Erklær seier og dra hjem!

Veien til nattens møte mellom Trump og Kim har vært kronglete. For Kim er det en stor seier i seg selv at møtet kommer i stand – det gir ham en internasjonal legitimitet hans familiedynasti alltid har søkt, men som Trumps forgjengere har nektet ham uten sikre motytelser. Nå møtte han Trump som en likemann.

Som Marco Rubio tvitret før møtet:

“What Kim Jong-un wants from summit is to be viewed as an important world leader that is reasonable, affable & equal to @potus & to be able to give elites in #NorthKorea hope for near term sanctions relief without giving more than vague commitments on nukes.”

Trump har vært villig til å oppgi slike forhåndskrav i sin jakt på en historisk rolle. Han leker åpent med tanken på Nobelprisen. Og hvorfor ikke – Nobelkomiteen ga en til hans forgjenger mest basert på løst prat. Da må vel Trump kunne få en for å ha håndhilst på et monster?

For det er et monster vi snakker om her, noe Trump later til å innse innimellom, når han skjeller ut og latterliggjør Kim, men ellers legger til side, og erstatter det med en slags respekt for tyrannen og hans metoder. (Jeg skrev om om Turmps sans for «sterke menn» først i november 2015).