».

Etter tre år med utredning og polarisert debatt, ble Statoil-reformen sendt til Stortinget i 1984. Det lå an til en skarp konfrontasjon og dragkamp med Høyre og Arbeiderpartiet i hovedrollene. Men så skjedde det noe overraskende. Arbeiderpartiets leder Gro Harlem Brundtland skrev brev til Statsministeren og foreslo å forhandle om et kompromiss i saken. Dette ble umiddelbart fulgt opp av Willoch, som nå selv tok ansvaret for å lede forhandlingene frem til et forlik i løpet av noen få uker. Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland var uenige om mye, men de så begge behovene for å skape ro om selskapets plass i det norske samfunnet.

Forliket i Stortinget bygget på Regjeringens forslag om å skille Statoils forretningsmessige og forvaltningsmessige roller. Eiendeler og pengestrømmer ble delt i to, og vi fikk opprettelsen av SDØE, Statens Direkte Økonomiske Eiendeler, som i dag forvaltes av Petoro. Stemmerettsreglene ble endret slik at Statoil ikke kunne overkjøre andre lisensdeltakere og fatte beslutninger alene. Tildelingsreglene ble endret slik at også selskapet måtte konkurrere om andeler på nye lisenser. Den uavhengige forvaltningen ble styrket ved at departementet og Oljedirektoratet ble tildelt flere ressurser.

Kompromisset besto i at Statfjord-feltet ble skjermet fra reformen, i strid med Regjeringens forslag. Det førte til at statsoljeselskapet fikk beholde sin 50 % eiendel i Nordsjøens største oljefelt uavkortet, et felt som siden oppstarten i 1975 har produsert over fem milliarder fat olje. Inntektene fra Statfjord beløper seg trolig til over svimlende 1500 milliarder kroner.

Kompromisset resulterte i at Statoil i en overgangsperiode hadde større økonomisk frihet enn om reformen ikke var blitt gjennomført. Det skyldtes at reformen gjorde det mulig for Statoil å «melke» det lønnsomme Statfjord-feltet, samtidig som selskapets andel av utgiftene ved utbygging av nye felt var blitt redusert som følge av at staten nå var blitt en direkte eier.

Allikevel må det sies at den norske konsensuskulturen gjennom behandlingen av Statoil reformen hadde vist seg fra sin beste side. Etter flere års strid var partiene blitt enige om en reform som fratok selskapets dets unike privilegier og dobbeltrolle, og samtidig ga selskapet den forretningsmessige friheten det treng- te for å utvikle sin konkurransedyktighet både hjemme og ute.

Uten Kåre Willochs og Høyres prinsippfaste vilje til å ta i bruk radikale virkemidler for å forebygge en udemokratisk ansamling av økonomisk og politisk makt, kunne historien lett ha tatt en annen vending. Samrøret mellom oljevirksomheten og politikk i Brasil og skandalene rundt statsoljeselskapet Petrobras er et avskrekkende eksempel på hva som kan skje om ikke lovgiverne er føre var.

KÅRE WILLOCH OG OLJEFONDET

Oljefondet er en mindre kjent del av «Arven etter Willoch». Uten Kåre Willochs personlige engasjement kunne prosessen ha tatt en annen retning.

I 1983 hadde et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg ledet av visesentralbanksjef Hermod Skånland fått i oppdrag å vurdere hvordan staten skulle håndtere den forventede veksten i oljeinntekter. Skånland-utvalget konkluderte med at tanken om et oljefond var urealistisk:

«Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands, og kanskje også sviktende sysselsetting som nære og påtrengende problemer», het det i utvalgets sluttrapport.

Under arbeidet med Langtidsprogrammet som ble fremlagt i 1985, kom det imidlertid frem analyser som viste at oljeinntektene kunne komme til å vokse kraftig utover på 1990-tallet. Finansdepartementets embetsverk var allikevel motstander av å utrede spørsmålet videre.

Vi som jobbet med saken i statssekretærutvalget, på Statsministerens kontor og i Olje-og Energidepartementet mente imidlertid det måtte være en god ide å sikre enighet om fondstanken før de virkelig store oljeinntektene var begynt å strømme inn i statskassen. Finansminister Rolf Presthus sendte saken til Willoch, som støttet anbefaling om «en fondsordning som kan fremme en fast linje ved bruk av oljeinntektene». Fem år senere, under Høyres finansminister Arne Skauge, ble Oljefondet opprettet.

«Arven fra Willoch» handler om å orientere seg i verden slik den er, og ikke slik vi ønsker at den skal være – eller tror den er. Vi må være villig til å omgjøre våre prioriteringer og valg når vi får ny kunnskap. På noen områder kan være behov for relativt radikale reformer, når målet er å «forandre for å bevare». Slik det var inngangen til 1980-tallet, og slik er det også på enkelte områder i dag.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden