Kommentar

Asyl, havnearbeidere og valgkamp

Roald Arentz plasserer både meg og politiet trygt i kategorier Rødt-folket kjenner godt: Fascisten og klassepurken, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Politiet utlendingsenhet/Flickr, CC BY-SA 2.0

Rødts Roald Arentz misforstår asylreglene og presenterer et uholdbart syn både på statsborgerskap og hvem vi kan sende ut. Er du uenig, hinter han litt vagt om nazistene.

I sitt svar til min kommentar om bakgrunnen for utsendelsen av Abbasi-familien, både innleder og avslutter Roald Arentz, bystyrepolitiker for Rødt i Trondheim, med litt vage nazi-konnotasjoner.

Vi tar det fra begynnelsen:

«Nils August Andresen argumenterer i Minerva 18.6. på samme måte som representanter fra lov-og-orden-partiet, eller skal vi si justisministerkavalkadepartiet Frp, for at «Ordnung muss sein», og forsvarer den uhyrlige deporteringa av Abbasi-familien til verdens farligste land.»

Arentz har rett i at jeg mener regelverk i utgangspunktet bør følges. Hvorfor han velger en tysk formulering, som ofte forbindes med Holocaust, for å uttrykke dette, vet han bare selv.

Men han misforstår artikkelen hvis han tror den handler om at lover må følges uansett hva slags resultat de gir. I stedet er konteksten for artikkelen at viktige elementer for å forstå både hvorfor regelverket er som det er, rettsanvendelsen og konsekvensene var nedtonet eller utelatt i mye av mediedekningen.

Sikkerhetssituasjonen

Hvorvidt det generelt er forsvarlig å sende asylsøkere med avslag til Afghanistan, var ikke hovedanliggende i min artikkel – rett og slett fordi det ikke er dette som gjorde Abbasi-saken spesiell, eller som hadde vært hovedfokus i reaksjonene da jeg skrev min kommentar. Når Arentz tar det opp, er det likevel naturlig å knytte noen flere kommentarer til det. Det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen i Afghanistaner alvorlig. Samtidig er det viktig å forsøke å forstå hva en slik sikkerhetssituasjon konkret innebærer, og hva det ville innebære å gjøre den generelle sikkerhetssituasjonen i for eksempel Kabul til et tilstrekkelig oppholdskriterium.

481 sivile ble drept i Kabul-provinsen i ulike angrep – i stor grad IS og Taliban – i 2018. Et slikt tall er åpenbart dramatisk; men forteller ikke hele historien om en sikkerhetssituasjon. Kabul-provinsen har en befolkning på snaut fem millioner mennesker. Til sammenligning ble 375 israelere (av en befolkningn på drøyt seks millioner) drept i terrorangrep i 2002, det blodigste året under den andre intifadaen. Jeg tror ganske få ville tenkt at israelere på generell basis ikke kunne vært returnert til Israel da.

En annen type illustrasjon er å sammenligne med drapsrater i byer: Cape Town er en by med drøyt fire millioner innbyggere. I 2017 var det 2493 drap der. I Caracas, der chavismens eksperiment med en sosialisme for det 21. århundre fortsatt pågår, var det samme år 3387 drap av en befolkning på bare drøyt tre millioner – mer enn en av tusen innbyggere ble altså drept. Det er åpenbart dramatisk; men i fravær av konkret grunnlag for individuell forfølgelse er heller ikke det grunnlag for asyl. Generelt dårlige livsvilkår og utilstrekkelig sikkerhet løses ikke best gjennom asylinstituttet. Da trengs i stedet politisk og humanitær utvikling.

Løgn og bevisbyrde

Vi går videre i Arentz’ tekst:

«Mange saker, også Abbasi-saken, blir begrunnet med påstander om uriktige opplysninger gitt (av presumptivt desperate flyktninger) i asylintervjuer. Men det underslås at også UNE har løyet i denne saken; nemlig om familiefarens oppholdssted. UNE brukte som hovedargument at ved en såkalt «retur», som i realiteten er en deportasjon, vil familien gjenforenes med far.

Men det foreligger ingen dokumentasjon på dette, faktisk kan ikke UNE si med sikkerhet at faren er i live en gang. UNE har altså lagt et feilaktig faktum til grunn for en avgjørelse med potensielt enorme menneskelige konsekvenser.»

Her sauser Arentz sammen likt og ulikt. Konsekvensen av at familien (etter UDIs vurdering) har gitt gal informasjon, er ikke straff; bare at det svekker argumentet for at asylvilkårene er tilfredsstilt. Arentz påstår så at UNE har løyet fordi de legger til grunn gjenforening med far. Men en så spesifikk påstand er ikke grunnlaget for lagmannsrettens avgjørelse. Den skriver:

«Lagmannsretten har på bakgrunn av en samlet vurdering av bevisbildet kommet til at det ikke kan legges til grunn at D er enslig og derved uten tilstrekkelig beskyttelse i hjemlandet. Dette gjelder selv om det lavere beviskravet om at asylforklaringen må fremstå som noenlunde sannsynlig, legges til grunn.»

Poenget her er prinsipielt viktig: Det er ikke, og kan ikke være slik, at det er opp til norske myndigheter å bevise at ektemannen vil være i Afghanistan. Asylsøker må kunne sannsynliggjøre – om enn altså i form av det lav beviskravet «noenlunde sannsynlig» – asylgrunnlaget. Det er her de faktiske forhold som fremkommer i dommen, blant annet knyttet til fars forsvinning, tilbakekomst og nye forsvinning, er relevante momenter.

Egne borgere

Etter å kommet med en fullstendig feilaktig og urimelig påstand om at jeg skulle ha beklaget at mor og barn ikke var blitt skilt fra hverandre (basert på en absurd tolkning av at jeg beskriver to potensielt problematiske konsekvenser av at utsendelsesvedtaket (for familien samlet) ikke ble gjennomført), følger Arentz opp med en ny begrepsmisforståelse:

‹Andresen skriver videre at det er beklagelig at Afghanistan ikke vil ta i mot «landets egne borgere». Det han lar være å nevne er at de to yngste av søsknene aldri har satt sine bein i landet, og at den eldste flykta som toåring. Det er umulig å ha en rettferdig debatt når man omtaler deportasjon som retur – dette blir for lettvint, Andresen.»

Nå bruker jeg ordet ‹retur» bare om moren og faren i min tekst, og jeg kan sympatisere med verdiene et slikt utsagn kanskje aspirerer mot: Folk som kommer til Norge, skal få hjelp til å finne sin plass som nordmenn. Foreldrenes hjemland er fjernt for mange.

Det jeg omtalte, var likevel sakens juridiske sider. De tre ungdommene er afghanske, ikke norske, statsborgere. Både Norge og Afghanistan praktiserer nemlig jus sanguinis, ikke jus soli – det vil si at statsborgerskapet følger foreldrenes statsborgerskap, ikke hvor du er født.

Når det er slik, er det ufornuftig å oppheve de juridiske begrensningene og forpliktelsene som ligger i statsborgerskapet. Det er mulig Rødt oppfatter en interesse for konsistent tenkning og lovanvendelse som en slags proto-fascistisk «Ordnung muss sein»-tenkning. Likevel: Mener da Rødt at Norge ikke skal ta imot norske borgere født av fremmedkrigere i Syria, som aldri har vært i Norge? Det ville mildest talt være et interessant synspunkt.

Å frita andre land fra forpliktelser overfor egne lands borgere, er en meget dårlig vei fremover, selv om det kan være opportunt å hevde det i visse typer asylsaker.

Les også:

Utsendelsen av Abbasi-familien var godt begrunnet

Havnearbeidere og Fremskrittspartiet

Første del av Arentz’ tekst er preget av rot med begreper blandet med en a priori antagelse om at jeg er en hjerteløs proto-fascist. Men midtveis i innlegget er det som om det demrer for ham at dette kanskje ikke mobiliserer tilstrekkelig i en kommunevalgkamp:

«Og regjeringspartiet Frp argumenterer villig vekk med at menneskerettigheter og FNs flyktningkonvensjon ikke må gis forrang over norsk lov. Interessant nok mener de noe annet når det kommer til arbeidsliv, der de høylytt applauderer når andre norske lover og avtaler, og til og med FNs ILO-konvensjoner blir parkert av ESA; slik at norske havnearbeidere nå blir utkonkurrert av filippinske sjøfolk, og slik at norske drosjesjåfører snart må konkurrere med løsarbeidere uten fast ansettelse, pensjonsordning og sosiale rettigheter. Da er det plutselig andre lover enn de norske som skal gjelde.»

Å kritisere en bystyrepolitiker for å drive kommunevalgkamp, er som å kritisere en sebra for stripene. Men min kommentar argumenterer altså ikke for å sette til side menneskerettigheter eller Flyktningkonvensjonen – bare om å følge reglene. Det står også lite om filippinske sjøfolk i min sak, og ingenting om FrP. (Abbasi-familien fikk for øvrig varsel om tilbakekall av opphold mens den rødgrønne regjeringen fortsatt satt.)

Dertil er det selvsagt misforstått: Sentrale menneskerettigheter er inntatt i grunnloven. De har forrang dersom lover havner i strid. Det gjorde de ikke i Abbasi-saken. EØS-loven er ikke inntatt i grunnloven, men har etter norsk lov forrang foran andre lover som regulerer samme forhold når den tjener til å oppfylle EØS-avtalen. Jeg respekterer at Rødt – i motsetning til et stort flertall i folket – er mot EØS-avtalen. Det kan likevel være greit å fremstille de juridiske aspektene nogenlunde redelig, når man først vil trekke havnearbeidere og ESA inn i en norsk asylsak som ikke berører disse juridiske spørsmålene.

Arentz fortsetter valgkampinnspillet med noen avsnitt om lønningene i politiet (hvor han for øvrig ser bort fra det såkalte ATB-tillegget, som innebærer at politiansatte ved vanlig arbeidstid får et tillegg på 35000 kroner), som han også klandrer Fremskrittspartiet for. Igjen vil en observant leser merke seg at mitt innlegg ikke handler om politiets lønninger, og at jeg heller ikke skriver på vegne av, eller forsvarer, Fremskrittspartiets politi-politikk.

Barnefamilier og gjengmedlemmer

Et helt ureflektert forhold til ulike rettsprinsipper er i det hele tatt det nærmeste man kommer en rød tråd i Arentz’ innlegg. Etter angrepet på FrP følger han opp med et angrep på politiet:

«For også politiet prioriterer innenfor de rammene politikerne har gitt dem. De prioriterer deportasjoner framfor øvrige deler av sitt samfunnsoppdrag. Og de prioriterer å kaste ut barnefamilier – mens det sitter yrkeskriminelle, gjengmedlemmer og voldtektsforbrytere igjen som kanskje heller burde vært kasta ut. Det må være lov å stille spørsmålstegn ved disse prioriteringene. Har statistikken blitt viktigere enn menneskelige hensyn?»

Nå vet jeg ikke hvilken informasjon Arentz sitter på. Men hvis han mener at han kjenner til yrkeskriminelle, gjengmedlemmer og voldtektsforbrytere med kjent tilholdssted som har ulovlig opphold og som trygt og i tråd med våre konvensjonsforpliktelser kan returneres til sitt hjemland, er jeg sikker på at både politiet og FrP vil lytte.

Hvis det derimot er snakk om kriminelle som faktisk har beskyttelsesbehov, eller som vi ikke på forsvarlig vis kan returnere, illustrerer det bare et stort og prinsipielt dypt betenkelig aspekt ved Rødts tenkning: At man opp i all humanismen mister asylinstituttets begrunnelse knyttet til beskyttelse av syne.

Når vi ikke sender ut Mulla Krekar, er det altså ikke fordi har er en barnefamilie, men fordi viktige rettsstatsprinsipper tilsier at reglene skal gjelde likt. For egen del vil jeg føye til at det er mange forhold som bidrar når ungdom blir kriminelle gjengmedlemmer. At Rødt på det punktet nå formulerer seg omtrent som FrP, viser hvor tøyelige prinsipper og posisjoner er når de først og fremst brukes for å argumentere for en gitt konklusjon i en enkeltsak.

Nazi-sirkelen

Skulle jeg trekke frem noe positivt med Arentz’ innlegg, må det være komposisjonen: Han avslutter der han startet, med en liten ekstra snert:

«Kanskje bør noen i politiet også tenke over dette med etikk. Historisk sett har det å utføre oppdrag etter ordre eller mot betaling aldri vært noe frikjøp fra moralsk ansvar.»

Assosiasjonene her kan være så ymse – akkurat som med «Ordnung muss sein» i staten av innlegget. Mine tanker går til Nürnbegprosessen, og oppgjøret med nazistene. I en tekst som fikk plass til både EØS-kamp, lønnskamp og valgkamp, ble det altså likevel ikke plass til å uttrykke noen nyanseforskjeller mellom uttransportering av afghanske statsborgere til Kabul og deportasjonen av jøder til utryddelsesleiren Auschwitz.

Slik sett er naziringen sluttet, og både jeg og politiet (og underveis Rødts foretrukne motstander, FrP, som dessverre ikke var en del av min artikkel) er trygt plassert i kategorier Rødt-folket kjenner godt: Fascisten og klassepurken.

Det er mulig det er effektiv valgkamp. God asyldebatt blir det i hvert fall ikke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden