På tide å erkjenne at Norge har et tatoveringsproblem

Ei ungjente kom opp stien, vakker som landskapet selv – med en flådd og bloddryppende hodeskalle langs leggen.

Publisert Sist oppdatert

Tatoveringer er vanlig. «Tramp-stamp», «crazytribals» og «fullsleeves» er like vanlig som Toyota. Norge befolkes av korsryggstatoverte sykepleiere, bussjåfører med blekkete nakker og bartendere med langermet symbolkaos. Tatoveringer har gått fra opprørsk til allemannseie og videre til det jeg skal skrive om her.

I fjor reiste jeg av ulike grunner Norge rundt, og over alt var det en fellesnevner: masser av tatoverte landsmenn. Ett øyeblikk var jeg i Stalheim og tittet ut over et landskap så dramatisk at jeg glemte fortid og fremtid. Og som Per Sivle selv skulle skrevet det, kom det ei ungjente opp stien, vakker som landskapet selv. Hun hadde en flådd og bloddryppende hodeskalle langs leggen.

Seterjenten var bærer av et forholdsvis nytt fenomen: Spredningen av tatovering til den norske middelklasse. Tatoveringen var tidligere en proletarisk form for pynt. Borgerskapet anså det som et symbol på underklassens råskap, dårlige smak og manglende evne til å tenke langsiktig. Den gang fikk mange nordmenn tatoveringer til sjøs i tenårene, Kong Haakon VII var en av dem.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS