FRA PAPIRUTGAVEN

Konservativ i en liberal brytningstid

Vi kommer ikke utenom innvandringsspørsmålet om vi skal formulere fremtidens konservative politikk i Norge.

Publisert Sist oppdatert

Professor emeritus i sosiologi Sigurd Skirbekk skriver i boken “Nasjonalstaten” at Norge fremstår som et land med relativt liten avstand mellom styrende og styrte. Et land der vi har mer enn vanlig toleranse for usikkerhet, et land der det er sterk støtte til feminine verdier, først og fremst knyttet til omsorg. Der vi har den relativt fredelige kombinasjonen av en folkelig nasjonsorientering, med statskirke, konstitusjonelt monarki, enhetsskole og politiske partier som knapt skiller seg fra hverandre som annet enn varianter av en sosialdemokratisk og sosialliberal ideologi. Dette er typisk norsk, mener Skirbekk.

Han kunne tilføyd at det moderne Norge preges av humanistiske verdier, tillit og rettigheter.

Å være konservativ i ordets rette forstand handler ikke, slik noen vil hevde, om å leve i fortiden. Det handler heller ikke om å ville påtvinge andre mennesker utdaterte sosialt restriktive normer. Det handler om å verdsette de beste kvalitetene ved samfunnet i nåtid, samtidig som man er på leting etter en politikk som kan bidra til å bevare dette norske særpreget på lang sikt.

Hvordan er man konservativ på vegne på av et åpent og liberalt samfunn?

Det er ikke enkelt. For hvordan er man konservativ på vegne på av et åpent og liberalt samfunn?

Funksjonell eller dysfunksjonell

Er summen av alle særtrekkene som Skirbekk beskriver, kun en styrke? Er de det som sosiologens far, Emile Durkheim, ville kalt funksjonelle? Har de en iboende evne til å reprodusere seg selv i takt med at samfunnet fornyes? Eller ligger det også en kime til langsiktig dysfunksjonalitet innbakt i flere av de kulturtrekkene som vi i nåtid verdsetter aller høyest?

Både Sigurd Skirbekk og professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen er i sine bøker opptatt av hvordan vi finner frem til fortolkning av vår kultur og vår selvforståelse. Begge er inne på tanken om at landets styrende eliter og offentligheten kanskje trenger en justert fortolkning for å styre unna dysfunksjonell utvikling av landet vårt på lang sikt.

Vi må for eksempel kunne spørre oss om hva som utgjør rammebetingelsene som et liberalt demokrati kan fungere innenfor, og unngå å skape samfunnsarenaer der vi går ut over disse rammebetingelsene. Vi må spørre oss selv om hva som kan ivareta tillit, og hvilke konkrete trusler vi risikerer å undervurdere på grunn av godtroenhet. Vi må passe på at ikke forpliktelse opphøyes til å bli noe som er så belastende at den eneste forpliktelsen vi til slutt makter å forholde oss til, er de veldig nære og de veldig kortsiktige.

Vi må klare å unngå at stadig mer liberalisme fører oss mot et samfunn som går i retning av normløshet.

Vi må klare å hylle toleranse og akseptere mangfold hos dem som lever med den. Samtidig må vi unngå å gjøre mer toleranse og mer mangfold til noe preskriptivt. Vi må klare å unngå at stadig mer liberalisme fører oss mot et samfunn som går i retning av normløshet.

Verden utenfor vår kontroll

Vi trenger slike nye, justerte fortolkninger samtidig som landet vårt også i årene som kommer, vil preges av store ytre påvirkninger.

Verden flettes stadig tettere sammen gjennom teknologi og transportmuligheter. Dette skaper positive ringvirkninger, men det bidrar også til økte spenninger. Verden trues av både klimaproblemer og global befolkningsvekst. Endringer i resten av verden stiller hele tiden store omstillingskrav til individer og til næringsvirksomhet, samtidig som det utfordrer vårt velferdsgrunnlag.

Noen globale trender er rett og slett utenfor vår kontroll. Det gjør at det norske samfunnet må klare å tilpasse seg for å overleve. Men hvordan kan vi også lykkes med å bevare det som er vår egen kollektive sjel? Helst i mange generasjoner fremover. Hvordan kan vi lykkes med et slikt langsiktig prosjekt samtidig som Kirken, som den tradisjonelle forvalteren av langsiktige verdier, ikke lenger spiller den samme rollen i brede lag av befolkningen? Hva gjør vi når pressen og skolen, de gjenværende verdiforvalterne, er veldig ensidig liberale og derfor omtrent ute av stand til å se hensikten med langsiktig konservatisme?

Det viktigste først

Det konservative svaret må være å gripe ytringsfriheten og begynne med å sette ord på de største risikoelementene. Vi må gripe fatt i det som skaper aller mest usikkerhet. Det som kan hindre oss i å reprodusere et samfunn – på tvers av generasjoner – med tillit, demokrati og fungerende institusjoner bygget rundt et nasjonalt fellesskap.

Akkurat nå oppleves den største utfordringen å være den omfattende migrasjonen fra veldig fremmede kulturer og vår sviktende evne til å lykkes med å absorbere de som kommer hit, inn i våre verdier og normer. Det er en utfordring, ikke fordi det er noe galt eller mindreverdig med de som ønsker å komme hit, men fordi ethvert samfunn som gjennomgår store endringer, på kort tid risikerer å miste sin egenart.

Det finnes selvfølgelig også andre indre drivere som bidrar til mer fragmentering og normløshet i samfunnet. Alt fra svekkelsen av kirken, via det store mediemangfoldet, til vår dyrking av frihet, uavhengighet og individualisme. Men den eksogene kulturelle påvirkningen fra migrasjonen er en betydelig større og mer dyptgripende utfordring. Ikke bare fremstår utfordringen som stor, men den er også veldig vanskelig å snakke om på en rolig og reflektert måte. Ordskiftet blir fort betent.

Integrering og assimilering

De helhetlige erfaringene vi har med integrering av migranter her i Norge, er dessverre ikke gode. Innvandrere med fluktbakgrunn kommer fra land med en helt annen kultur. De har vokst opp i samfunn som ikke har fungerende institusjoner. De har lite yrkesrettet kompetanse, og mange mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter. De har opplevd krig og konflikt. I gjennomsnitt bidrar disse svake forutsetningene til at de sliter veldig med å fungere i vårt samfunn på lik linje med den øvrige befolkningen. Selv om enkeltpersoner lykkes, lykkes de ikke som gruppe, verken hva gjelder økonomiske måltall eller i evnen til å tilpasse seg vår kultur.

Det er selvfølgelig en stor utfordring for migranter å orientere seg mot en ny og veldig fremmed kultur. Det er derfor svært menneskelig og forventet at mange søker tilbake mot diasporamiljøer som kjennetegnes av de kulturelle kodene som de selv er kjent med. Men selv om det er forståelig, er det samtidig problematisk fra et overordnet nasjonalt perspektiv, fordi det representerer en iboende drivkraft mot segregering. Spesielt viser dette seg å være en utfordring i religiøst konservative familier, slik fjorårsrapporten om sosial kontroll i innvandrerfamilier fra IMDI viste.

Vi har betydelige problemer med å få de aktuelle gruppene til å fungere noenlunde tilfredsstillende i landet vårt. Problemene fremstår som enda større dersom vi anerkjenner at målet er å få innvandrere til å bli bærere av den kulturen som vi ønsker å bevare. Det er kun gjennom en gradvis assimilering at også disse gruppene kan bidra til fornyelse av det som i dag oppleves som unikt norsk.

Måten vi møter dårlige integreringsresultater på, eksponerer en av de mer dysfunksjonelle sidene ved vår kultur. Vi tvinger oss selv til å fortolke problemene som en omsorgsutfordring og ikke som et problem. Vi møter problemene med stadig økt ressursbruk på tiltak, handlingsplaner, satsinger og løft. Vi fortsetter med tiltak som ikke gir resultater. Vi tillater oss ikke å se etter forklaringer hos migrantene selv, eller å gjøre dem ansvarlig for sin egen skjebne. Vi tillater oss heller ikke å anerkjenne hvor vanskelig problemene har vokst seg til å bli. Og vi klarer ikke å trekke konklusjonen at problemene egentlig savner en reell løsning.

Denne særegne kulturelle viljen til å fortsette å gjøre mer av det samme, selv etter mange tiår med dårlige erfaringer, er noe særegent skandinavisk.

Denne særegne kulturelle viljen til å fortsette å gjøre mer av det samme, selv etter mange tiår med dårlige erfaringer, er noe særegent skandinavisk. Et utslag av en kulturell tålmodighet som blir dysfunksjonell i denne konteksten, selv om den er funksjonell i andre sammenhenger.

Tillit og demokrati

Robert Putnam, amerikansk professor i offentlig politikk, har kommet frem til at migrasjon ikke bare krever felles sosial kapital som er egnet til brobygging mellom migrantene og den opprinnelige befolkningen, men at den også utfordrer den sosiale kapitalen som representerer de indre båndene i den opprinnelige befolkningen. Migrasjon fører til polarisering og svekket tillit.

Den britiske forfatteren, David Goodhart, er inne på noe av det samme. Han påpeker at det er et motsetningsforhold mellom mangfold og fellesskap, som han kaller for «det progressive dilemma».

Norge er i dag et av verdens minst korrupte land. Dette bidrar til å sikre våre sterke kollektive nasjonale institusjoner. Ved å tilføre landet mennesker fra land der man er mer vant til å utnytte eller svindle staten, vil vi på sikt få stadig større problemer med institusjonelt forfall.

Sammenbrudd eller samfunnsperspektivet

Forfatter og sosiolog Halvor Fosli diskuterer i sin siste bok «Mot nasjonalt sammenbrudd» hvordan dagens utvikling med tanke på migrasjon og absorbsjon risikerer å gå veldig galt hvis vi ikke klarer å mobilisere politisk handlekraft til å endre kurs. For politikken på dette området er fortsatt ikke funksjonell.

Selv om Brochmann II-utredningen (NOU 2017:2) flere ganger nevner assimilering som den anbefalte integreringsstrategien, blir dette fortsatt ikke kommunisert tydelig fra politisk ledelse ut i offentligheten. Asle Toje, statsviter og medlem av Nobelkomiteen, tok dissens på utformingen av kapittelet om «samhold og tillit». Toje ønsket at rapporten skulle anbefale at man stilte tydeligere krav. Han fikk ikke gjennomslag.

Det logiske målet for migrasjon må være at den er bærekraftig. Likevel har vi ikke noen klar forestilling om hvordan bærekraftig migrasjon egentlig skal defineres. Vi vet imidlertid at det pr. 2019 bor omtrent en halv million mennesker i Norge med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia (med Tyrkia) og Europa utenfor EU. Og selv om det ofte skapes et inntrykk av at migrasjonen i nåtid er ganske lav, er dette en lite treffende beskrivelse. I 2018 var nettoinnvandringen fra landgruppe 3 mer enn 15 000 personer. Tallene for 2019 forventes også å være betydelige.

Det er viktig å ta inn over seg at det er ingen som egentlig er tjent med at migrasjonsratene er for høye. Det blir bare vanskeligere å identifisere noen kultur som det går an å integrere noen inn i. Uintegrerte ferske migranter risikerer dessuten å forsterke negative stereotype oppfatninger av migrasjon som også velassimilerte migranter vil lide under. Med forsvarlige migrasjonsrater risikerer vi dessuten ikke å gå tom for toleranse og tillit i majoritetsbefolkningen.

Det største hinderet på veien mot forsvarlige migrasjonsrater er at migrasjonen fortsatt styres av prinsipper som er omtrent tilsvarende de som har gitt oss store integreringsutfordringer bare i løpet av noen tiår. Med mindre vi begynner å føre en helt ny innvandringspolitikk, vil det ikke ta mange tiår før vi har tatt imot en halv million til. Følger vi en slik utvikling, vil integreringsgjelden før eller siden vokse oss over hodet. Det spiller ingen rolle hvor stort oljefondet er.

Dette innebærer at vi er nødt til å se på innvandringspolitikk på en helt ny måte, fra samfunnsperspektivet. Der det er hensynet til samfunnet som dikterer premissene for innvandringspolitikken. Der det ikke lenger er forhold ved migrantene og et rettighetsregime i favør av migranter som er definerende for hvorvidt man får komme til Norge og bli her. Vi er nødt til å foreta en fullstendig omlegging av asyl- og innvandringssystemet. Der vi innretter oss slik at det blir mulig for samfunnet å styre migrasjonen aktivt. Og der vi i første omgang bør styre mot en innvandringspause av hensyn til samfunnsrisikoen. For å skape nødvendig ro til å lykkes med assimilering. En politisk omstilling som også vil kreve samarbeid med de andre landene i Europa.

Vi er nødt til å foreta en fullstendig omlegging av asyl- og innvandringssystemet.

Tiden er inne

Den amerikanske moralpsykologen Jonathan Haidt snakker om at den store konservative innsikten er at orden er veldig vanskelig å oppnå. Den er dyrebar og veldig lett å miste.

En viktig konservativ grunn til å være forsiktig med migrasjon er at den er irreversibel innenfor alle akseptable etiske rammer. Det finnes ingen vei tilbake.

Som Eric Kaufmann skriver, har hele den vestlige verden nå kommet til et punkt der vi har dekonstruert de fleste innvandringspolitiske tabuene. Tabuene som den siste mannsalderen har lagt bånd på vår mulighet til å diskutere samfunnskonsekvensene av innvandringspolitikken. Takhøyden er blitt større. Temaet er ufarliggjort, og mange vil si at debatten nesten er ferdigdebattert. Veien er nå åpen for politisk endring.

Forhåpentlig kommer kursjusteringen før stemningen blir reaksjonær. Men det er avhengig av at man mobiliserer politisk handlekraft mens problemene fortsatt oppleves som overkommelige. Hvis ikke øker risikoen for fremveksten av reaksjonære krefter.

Det er vanskelig å kvantifisere denne risikoen. Noen vil til og med hevde at man ikke bør snakke om temaet av frykt for at det skal gå troll i ord. Men uforsonlig konflikt er en betydelig del av menneskelig sivilisasjonshistorie. Statsviteren Francis Fukuyama påpeker i sin bok om «The origins of political order» at vold spiller en slik nøkkelrolle i menneskets politiske historie, og at vold eller trusselen om vold øker i et samfunn som har viktige institusjoner fastlåst i dysfunksjonelt ekvilibrium. Slik var det i Frankrike før revolusjonen. Slik var det i USA før borgerkrigen. Derfor er det dysfunksjonelle veldig viktig å identifisere. Derfor må man spesielt forsøke å utfordre tilløp til et dysfunksjonelt ekvilibrium demokratisk og uten vold.

Tilbake på sporet

I integrerings- og assimileringssammenheng har vi mye mer å spille på enn de føringene vi legger i dag. Først og fremst må vi klare å børste støv av stoltheten over vår egen kultur. Mangfoldet i dagens Norge er ikke noen god grunn til å tone ned vår egen kulturarv. Det er mer et argument for å fremheve denne arven, slik at vi får sikret norsk kultur som en tydelig, trygg lederkultur i landet vårt.

Spesielt må vi klare å dra veksler på det faktum at den norske nasjonalfølelsen alltid har vært lun og varm, ikke militant og fiendtlig.

Det kan være en god idé å engasjere kulturlivet til å fremme en norsk kulturkanon, slik næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har foreslått. Det kan også være gunstig å få våre akademiske miljøer til å prioritere norsk historie og norsk kultur ved norske læresteder. Vi må ikke la oss friste til å relativisere oss til en globalisert norsk kulturforståelse. Spesielt må vi klare å dra veksler på det faktum at den norske nasjonalfølelsen alltid har vært lun og varm, ikke militant og fiendtlig.

I sin bok «Norge, vårt Norge» beskriver forfatter Kaj Skagen en norsk kultur som i dette årtusen kanskje har dreid inn på et blindspor. Men boken gir også en god redegjørelse for de kulturelle impulsene som har ledet frem til det moderne Norge vi har i dag. Den er et eksempel på en bok som kan brukes til å finne tilbake til en funksjonell kulturell kontinuitet for Norge.

For som Skirbekk skriver: Det avgjørende er kanskje ikke om et samfunn over en viss periode utvikler seg i en retning som på sikt vil være dysfunksjonell. Det skjer i alle samfunn. Det avgjørende er om samfunnet lar seg lede av en kultur som kan peke ut en funksjonell kurs, og som kan korrigere en dysfunksjonell utvikling.