Debatt

Arven etter Merkel

Som den aller første har Merkel brutt en linje som ellers har stått ubrutt siden 1949. Det finnes nå et reelt politisk alternativ til høyre for unionen, skriver Eirik Sætre.

Bilde: Pixabay CC0.

Angela Merkel vil utvilsomt bli husket som en av vår tids største ledere. Men hennes politiske arv vil preges av et brudd på en av tysk politikks virkelige jernlover.

Til helgen velges Angela Merkels etterfølger. Den 29. oktober annonserte Merkel at hun ikke tar gjenvalg som partileder. Den utløsende årsaken var de nedslående resultatene etter delstatsvalgene i Bayern og Hessen. Unionen, altså CSU og CDU, gikk tilbake henholdsvis 10,5 og 11,3 prosentpoeng.

Tilbakegangen var på ingen måte uventet. For Merkel ble delstatsvalgene denne høsten møtet med bakken etter et langt fall i sakte film. Fotfestet mistet hun gradvis fra og med høsten 2015, som direkte følge av håndteringen av flyktningkrisen. Uansett utfall den kommende helgen, er det lite sannsynlig at Merkel fortsetter som forbundskansler til 2021, som hun selv ønsker. For å parafrasere et sitat fra en klokere mann enn meg selv: All political careers end in failure.  

Men hva har egentlig valgene i Bayern og Hessen med flyktningkrisen å gjøre?

Da Merkel for første gang uttalte de berømte ordene om flyktningkrisen, Wir haben so vieles geschafft – wir schaffen das, var hun på høyden av sin politiske anseelse. De berømte ordene falt den 31. august 2015. Merkels posisjon som tysk kansler og europeisk ledestjerne var ubestridt. Forut for flyktningkrisen høstet hun bred anerkjennelse for håndteringen av både eurokrisen og krigen i Ukraina, og viste seg som usedvanlig dyktig til å manøvrere trygt gjennom politiske kriser av alle slag. Ingenting bet liksom på Merkel før flyktningkrisen.

Med «wir schaffen das» la hun all sin politiske tyngde og anseelse inn i nevnte krise. Antakelig undervurderte hun kostnaden.

Den avgjørende årsaken til at Merkel nå er på vei ut, er håndteringen av flyktningkrisen.

Tre år og tre måneder senere har Merkels fall lenge vært varslet. Kriser har vært dagligdags for regjeringen siden den ble innsatt i mars. CDUs søsterparti CSU, anført av Horst Seehofer, har de siste månedene praktisk talt vært i opprør. Seehofer, som for tiden er innenriksminister i Merkels regjering, truet i sommer med å avvise asylsøkere ved den bayerske grensen uten mandat fra Merkel dersom ikke en ny asylavtale ble fremforhandlet. Kort tid etter ansatte han sjefen for Bundesamt für Verfassungsschutz, tysk PST, som statssekretær i en snedig manøver der Merkel egentlig ville ha den samme sjefen sparket. Episodene har vært mange.

Noe så enkelt som dårlig personkjemi har det siste året ødelagt samarbeidet mellom CDU og CSU, men allerede kort tid etter flyktningkrisen inntraff, surnet forholdet betraktelig. Under CSUs landsmøte vinteren 2016 måtte Merkel praktisk talt stå skolerett på et podium mens hun ble lekset opp for av Seehofer. Under valgkampen i 2017 ble hun konsekvent buet ut under turneen i Øst-Tyskland. Bemerkelsesverdig for en kansler født i Brandenburg i det gamle DDR.

Den dårlige personkjemien mellom ledelsen i CDU og CSU er likevel bare et symptom. Den avgjørende årsaken til at Merkel nå er på vei ut, er håndteringen av flyktningkrisen. For å være mer presis: Den avgjørende årsaken er at hun håndterte krisen på en måte som tillot et brudd med en av tysk politikks virkelige jernlover.

AfDs fremvekst – et brudd på politiske jernlover

Gjennom CDU/CSUs 70 år lange eksistens etter krigen, har unionen aldri kunnet akseptere seriøse politiske alternativer til høyre for seg. De historiske årsakene er selvforklarende. Franz Josef Strauss, den politiske kjempen som ledet CSU fra 1961-1988, formulerte selve jernloven om dette: Intet legitimt politisk parti kan eksistere til høyre for oss. 

Kun unntaksvis har politiske partier eksistert til høyre for CDU og CSU. Ingen har hatt vesentlig folkelig oppslutning, og samtlige har over tid enten blitt forbudt eller gradvis kollapset. Frem til nå. Merkels store problem er at hennes gradvise fall i politisk prestisje og oppslutning korrelerer i tid med Alternative für Deutschlands (AfD) fremvekst og konsolidering til høyre for unionen.

AfD ble stiftet i 2013 som et protestparti mot euroen, men reorienterte seg kraftig som protestparti mot Merkels liberale linje under flyktningkrisen. Partiet favner bredt, fra det konservative til det ekstreme høyre. AfD-velgernes ene, virkelige fellesnevner er en innbitt motstand mot Merkels linje under flyktningkrisen.

Før krisen tiltok i 2015 var AfD representert i fem av 16 tyske delstatsforsamlinger. Partiets hovedsaker var motstand mot EU, euroen og Tysklands økonomiske redningspakker til nødstedte land i Sør-Europa. Særlig i etterkant av «wir schaffen das», endret dette seg raskt. Gjennom flere lederbytter ble AfD høyreradikalt.

Som den aller første har Merkel brutt en linje som ellers har stått ubrutt siden 1949. Det finnes nå et reelt politisk alternativ til høyre for unionen.

Den bebudede sammenhengen mellom flyktningkrisen og delstatsvalgene i Bayern og Hessen er altså som følger: Med de to siste delstatsvalgene er AfD nå representert i samtlige delstatsforsamlinger. Hva verre er for Merkel: Etter forbundsdagsvalget i fjor ble AfD det tredje største partiet med 12, 6 % oppslutning og 94 representanter.

AfDs vekst og sementering til høyre for unionen er enestående i tysk etterkrigshistorie. CDU og CSU har siden 1949 og fram til nå hatt god kontroll over den politiske høyresiden, hvilket gir store fordeler. Man har konsekvent kunnet unngå valgtaktisk tofrontskrig, og heller kunnet rette mer oppmerksomhet mot sentrumsvelgerne. Dem finnes det definitivt fortsatt flest av i Tyskland, et land som er kollektivt preget av erfaringene fra forrige århundre.

Kontrollen over høyresiden har vært forutsatt av en tilstrekkelig konservativ profil. En krevende, men på ingen måte umulig balansekunst som CDU og CSU har behersket godt.

Som den aller første har Merkel brutt en linje som ellers har stått ubrutt siden 1949. Det finnes nå et reelt politisk alternativ til høyre for unionen.

AfDs vekst og subsidiære inntog i politikken kommer for alltid til å hefte ved Merkel fordi det skjedde på hennes vakt. Dessuten kommer AfD garantert til å gjøre sitt ytterste for å prege hennes etterfølgers politiske hverdag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden