Fra papirutgaven

At noen følelser har høyere status enn andre? Kontraintuitivt, tenker du kanskje.

Men i kulturlivet er det akkurat slik det er: Vi deler inn i «høykultur», «lavkultur», «innenfor» og «utenfor».

I følelsenes rangorden synes de sentimentale å ha en lav status, skriver Kjell Madsen i denne utgaven av Minerva. Det kan virke kontraintuitivt å rangere følelser. Men i kunsten og kulturen er det, hvis vi tenker oss om, nettopp det vi gjør:

De aller fleste har vel sine guilty pleasures, enten det er nostalgiske låter fra ungdommen eller en såpeopera på tv. Men blir noe for klisjéaktig eller sentimentalt, putter vi det glatt i «lavkultur»-båsen – det er en del av livet, men ikke noe vi trenger å snakke så mye om.   

Selv om den såkalte lavkulturen er stor i omfang, omtales den sjelden i mediene – bortsett fra i sladrespaltene, hvor det stort sett handler om helt andre ting enn det kunstneriske.

Og det er nettopp mangelen på kritikk av det folkelige Bjørn Hatterud kritiserer i sin artikkel. En bys nye kumlokk eller Volvos 2019-modeller sier mye om tiden vi lever i, skriver Hatterud, som mener de fleste kulturuttrykk kan potensielt interessante objekter for analyser.

Bak skillet mellom «høykultur» og «lavkultur» ligger det forestillinger om hva som er «innenfor» og «utenfor». Musikalene på Folketeatret får ikke en krone i støtte fra staten, den er som regel forbeholdt langt smalere kultur. Forfattere av serieromaner får ikke være medlemmer i Forfatterforeningen, og både i billedkunsten og musikken finnes det en liknende laugsmentalitet, laug som kritikerne av kunsten ofte er en del av selv.

Vilde Aurora Eriksen skriver at selv om mange serieromaner eller bøker av bloggere holder lav kvalitet, kan de ha kvaliteter som kritikere av etablert litteratur ikke bryr seg om: de vekker folks interesse for å lese. De kan være meningstette, fantasifulle, fulle av følelser.

Kanskje glemmer vi at det finnes kunst og kultur som ble bedømt som høyverdig på et tidspunkt, men senere er blitt kritisert for å være klisjéfylt. Kjell Madsen nevner Dickens: Mens leserne på forfatterens tid forventet seg moralsk veiledning av kunsten, synes man i senere tid at han smurte i overkant tjukt på. Mens den musikalske patos var idealet på 1800-tallet, er moderniteten usentimental så det holder.

At tider og trender forandrer seg, vet vi jo. Men hvis ikke kultursamtalen inkluderer såvel høy- som lavkultur, mister vi muligheten til å dokumentere kulturens samspill med samfunnet, med alle de forskjellige lagene og dynamikkene som finnes der. Og vi mister verktøyene som skal til for å diskutere kulturpolitikk: hvorfor noe skal få statlig støtte og ikke noe annet.

Hvorfor skal staten støtte noe som først og fremst sirkulerer inni et laug, mens den kulturen som de fleste av oss kjøper og bruker, klarer seg helt selv økonomisk?

Selv er jeg tilhenger av at staten skal verne om smal og kvalitetstung kultur – men det er ikke vanskelig å se at også den smale kulturen taper på at den offentlige samtalen først og fremst inkluderer lauget og ikke de øvrige skattebetalerne.

Hvis all kultur skal kritiseres og vurderes, kan det ikke føre til at alt sidestilles som like bra? En kulturell forflatning?

Ifølge Bjørn Hatterud er svaret det stikk motsatte: at lar vi kulturuttrykkene stå uanalysert, da mister vi kunnskap om intensjoner, gjennomføring, innhold og form – og potensielt også utvikling innenfor de ulike sjangrene.

Jeg tror han har rett.

Artikkelen er først publisert som leder i Minervas papirutgave nr. 4/2018.

Artikkelserien er støttet av Kulturrådet og kan leses her:

Kjell Madsen om sentimentalitet i tide og utide

Vilde Aurora Eriksen om kvalitet i litteraturen

Bjørn Hatterud om kritikk av det folkelige

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden