DEBATT

Et mislykket forsøk

Minervas ambisjon om å gjøre noe med en angivelig mislykket innvandringsdebatt bringer ikke samtalene videre.

Publisert

Minerva nr. 2/2021 presenterer seg med «Den mislykkede innvandringsdebatten» som tema. Det er imidlertid ikke innvandringsdebatten som er hovedsaken, men hvordan vi i Norge skal håndtere den globale flyktningsituasjonen. Minerva har åpenbart rett i at håndtering av dagens situasjon er svært viktig. Flyktningsituasjonen vil dessuten bli langt mer dramatisk når de allerede krevende effektene av klimaendringene treffer mange fattige land.

Presentasjonen av temaet i Nils August Andresens lederartikkel lider av flere svakheter. Den viktigste er at han ikke skjelner mellom innvandringspolitikk generelt og asyl- og flyktningpolitikk spesielt. At denne skjelningen ikke er tydelig hos politiske retorikere, er nå en ting. Og denne mangelen på skjelning gjør at såkalte «innvandringspolitiske hensyn» ofte får forrang i asyl- og flyktningpolitikken. Men i et tidsskrift med ambisjon om intellektuell kvalitet er det for dårlig. Lederens horisont og konklusjon handler om den ene millionen norske som SSB klassifiserer som innvandrere, mens det meste av lederens argumentasjon handler om asyl- og flyktningpolitikk.

EØS-avtalen og arbeidsinnvandring

Lederen nevner overhodet ikke EØS-avtalen og arbeidsinnvandring som følge av denne. Omtrent 70 prosent av dem som regnes som innvandrere (første og andre generasjon) er verken flyktninger eller asylsøkere – ei heller deres barn – men arbeidsinnvandrere. En fornyet samtale om innvandringens effekt må derfor først og fremst handle om denne arbeidsinnvandringen, det norske samfunnets behov for arbeidskraft, arbeidsinnvandrerenes bo- og arbeidsforhold og næringsaktørers fristelser til å drive sosial dumping.

Når fremskriving av kostnader ved innvandring gjøres, er den britiske samfunnsøkonomen og vinner av Nobels minnepris i økonomi i 2015 Angus Deatons kritikk av 1960-tallets fremskrivinger om befolkningsveksten relevant. Han bemerker tørt at økonomene glemte å regne med at et menneske har én munn og to hender. De begrenset derfor beregningene til å omfatte forbruk og ikke produktiv kapasitet. Typisk nok nevnes derfor f.eks. Farouk Al-Kasim sjelden i norsk innvandringsdebatt. Han var som kjent en svært sentral person i oppbyggingen av norsk olje- og gassvirksomhet. Som iraker fra Basra må han vel sies å komme fra det Andresen kaller «samfunn svært ulike det norske, kulturelt og økonomisk».

Innvandrernes bidrag

Når det gjelder flyktninger, er rammene annerledes. Da handler det om hvordan Norge skal oppfylle sine folkerettslige og humanitære forpliktelser i møte med mennesker på flukt, avveid i forhold til kapasitet og ressurser økonomisk, kulturelt og menneskelig i Norge. Av de 30 prosent innvandrere og deres barn som SSB klassifiserer som flyktninger (nøyaktig 240 239, det vil si under 25 prosent av Andresens ene million innvandrere, som for øvrig ifølge SSB er for høyt – i 2020 var det bosatt 790 500 innvandrere og barn av innvandrere i Norge) bidrar mange på linje med alle andre til samfunnsutviklingen i Norge. De bidrar ikke bare med butikker og restauranter, men i omsorgsektoren, kultur og i industrien, og som skatteytere i lokalsamfunn der befolkningsveksten ellers ville vært negativ. Også disse kommer til Norge med én munn og to hender.

Vi har svært få tilfeller av konflikter i norske lokalsamfunn når det gjelder flyktninger og asylsøkere, og de vi har er primært knyttet til høyreekstremister som er ytterst marginale i Norge. Det er ingen grunn til å hevde at norske lokalsamfunn stønner under vekten av flyktninger i lokalsamfunnet, de utgjør jo heller ikke mer enn 4,5 prosent av befolkningen.

Hvis saken egentlig handler om Norges asyl- og flyktningpolitikk, viser tidsskriftet Samtiden i sitt første nummer i 2021 med tema «Flyktningene og grensene mellom oss» at det er mulig å behandle dette med nyanser og kritiske vurderinger. Når saken vi diskuterer er flyktninger og ikke innvandring, blir også perspektivet annerledes, slik Samtidens temanummer viser.

Hjelp i nærområdene

Det er blitt vanlig i norsk asyl- og flyktningdebatt å gi inntrykk av at de som kritiserer norsk asyl- og flyktningpolitikk for å være for restriktiv ikke innser at de fleste av verdens flyktninger må gis rettigheter i nærområdene. Flyktninger må støttes i landet de er borgere av når det gjelder internflyktninger – som i Syria – eller i nabolandene – som i Afrika og Asia – hevdes det som en nyvinning i ordskiftet. Jeg er ikke kjent med noen seriøse aktører som hevder at ikke flyktninger primært må støttes i nærområdene.

De viktigste kritikerne av den restriktive norske politikken har drevet støtte til flyktninger i de såkalte nærområdene i alle fall siden 1945. I tiår etter tiår har de argumentert for økt norsk bistand til flyktningproduserende land og land med stor andel av befolkningen i fattigdom. De røstene som argumenterer høyest for «hjelp i nærområdene» har sjeldent frontet høye volum på utviklingsbistanden. Nå argumenteres det stort sett for å finansiere støtte til flyktninger i nærområdene innenfor bistandsmålets 1 prosent av BNI. Det betyr at langsiktige tiltak for å redusere fattigdom reduseres, mens alle fagfolk vil mene at å løfte mennesker ut av fattigdom vil redusere konflikter, som er en av de viktigste årsakene til at folk flykter.

Kritikken av Den norske kirke

Når tidsskriftets tema konkretiseres, er Den norske kirke den eneste aktøren som gis en egen behandling. Det er Minervas egen Andreas Masvie som prøver å fremstille Den norske kirkes syn og så kritisere det. Presentasjonen av Den norske kirkes posisjoner treffer ganske dårlig. Artikkelen bærer også preg av følgefeilen med den manglende distinksjonen mellom flyktninger spesielt og innvandrere generelt.

Masvies analyse og kritikk hviler på en påstand om at Den norske kirkes preses ikke er oppmerksom på veien fra etiske grunnprinsipper til politiske prioriteringer, at Den norske kirke ikke anerkjenner kompleksiteten i asyl- og flyktningpolitikken og at en ensidig hevder at løsningen ligger i å ta flyktninger til Norge. Det siste er direkte feil, Den norske kirke har ved sitt eierskap i Kirkens Nødhjelp og medlemskap i Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund mobilisert det norske folk til å støtte flyktninger og nødlidende mennesker i nærområdene der 90 prosent av flyktningene befinner seg i mange tiår.

Disse organisasjonene er også av de aller største globale aktørene i det internasjonale flyktningarbeidet i nærområdene. Det betyr at Den norske kirke gjennom sin deltagelse i et stort globalt nettverk har betydelig kjennskap og kompetanse til alle sider ved flyktningers livssituasjon og politikkens mange utfordringer. De internasjonale arenaene Den norske kirke deltar på gir rikelig anledning til å diskutere og utveksle erfaringer om hvordan kirkens verdier i flyktningsituasjonen i ulike land håndteres. Vi vet det meste om kompleksiteten i disse spørsmålene.

Den norske kirkes vurdering av norsk asyl- og flyktningpolitikk har ikke utgangspunkt i en norsk partipolitisk diskusjon, men i den globale og økumeniske kirkes erfaringer med flyktningers virkelighet gjennom hele sin eksistens som kirke og med det normative grunnlaget i nestekjærlighetsbudet, den gyldne regel og Moselovens bud om å elske den fremmede som en selv. Sammenfatningen av denne omfattende historiske og aktuelle erfaringen og innsikten er det daværende preses Byfuglien uttrykker i sitatet Masvie bruker: «saken handler om menneskeverd, gjestfrihet, rettferdighet og hvilke verdier vi som samfunn skal stå for».

Nestekjærlighet er realpolitikk

Dette er kriteriene den politiske retorikken og praksisen må bedømmes ut fra. Masvie later til å tro at Den norske kirke – forøvrig sammen med alle andre vesentlige kirkesamfunn i Norge organisert i Norges Kristne Råd – ikke er oppmerksom på forskjellen mellom grunnleggende normer og verdier og politisk praksis. Det er selvfølgelig ikke riktig. Masvie bør være kjent med de mange ulike teologiske og kirkelige tradisjonene både i en luthersk kontekst og i den globale kirke for å legge til rette for dette forholdet. At politiske partier og bevegelser føler ubehag ved kirkens posisjoner eller er uenig i dem, er en annen sak. Dette kan gi grunnlag for et godt ordskifte. Men kirken kan aldri oppgi sammenhengen mellom grunnleggende normer og verdier og politisk virkelighet. Nestekjærlighet er realpolitikk, hevdet Fridtjof Nansen i 1922. Det gjelder fortsatt. En blir ikke godhetstyrann av å fastholde at norsk asylpolitikk også må være human i tillegg til rettferdig. Hvor det kommer fra at Den norske kirke stempler dem som er uenig i kirkens posisjoner som mindre moralske personer, vet ikke jeg. Dette gjentas stadig, og det kunne være interessant å se dette dokumentert.

Det er en for kirken svært viktig utfordring Masvie ikke nevner, men som Den norske kirke og vårt globale kirkelige fellesskap er nødt til å arbeide med nasjonalt og globalt. Det er når politiske maktpersoner mener seg å forsvare kristne verdier når de argumenterer for en nasjons etniske ensretting og derfor for en svært restriktiv asyl- og flyktningpolitikk. Da er det vårt særlige ansvar å markere at dette ikke reflekterer kristne verdier slik vårt økumeniske kirkelige fellesskap i Norge og globalt ser det. Da kan ikke kirken tie. For å sitere FNs høykommissær for flyktninger Fillippo Grand i et intervju med Tove Gravdal i Samtiden 1/2021:

«Under et besøk i Ungarn hørte jeg at styresmaktene ikke vil slippe inn noen, fordi de ønsker å forsvare Europas kristne verdier. Beklager, det godtar jeg ikke. Europas verdier, om de er kristne eller noe annet, dreier seg om å forsvare frihet og beskytte mennesker som flykter fra forfølgelse. Det er ikke verdier som går ut på å sikre ett religiøst særtrekk eller én etnisitet (…) Norge, som andre land i Europa, er grunnlagt på verdier som toleranse, imøtekommenhet og solidaritet.»

Minerva nr. 2/2021 har en ambisjon om å gjøre noe med det Minerva selv mener er en mislykket innvandringsdebatt, men som egentlig handler om asyl- og flyktningpolitikk og debatten om dette. Dessverre er de egne bidragene forbausende svake og bringer ikke samtalene videre.