Asle Toje: – Vi har ikke noe konservativt parti i Norge

Toje mener by og land bør samles om nasjonalstaten og mot den liberale globalismen. Torbjørn Røe Isaksen synes Toje overser den liberale arven til norsk konservatisme.

Publisert   Sist oppdatert

Både i USA og Storbritannia har vi sett en utvikling der velgerne på landet er blitt mer konservative enn de i byene. Polariseringen mellom by og land definerer de politiske skillelinjene, og utviklingen smelter sammen med den større kulturkonflikten vi ser i Vesten: Den etter hvert så velkjente konflikten mellom en urban elite og dens kritikere, mellom det globale og det lokale – det den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart kaller «anywheres» og «somewheres».

Politisk bekymringsfullt

I siste utgave av Minerva argumenterer Nils August Andresen for at Norge ikke bør la by-og-land-polariseringen styre de politiske skillelinjene slik vi har sett i USA og Storbritannia. Får vi en slik situasjon her til lands, vil det være politisk bekymringsfullt, mener Andresen: 

Selv om det er overlapp mellom interesse- og verdiforskjeller på den ene side, og by-land-dimensjonen på den andre, skjer dette delvis fordi politiske aktører i sin retorikk spiller på nettopp denne polariseringen. Enten vi vil det eller ei, er retorikken til politikerne med på å forme interessene og verdiene våre.

En moderne konservatisme?

Spørsmålet blir dermed om konservatismen kan hanskes med denne utviklingen uten at polariseringen forsterkes. Nils August Andresen ønkser seg en moderne konservatisme som har plass til både somewheres og anywheres, som kan håndtere fremveksten av den nye sentrum-periferi-aksen. 

Men eksisterer den konservatismen egentlig i dag? Altså, en konservatisme som har plass til både de rotløse og de rotfestede, og som kan fortsette å romme en urban elite? 

Asle Toje: – Misnøye utenfor byene skyldes Høyres liberale reformer

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og selv konservativ, mener vi må ta et skritt tilbake for å kunne vurdere polariseringen vi ser her i Norge. 

– By og land er på mange måter alle bruddlinjers mor i norsk politikk, sier Toje.

Han minner om at Stein Rokkan var tidlig ute med å spore sosiale endringsprosesser og politisk utvikling i Norge over tid, spesielt sentrum/periferi-spenninger og by/land-motsetninger. 

– Når dette er sagt, bidro sosialdemokratiets gullalder på 1900-tallet til avspenning på dette feltet. Likevel hadde vi et parti, Senterpartiet, som mer enn noe annet ble dannet etter denne spenningen, understreker Toje. 

– Det var da Senterpartiet byttet side politisk at by mot land igjen ble en fanesak for partiet. Det har sitt å gjøre med at et byparti, Høyre, kastet seg inn i en serie av reformer av offentlig sektor, mener Toje: 

– Disse reformene, inspirert av liberale New Public Management-tenkning, har som et implisitt premiss at ressurser skal konsentreres i befolkningskonsentrasjoner, altså byene. Det hjalp lite at enkelte av reformene seilte under falsk flagg, som «nærpolitireformen», mens andre syntes å ha et lemfeldig forhold til lokalt selvstyre, som kommune- og fylkessammenslåingene, sier Toje, som mener disse reformene har skapt stor misnøye utenfor byene. 

Artikkelen fortsetter under lenken.

https://www.minervanett.no/unge-hoyre-nestleder-jeg-synes-teorien-om-anywheres-og-somewheres-blir-for-enkel/

– Senterpartiet er blitt mer konservative

Men henger misnøyen sammen med en gryende ideologisk ballast? Er bygdefolket også i ferd med å bli konservative, i moderne politisk forstand? 

Det er i alle fall tegn til at deler av Senterpartiet er i ferd med å bli mer ideologisk konservative, mener Toje: 

– Det kan være en måte å binde sine velgere mer permanent til prosjektet. Senterpartiet har EU-motstanden i ryggraden og elite har blitt et ondt ord under Slagsvold Vedum. Partiet er også for en strammere innvandringspolitikk.

Han erkjenner at det er et problem for Senterpartiet at deres foretrukne regjeringspartnere ikke deler disse synspunktene: 

– Partiet kan lett ende opp i den gamle båsen som et bondenæringens parti.

Torbjørn Røe Isaksen: – Rettstatskonservatismen er liberal

Torbjørn Røe Isaksen sier seg enig med Asle Toje i at konflikten mellom liberale og konservative – i betydningen det globale og det lokale – er vokst frem som en viktig skillelinje som berører kultur og økonomi

– Men jeg mener Toje overser en viktig strømning i konservatismens historie, fortsetter Isaksen. 

– Norsk konservatisme har fra 1800-tallet og utover vært en rettsstatskonservatisme med maktdeling som sitt sentrale prinsipp – i opposisjon til datidens radikale liberale, og senere selvfølgelig sosialismen. Denne rettsstatskonservatismen er utpreget liberal i sin politiske systemforståelse og bygger på ideene fra blant andre Montesquieu og Edmund Burke. De store lederskikkelsene i tidlig norsk konservatisme – som Anton Martin Schweigaard og Fredrik Stang – hadde dette som utgangspunkt, sier Isaksen. 

– Dette er ikke den eneste konservatismen i norsk historie – vi har også hatt en viktig bygdekonservatisme – men det er hovedstrømningen.

Diskuterte med David Goodhart

Torbjørn Røe Isaksen sier seg enig med Asle Toje i at konflikten mellom liberale og konservative – i betydningen det globale og det lokale – er vokst frem som en viktig skillelinje som berører kultur og økonomi.
Torbjørn Røe Isaksen sier seg enig med Asle Toje i at konflikten mellom liberale og konservative – i betydningen det globale og det lokale – er vokst frem som en viktig skillelinje som berører kultur og økonomi.

Asle Toje er ikke like optimistisk på vegne av den norske konservatismen.

– I Høyre er det liberale krefter som har hendene på rattet og føttene på pedalene – etter seks år ved makten ikke har levert en eneste gjenkjennelig konservativ «seier», ikke engang et sterkt forsvar. 

Der ligger problemet i Norge, mener Toje: 

– Vi har ikke noe konservativt parti. Sp og kanskje Frp kan spille denne rollen, og begge står sterkest utenfor byene. Men disse partiene mangler intellektuelle, folk som kan tenke ut en strategi. Og i Norge mangler vi konservative aviser og fjernsynsstasjoner som Fox News i USA og Daily Telegraph i Storbritannia som kan få budskapet ut, uten å først bli «fortolket» av sine meningsmotstandere. 

Dette er en nøtt som må knekkes, mener Toje, som fortsetter med et vennlig spark mot undertegnede avis: 

– Hvis konservative skal lykkes, holder det ikke med Minerva. 

Et mindretall har overstyrt flertallet

Men hva godt tjener det å fremheve skillet mellom konservative og liberale på denne måten? Hva med de som er midt i mellom, og hva med de sidene ved konservativ og liberal ideologi som krysser hverandre, slik Torbjørn Røe Isaksen er inne på? 

Toje forteller at han har diskutert med David Goodhart, mannen bak begrepene «somewheres» og «anywheres». Goodhart hevder at de «rotfestede», som er fast knyttet til et spesifikt samfunn, omtrent utgjør halvparten av befolkningen. De som er «midt i mellom» og de «rotløse» bor vanligvis i byer, er sosialt liberale og velutdannede. Mens de sistnevnte bare er et mindretall på rundt 25 prosent av velgerne, har de «overstyrt» flertallet siden slutten på den kalde krigen, ifølge Goodhart. 

Artikkelen fortsetter under lenken.

https://www.minervanett.no/verdsborgar-og-bryne-bu/

Nasjonalstaten

Både Toje og Røe Isaksen tror polariseringen – mellom liberale og konservative, og mellom by og land – kan motvirkes. 

– Naturligvis kan den det, sier Toje, som mener vi bør følge rådet til den konservative filosofen Roger Scruton og løfte frem forsvaret av nasjonalstaten mot globalisme. 

– Det er dette som forener by og land; liberal globalisme har gjenåpnet bruddlinjen og det er et oppgjør med liberal globalisme som kan lukke den igjen. 

Vil ikke la de «nye konservative» få definere

Røe Isaksen mener den norske konservatismen slik vi kjenner den er i stand til å romme både anywheres og somewheres:

– Det mener jeg definitivt. Det er godt nytt for konservatismen som idéretning at den blir diskutert og vi må erkjenne at det finnes forskjellige strømninger innenfor konservatismen. 

– Vi bør forsøke å unngå at konflikten blir uoverstigelig og polariserende, men selve diskusjonen synes jeg vi skal ha og ønske velkommen. Det er tross alt et sunnhetstegn i demokratier at systemet vårt er i stand til å håndtere også nye debatter.

Dessuten burde ikke bare de nye kreftene som har tatt navnet konservative, få definere hva tankesettet er, mener Isaksen:

– For å ta et eksempel fra Tyskland mener jeg at CDU/CSU er et minst like klart konservativt alternativ som de kreftene i AfD som har tatt til seg merkelappen.

https://www.minervanett.no/finnes-det-en-konservatisme-for-bade-somewheres-og-anywheres/