Forsiden

Aslak Noir

Aslak Nores siste bok er en fortelling om en farlig tid i Oslo. Det blir det god krim av.

Aslak Nores siste bok er en fortelling om en farlig tid i Oslo. Det blir det god krim av.

Oslo Noir
Aslak Nore
Aschehoug, 2014

De som fra før har lest En norsk spion får i boken Oslo Noir et gjensyn med hovedpersonen Peter Wessel. Nærmere bestemt hans oppvekst. Men denne gangen er ikke fortellingen gitt i jeg-form. I stedet består boken av korte kapitler som hver omhandler ulike personer. Det er et godt grep som holder pulsen i fortellingen oppe; alt sammen flettet omkring en forsvunnet pose med ecstasy-piller som veksler hender mellom taggere, sosser og hardbarkede gangstere i et plot som stadig strammer seg til.

Det blir til en drivende og tøff historie, med grunnstemning fra hardkokt amerikansk krim og nyere TV-serier. Nore har også gjort seg stor flid i å innlemme referanser, skikkelser og språkbruk fra Oslo på 1990-tallet. Noen er åpenbare, slik som når en person undrer på om et ukjent nummer kanskje er fra en telefonkiosk. Andre berører dyptgående sosiale skiller som oppstod brått og muligens i dag er mindre tydelige: «det fantes en og annen ensom ulv rundt omkring på vestkanten som ikke hadde skjønt gatas rangordning: svartinger øverst, så nordmenn fra østkanten, sosser nederst.» Eller treffende observasjoner som at «Gettojentene snakket av en eller annen grunn mindre kebab enn gutta.»

For en leser som meg, som kunne ha møtt Peter Wessel på et av de få utestedene med 18-års grense som fantes den gang, er dette et fornøyelig og tankevekkende gjensyn med en nær fortid.

Aslak Nore
Aslak Nore

Utypisk bok
– Hva slags bok har du skrevet: en tidsskildring fra Oslo på 1990-tallet eller forløperen til En norsk spion?

– Jeg har på en måte skrevet begge deler. I En norsk spion var Peter Wessel i Afghanistan. Det var en bok som utspilte seg i nåtiden. Så tenkte jeg at jeg ville gå tilbake og stille spørsmålet: hvilke typer ender opp i slike jobber, slik som etterretningsoperatører? Jeg kjenner mange slike og de kunne like gjerne endt opp på den andre siden av loven. Fra før har jeg skrevet dokumentarbøker om 90-tallet. Dette er en oppvekstfortelling om en gutt som blir etterretningsoperatør, samtidig som det er hardkokt krim.

– Hva vil du at vi skal føle for Peter Wessel?

– Jeg skal ikke legge noen føringer på folks lesning av ham. Men han er jo en plaget sjel. Smart og ressurssterk som roter seg bort i ting han ikke bør. Han blir også en guide gjennom Oslo. Han trener åpenbart for å bli marinejeger. Han snakker også om hvordan alt det verdifulle i livet stammer fra frykt, og det er jo på en måte sant. Sagt på en annen måte: Ingen kjærlighet uten frykten for å miste noen. På et eksistensielt plan ligger noe av løsningen i siste setning i boken.

– Har fortellingen noen rot i virkeligheten?

– Noe er fra virkeligheten. Ecstasy er på mange måter et godt symbol på 1990-tallet. Plutselig strømmet dette stoffet inn over landet og gjorde foreldre og politikere lammet av frykt. For ungdommen var det som en ny hippietid av ”peace and love”. Men jeg skal ikke si at jeg har hatt ett kilo ”E” i min besittelse noengang, hehe.

– Dette er muligens malplassert å si om en krimbok, men vil ikke noen lesere kunne si at du overdriver?

– La meg si det på denne måten: Jeg satt nylig på besøksrommet på Ila og snakket med min gamle fotballkompis Metkel Betew [en av personene dømt for NOKAS-ranet]. Og Metkel er ikke akkurat typen som tyster, bare så det er klart, men spør du ham om hva han har vært med på, er det ti ganger så drøyt som det jeg skildrer i boka.

– Er ikke Oslo Noir en litt utypisk bok på norsk?

Oslo Noir– Ingen har meg bekjent skrevet skikkelig om denne tiden. En ting jeg har merket når jeg leser ”hard boiled” amerikansk krim, er at disse forfatterne klarer å gjøre slangspråket litterært. På norsk er forståelsen av litteratur helt annerledes. Dermed klinger oversettelser av amerikansk krim litt Pelle og Proffen-aktig. Jeg digget de bøkene, altså! Det litterære i Norge forstås mer kontinentalt, etter et slags tysk ideal. Nå skriver ikke jeg høylitteratur, men Oslo Noir står mer i en amerikansk tradisjon. Det er jo sjangerlitteratur jeg skriver, men jeg forsøker å farge språket og komme med tøffe replikker. Det jeg tenkte da jeg skrev Oslo Noir, var at jeg ville slippe alt løs og ”kline til”. Jeg ville skrive slik jeg husket at det var, og heller gjøre det autentisk. Det morsomme når jeg skrev om gettokarakterene, var at språket deres kom av seg selv. Jeg har snakket med så mange slike folk opp gjennom årene.

Et snillere Oslo
Sigurd Hovdenakk ga Oslo Noir en slapp anmeldelse i VG, blant annet fordi han mente karakterene «er alle så karikerte at de fremstår som rene sjablonger». Hovdenakk virker ikke innstilt på å lese en bok som Oslo Noir. En «sjablong» er mest som en negativ måte å si «type» på, og det er riktigere å si at det er «typer» som fyller boken.

Om du vokste opp i 90-tallets Oslo og omegn, var du nødt til å møte flere av skikkelsene Nore skildrer. Det kan være party-sossen som driver med knark, den pakistanske wannabe-gangsteren, eller ”Sjuke-Rune”. (Under intervjuet fikk jeg følgende treffende beskrivelse av sistnevnte: «den personen pakistanerne var mest redde for, nemlig nordmannen som ikke ble skremt av deres ypping».)

– Typene du har fylt boka med er veldig gjenkjennelige for meg. Men jeg måtte liksom komme på dem igjen mens jeg leste. Er dette personer man fant på 90-tallet, men som er i ferd med å bli borte i dag?

Som en gammel nittitallstraver jeg kjenner så presist oppsummerte det: Nå har jo alle blitt partysvensker!

– På en måte. Det finnes viktige forskjeller mellom Oslo på 90-tallet og i dag. Hvis vi tar innvandringen, så var det ikke snakk om noen tydelig religiøs dimensjon den gang. Altså, folk var sikkert religiøse da også, men religionen var mindre politisert, det fantes ikke noe Profetens Ummah. En annen ting som er forskjellig er at Oslo i dag er en mindre voldelig og rasistisk by. Dette samtidig med at byen har eksplodert i størrelse! Kriminaliteten har sunket mens befolkningen har vokst. Barneranerne finnes, men ikke i samme grad som før. Som en gammel nittitallstraver jeg kjenner så presist oppsummerte det: Nå har jo alle blitt partysvensker! Det gjelder både gamle og nye nordmenn, med unntak av noen forrykte ekstremister. Og de skal ikke undervurderes, men flertallet er streitere enn før.

Litterært sett utgjør 1990-tallet en underbehandlet periode i Norge, på tross av at den er interessant. I tiåret mellom Sovjetunionens kollaps og 11. september stod det amerikanske hegemoniet sterkere enn noen gang. Store tenkere, slik som Francis Fukuyama kunne på ramme alvor gi ut bøker om Historiens slutt. I Norge arrangerte vi OL og stemte nei til EU, og det var «typisk norsk å være god». Norske intellektuelle har satt merkelapper som «ironi» og «naivitet» på denne tiden, men Nore har en annen innfallsvinkel. Han beskriver perioden som en intens overgangsfase mot en virkelighet som i dag har stabilisert seg.

– Når jeg snakker med foreldrene mine, nevner de 90-tallet som en epoke de ikke får helt tak på. Etter jappetidens kollaps og butikker som stengte tidlig kom dette tiåret med globalisering i sin spede begynnelse. Det etniske mangfoldet begynte å gjøre seg gjeldende i Oslo. Mange nye ungdomskulturer, Hip Hop-kulturen og den elektroniske musikkscenen, ble importert. Vi som vokste opp merket alt dette. Hvis du kjøper mitt premiss, om at Oslo på 90-tallet var farlig, må du også se paradokset i at vi i dag betrakter dette tiåret som en idyll. Det vi lett glemmer, er hvor mye bedre integrert innvandrerbefolkningen er i dag enn den gang. På 90-tallet var norskpakistanere taxisjåfører og trikkeførere; i dag har du en stor middelklasse. I nesten hver side i boken min er det rasistisk innuendo, men denne typen språkbruk finnes nesten ikke lenger. Bare tenk på et ord som «pakkis».

– Vi er blitt mer varsomme, kanskje?

Hvis du kjøper mitt premiss, om at Oslo på 90-tallet var farlig, må du også se paradokset i at vi i dag betrakter dette tiåret som en idyll.

– Jeg merket noe spesielt etter å ha bodd i utlandet i mange år. Når jeg hørte klaging over «politisk korrekthet» blant nordmenn, tenkte jeg «velkommen til middelklassen i Brooklyn!» De er PK, de. Vi har jo ikke egentlig noe politisk korrekthet i Norge. Det vi har er noe bondsk, som kan være kult på sitt beste, men helt håpløst på sitt verste. I land som har vært multikulturelle i mange år vet man at det er visse ting man bare ikke sier. I Norge virker folk opprørte over at ”PK-eliten” fratar dem retten til å bruke ordet ”neger”. Selv Fox News i USA ville ikke drømme om å bruke ord som ”negro”.

– Og hva med neste generasjons nordmenn, hvordan vil de bli?

– Det vi sier om fremtiden er dømt til å si mest om nåtiden. Men jeg synes det er interessant, ting som skjer. Jeg ser at dagens unge er mer internasjonale enn meg. Dette ser jeg på som bra. Det er alltids mulig det blir en slags ”nasjonens tilbakekomst” og forvitring av et effektivt internasjonalt system. Men den dypere globaliseringen av mennesker, kulturer og ideer er irreversibel med dagens kommunikasjonsteknologi, tror jeg. Jeg tenker kanskje at det vil oppstå noen interessante nye distinksjoner mellom majoritet og minoritetsbefolkningen i Norge. Jeg er stygt redd for at jihadisme vil være et stort problem i overskuelig framtid, men jeg tror det vil komme et mye tydeligere skille mellom vanlige muslimer og militante jihadister. Vi ser tendensen allerede. Ekstremisme av typen ISIS tvinger fram forsvar for et pluralistisk demokrati på en mye mer direkte måte enn før blant europeiske muslimer. Om tredve år kan vi risikere fremdeles å stå i en sikkerhetspolitisk hengemyr forårsaket av ekstremisme, krig og ressursmangel, samtidig som synet av en dame med hijab som går hånd-i-hånd med en etnisk nordmann på gaten vil være vanlig. Tror jeg, da.

– Og hvor drar Peter Wessel neste gang?

– Det naturlige ville kanskje vært å sende ham til Irak eller Syria. Men jeg er egentlig ikke sikker på hvor jeg skal ta ham hen.

Prognosene sier at Oslo vil fortsette å vokse. Samtidig skal ungdommen både sloss og dope seg mindre, bli mer internasjonale og forsiktige i sin omgangsform. Dette er jo bra, men jeg tenker likevel at det verste måtte være å lese om Peter Wessel på sinnemestringskurs eller som coach for inter-kulturell kommunikasjon for ansatte i offentlig sektor. Men det er heldigvis lite trolig. Nore mener fortsatt verden er «fucked up, på mange måter», og Peter Wessel er uansett en fet fyr som vokste opp i en tøff tid i Oslo.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden