Nyhet

Asle Toje: Høyre mangler utenrikspolitiske visjoner

Men han er langt mer kritisk til utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreides stortingsmelding enn til politikken hun fører.

Sist fredag ble stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid lansert.

Da utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide møtte til debatt om stortingsmeldingen på Dagsnytt 18, var hun mest opptatt av å snakke om utfordringen ved at flere land trekker seg tilbake fra samarbeid gjennom internasjonale institusjoner.

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og tidligere forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, lot seg imidlertid ikke imponere, men mente at det var fint lite nytt i denne sammenlignet med de to forestående utenrikspolitiske stortingsmeldingene (Jonas Gahr Støres rapport “Norske interesser” fra 2007, Børge Brendes “Veivalg” fra 2017).

– Du fikk jo snakket litt om stortingsmeldingen på Dagsnytt 18, men jeg fikk inntrykk av at du har mer på hjertet?

– Det er sant, svarer Asle Toje.

– Det har vært litt usikkerhet om hva slags dyr i Hakkebakkeskogen Ine Marie Eriksen Søreide er. Alle er enige om at hun er flink, men hun har ikke gjort det helt klart om hvor hun står utenrikspolitisk.

– Derfor var det visse forhåpninger knyttet til denne stortingsmeldingen, forklarer han.

– Men dessverre, stortingsmeldingen er en skuffelse for de som hadde håpet at Høyre endelig var klare til å bryte med Aps engasjementspolitikk. Han kaller rapporten et bomskudd.

Kritisk til rapporten

Det er en krass karakteristikk. Toje følger opp med en rask innføring i «Norsk  utenrikspolitikk 101».

– Innen klassisk politisk realisme defineres en stats interesser ut i fra faktorene sikkerhet, autonomi, velstand og prestisje, starter han.

– Da engasjementspolitikken ble utviklet i løpet av 1990-tallet, ble sivilsamfunnet trukket inn i utenrikspolitikken i det som ble omtalt som «Den norske modellen». Tanken var at sivilsamfunnets, altså ulike norske NGOers interesser, var identiske med staten interesser og at de dermed kunne gjøres til bærer av norsk utenrikspolitikk.

Men problemene med å gjøre Norge til en slags NGO med eget kongehus ble etterhvert tydelige, mener Toje.

– Interessebegrepet måtte hentes tilbake. Men det var nå sterke, institusjonaliserte motkrefter som motsatte seg en interessedrevet utenrikspolitikk. Det munnet ut i Gahr Støre i sin stortingsmelding i 2007 der han, ved å definere Norges interesser som verdier, i praksis samtidig sa at norske interesser i prinsippet kan være hva som helst.

– Da Espen Barth Eide overtok posten som utenriksminister i 2012, la han til grunn et snevrere interessebegrep enn det Gahr Støre gjorde. Han var mer opptatt av å skape seg personlig handlingsrom som utenriksminister og kommuniserte mindre utad, mener Toje.

Med den nye regjeringen i 2013 ble Børge Brende utenriksminister.

– Han var en annerledes type, en networker av rang. Men heller ikke han dyttet Støres prosjekt i mål ved å definere norske interesser på en måte som indikerer hva som skal prioriteres.

Når utgangspunktet for Eriksen Søreides stortingsmelding er at «…Forpliktende internasjonalt samarbeid gjør verden tryggere og mer stabil … og at  «…Det er avgjørende for norsk sikkerhet, økonomi og velferd,» er Tojes ankepunkt at den hverken representerer noe nytt eller definerer Norges interesser, i henhold til den klassisk politiske realismens forståelse av hva en stats interesser skal være.

– Realisme er de konservatives utenrikspolitiske teori. Hvorfor Høyre synes å preges av en aversjon mot en mer avdempet, strukturert og lavmælt politikk er meg underlig, sier han til Minerva og karakteriserer liberal internasjonalisme som like lite i tiden som techno-musikk.

Latterlig fokus på multilateralisme

– Men hva er egentlig galt med liberal internasjonalisme? Er det ikke riktig å jobbe for å styrke internasjonalt samarbeid, i en verden som synes å gå opp i sømmene?

– Internasjonalt samarbeid er viktig, og en bedre ordnet verden er i Norges interesse og multilateralisme er generelt bra for små land, sier Toje.

– Men multilateralisme er et middel, ikke et mål.

Han utdyper;

– En side av saken er at man bare fører regnskap på den ene siden av ligningen, og at stortingsmeldingen ikke tar med sider ved multilateralisme som også kan være skadelig for Norge.

Avtaler binder, de reduserer handlingsrom og tidvis er de steder der politiske aktivister vinner saker de ikke kunne vunnet gjennom stemmesedlene, mener Toje.

– Det gjelder også for andre land. Stadig flere ser at overnasjonalt samarbeid også fortærer selvråderett, at elitenes idealer og ambisjoner tidvis ikke samsvarer med folkeviljen.

Norge er ikke den eneste nasjonalstaten i verden, og når vi ser at mange land trekker seg tilbake fra multilateralisme og multilaterale avtaler, så er dette noe av grunnen til det, fortsetter han.

Toje trekker frem måten stortingsmeldingen omtaler Marrakech-erklæringen, FNs migrasjonsplattform som ble vedtatt i 2018 og som Norge signerte, selv om den var omstridt og omdiskutert, som eksempel.

–Råteksten ble skrevet av pro-migrasjonslobbyen og deretter fikk stater sjansen til å begrense skadeomfanget med innskutte setninger. Til sist måtte Norge ha en egen forklaring av sin stemme. Vi burde ikke rørt dette med en jernstang. I stortingsmeldingen heves dette frem som ‘ett steg i riktig retning’ – i retning av hva? Det er spørsmålet.

Det er en avsporing å si at vi plikter å støtte dette ‘fordi det er multilateralt’.

Han fortsetter,

–Fordelen med multilateralisme er alle at stater teller likt og behandles likt, på godt og vondt. Bilaterale avtaler, som inngås direkte mellom to stater, gir derimot rom for å tilpasses nasjonale særegenheter, men gir mer rom for kjøttvekta.

Derfor har trenden i lang tid vært at stadig flere land har foretrukket å inngå bilaterale avtaler, som lettere kan skreddersys etter landenes særbehov, forklarer han.

Overinstitusjonalisert

– Min oppfatning er dessuten at det internasjonale systemet er overinstitusjonalisert, byråkratisk og ueffektivt, fortsetter Toje og peker særlig på FN.

Han trekker frem at António Gueterres, som tiltrådte som FNs nye Generalsekretær i 2017, ikke umiddelbart synes å ha klart å reformere og effektivisere organisasjonen, som mange hadde håpet på.

– Så hvorfor uttrykkes det ikke mer skepsis til FN-systemet?

– Svaret er vel at vi ønsker (og ser oss tjent med) å ha en verdensorganisasjonen, og at vi ikke ønsker å være de som undergraver den. Det er klokt. Men det jeg ikke forstår er hvorfor det ikke er godt nok å gi på linje med andre land, og hvorfor det det skal være et mål for Norge å overoppfylle våre forpliktelser.

– Videre så har FN en helt særegen posisjon i Norge. Norske barn oppfostres jo til å dyrke FN, så man ønsker kanskje ikke å punktere sin egen myte.

Dessuten er det en stor gruppe nordmenn som jobber i engasjementspolitikken, og som har interesse av å opprettholde den, fortsetter han og viser til Terje Tvedts bidrag til Maktutredningen av 2003, der Tvedt omtaler det han mener er en «elitesirkulasjon» mellom UD, forskningsinstituttene og bistandsbransjen.

Kritiserer rapporten, ikke nødvendigvis politikken

– Etter et par-tre tiår der engasjementspolitikken har vært førende; Mangler Norge realpolitisk utenrikspolitisk kompetanse?

– Vi gjør faktisk ikke det, mener Toje.

– I UD er det mange realister, som skjønner godt hvordan verden ser ut og de utfordringene vi står ovenfor.

Samtidig er han nøye med å presisere at det er rapporten, og ikke nødvendigvis politikken som føres, han er kritisk til.

– Utenriksministeren gjør en utmerket jobb og UD er dyktige til å jobbe bilateralt. Under Eriksen Søreide har vi klart å bevare det gode forholdet til USA, mens vi fordyper båndene til Tyskland og Kina – som er viktig for landets sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser.

– Bare det at den tyske utenriksministeren var tilstede da rapporten ble lansert, sier sitt, sier Toje og viser til at Tyskland er det viktigste landet i Europa i dag.

Asle Toje mener at Utenriksdepartementet i denne stortingsmeldingen fokuserer på tradisjonelt multilateralt samarbeid, og at dette tar oppmerksomhet fra, og avleder kritikk overfor mer kontroversielle/komplekse områder i utenrikspolitikken. Selv om han ser fordeler ved dette, mener han likevel at det ville vært riktigere å være åpen overfor Stortinget om hva man faktisk driver på med.

– Hvorfor har Norge likevel en betydelig større bistandspott enn andre land på vår størrelse?

– Dessverre bruker vi de store pengene på gårsdagens politikk. Norge bør gi bistand og vi bør støtte multilaterale institusjoner, men dette må i større grad knyttes til våre nasjonale interesser i snever forstand, og vi må hele tiden spørre oss om midlene fører til målet, sier Toje.

Et frieri til sikkerhetsrådet?

Stortingsmeldingen handler delvis om å rettferdiggjøre det Norge allerede gjør, snarere enn å forholde seg til tiden vi faktisk lever i.

– Det sier sitt at dette er den første stortingsmeldingen av sitt slag som også har blitt publisert på engelsk, samtidig med den norske utgaven, fortsetter han.

Det gjør at stortingsmeldingen egentlig mest fremstår som en valgkamppamflett  for å få plass på sikkerhetsrådet, mener Toje, som tror det kan bidra med å forklare hvorfor den er så merkelig.

– Men er ikke det greit da, å sitte i Sikkerhetrådet er vel i tråd med norske interesser?

– Jeg ville nok unngått å sitte i sikkerhetsrådet akkurat nå. Verden har blitt mer uoversiktlig og utrygg, og vi har dessuten en brokete koalisjonsregjering. Det er ikke usannsynlig at vi vil tvinges til å velge mellom idealer og realiteter for åpen scene. Det kan bli smertefullt.

– Det vi heller bør gjøre, er å å dempe oss litt. Vi bør fortsatt støtte det multilaterale systemet, men da like mye som andre, sier han og foreslår en nedskalering av norsk støtte til FN til samme nivå som Danmark, og å bruke ressurser på de mulighetene som en fremvoksende multipolar verden byr på i stedet.

Han mener tanken om at Norge vil kunne slippe unna med å stemme mot vår nærmeste og mektigste allierte, USA, i Sikkerhetsrådet, så lenge man er tydelig på logikken og prinsippene bak norsk utenrikspolitikk, trolig er en feilvurdering, og viser til at vi, forrige gang Norge satt i Sikkerhetsrådet, var nære på å tvinges til å velge mellom regjeringskrise eller krise i forholdet med USA i forbindelse med Irak-krigen.

– Listen over spørsmål hvor Norge og USA er på kollisjonskurs er så lang at det skal diplomati i verdensklasse til for å komme helskinnet fra det.

Høyre mangler utenrikspolitiske tenkere

– Altså fremstår stortingsmeldingen mest som blåvasket arvegods fra Arbeiderpartiet, og med utgangspunkt i de utenrikspolitiske realitetene på 1990- og tidlig 2000-tallet, er Asle Tojes konklusjon.

– Det er egentlig rart, for det finnes mange flinke utenrikstenkere rundt Høyre.

–Det bekrefter vel mest at Arbeiderpartiet fortsatt har hegemoni på å ha tenke nytt omkring utenrikspolitikk her til lands, avslutter han.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden