Eskaleringen kommer

Etter Ukrainas raske gjenvinning av okkuperte områder i nord-øst og syd mot Kherson ble det farseaktige ved innlemmelsen av de fire ukrainske oblastene (fylkene) desto tydeligere. En ulovlig og ikke anerkjent folkeavstemning i oblastene skulle etablere et slags rettslig grunnlag for den underlige innbilning at krigen som Russland har ført på den angrepne nabostatens territorium, med dette trekket skulle være en del av angrepsstaten. Dette skulle så i sin tur begrunne at Russland kunne ta alle våpen i bruk, i det som med et pennestrøk skulle være gått fra å være en angrepskrig i et annet land, en begrenset – «spesialoperasjon» – til en forsvarskrig av eget land.

Denne farsen er så overspilt at det har gjort begrenset inntrykk på tilskuerne. Ikke bare i Vesten eller resten av verden; heller ikke det gjennommanipulerte russiske hjemmepublikum som var euforiske da Krym ble annektert, uttrykte noen særlig entusiasme. Litt uventet var NRK mer imponert: Kanalens utsendte reporter kunne melde at det nå ville bli vanskeligere for Ukraina å få disse områdene tilbake.

Derimot har en del av dem som kommenterer krigen, ment at veien til atomvåpenbruk er blitt kortere når Russland hevder at de fire oblastene nå er en del av Russland, og dermed kommer under doktrinen om selvforsvar med alle midler – herunder kjernevåpen. Det er fullt mulig å dele denne bekymringen. Ikke fordi man anerkjenner Russlands ulovlige innlemmelse, men fordi Putin-regimet kan bruke sin bisarre teaterforestilling som påskudd for å implisere atomvåpen i et eskaleringsscenario.

Eskalering uten atomvåpen

Eskalering er etter min vurdering sannsynlig – men ikke ved anvendelse av taktiske atomvåpen. Nedsidene ved bruk av slike våpen for Russland er så betydelige at det i hvert fall ikke er det mest nærliggende. Men eskalering skjer på andre måter: Utviklingen de siste dagene viser at Putin fortsatt møter militære tilbakeslag med å trappe konflikten opp. Slik sett gir det mening at hans problemer på slagmarken etterfølges av angrep på alle viktige byer i Ukraina, også de som har vendt tilbake til en slags normal tilværelse etter at angrepet på Kyiv og Kharkiv ble oppgitt. 110 raketter og kamikazedroner har i skrivende stund vært rettet mot sivile mål – boligblokker, barnehager og kraftverk. Rundt 30 prosent av ukrainsk kraftforsyning er satt ut av drift og det vil volde landet problemer å erstatte eller reparere dette før vinteren. Tidspunktene for angrep har heller ikke vært tilfeldige. Angrep under morgensrushet i storbyer har større skadepotensiale enn ellers, hvor folk er nærmere hjemmene og vet hvor de skal søke beskyttelse når luftvernsirenene uler.

Det er også grunn til å legge merke til bruken av de såkalte kamikazedronene. De er blant annet utviklet i noen av de gamle, velkjente kalasjnikovfabrikkene. De settes i luften ved spesialramper, men har ikke utstyr for å lande. De skal eksplodere sammen med bomben de transporterer. De har høy hastighet (i motsetning til Irans enklere angrepsdroner, som jeg kommer tilbake til), lang rekkevidde og kan også bære atomladninger.

(I det siste faktum ligger også en trussel om hva disse våpen kan brukes til på et høyere nivå av konfliktspekteret. Det er disse egenskapene som gjorde at utviklingen av disse også ble ansett som et brudd på den tosidige INF-avtalen mellom Sovjetunionen og USA fra 1987 om å fjerne en hel gruppe av landbaserte mellomdistanseraketter med atomvåpen.. De som i likhet med Marianne Borgen – i Dagsavisen 7. oktober – mener at å tiltre FN-traktaten om forbud mot kjernevåpen, er det som haster mest, bør derfor studere Russlands brudd på INF-avtalen nærmere. I tillegg vil ingen av de totalitære statene som har slike våpen, underskrive et forbud. Om NATO-land tiltrer forbudet, aksepterer man samtidig totalitære land, få monopol på slike våpen.)

Samtidig kan også andre hendelser i og utenfor Ukrainas slagmarker tolkes som ledd i en russisk eskalering. Sprengningen av gassrørledningene i Nord Stream 1 og 2 er ikke tilfeldig. Datoen var også velvalgt: Det var samme dag ble Baltic Pipe ble satt i drift – en rørledning som kan forsyne Polen med 10 milliarder m3 gass årlig fra Nordsjøen – mer enn 60 prosent av samlet polsk import. Å sprenge en rørledning en selv eier er formelt ikke et angrep på noen, om det enn strider med konvensjoner om havrett og utgjør lovstridig opptreden til fare for skipsfart og miljø. Men hvis vi i tillegg ser på de systematiske luftangrepene i rettet mot energiforsyningen over hele Ukraina, gir sprengingen av rørledningene holdepunkter for å anta at Russlands eskalering i vinter vil skje ved å bruke energivåpenet ikke bare mot Ukraina, men mot resten av Europa.Rundt 30 prosent av ukrainsk kraftforsyning er satt ut av drift og det vil volde landet problemer å erstatte eller reparere dette før vinteren.

En energikrig mot Europa trenger heller ikke være begrenset til gassforsyningen. Elektrisitets- og datakabler vil også være utsatt. Nylig ble koblingsbokser for datastyring av togtrafikken gjenstand for en profesjonelt gjennomførte sabotasjeaksjoner i Kaower Kreuz i Berlin og Herne i Nordrhein-Westfalen. Resultatet var at togtrafikken i Nord-Tyskland var lammet i flere dager. Det er all grunn til å tro at Russland står bak. Vi kan vel egentlig se tegnene på at Putin-regimet velger å eskalere med tanke på å ramme befolkningen i Ukraina og i tillegg ramme land som oppfattes som støttende. Håpet er at dette vil fremtvinge et stemningsskifte i befolkningen som setter en stopper for videre våpenhjelp til Ukrainas selvforsvar.

Russlands allierte

Det er også verdt å merke seg at Russland har hatt fremgang med å påvirke OPEC+-kartellet, som landet selv deltar i sammen med tolv andre stater, og som gjennomgående har en antagonistisk holdning til Vesten. Saudi-Arabia har under sin reelle leder kronprins Mohammed bin Salman, sammen med Forente Arabiske Emirater orientert seg mot Putin.

Russlands vilje til å bruke makt løsrevet fra forestillinger om respekt for krigens folkerett, herunder støtte til Syrias bruk av giftgass mot egen befolkning, har også virket som en sikker anbefaling for videre alliansebygging med den utvidede «Axis of Evil», hvor også Iran og Nord-Korea inngår. OPECs siste intervensjon i oljemarkedet har til hensikt å sikre høyere oljeinntekter, som igjen fyller Putins krigskasse.

Med en vinter foran oss med utsikter til enda høyere gass- og elektrisitetspriser vil alt også ligge til rette for at Putin kan rette oppmerksomheten mot Ungarn og Tyrkia for å brekke dem ytterligere løs fra vestlig sanksjonspolitikk. Tyrkias økonomi var skakkjørt og inflasjonsplaget lenge før Russlands invasjon av Ukraina, men russisk gass med prisavslag vil kunne hjelpe Erdogan til gjenvalg i 2023. Ungarns Viktor Orbán kan også være et takknemlig lokke- eller utpressingsobjekt. Hans forhold til EU har lenge vært anstrengt, og Putin vil kunne være en som kan hjelpe ham til å ignorere ytterligere EU-krav om å restituere domstolenes uavhengighet. Så langt har disse to landene ennå ikke godkjent Sverige og Finlands søknader om å bli tatt opp i NATO-alliansen. Man kan ikke helt se bort fra at det er gitt løfter om fordeler som hviler på at disse landene ikke medvirker til en utvidelse av alliansen.

Putins hybridkrig

Mens bruken av atomvåpen ville være den ultimate eskalering av en varm krig, er derimot trusselen om å bruke dem, noe som passer inn i den hybride krigføringens metodebruk.

Rasjonelt vurdert ville førsteslag med kjernevåpen med stor sikkerhet bety undergangen for hans eget regime. Hverken Kina eller India har noen interesse å senke terskelen for bruk av kjernevåpen. Og et eventuelt initiativ i den retning ville også ventelig fremtvinge et internt skisma i Kreml. Videre ville atomvåpen som slagmarksvåpen i så fall bli rettet mot Ukrainas sentrale områder, ikke de påståtte annekterte fylkene hvor russiske soldater befinner seg. Her befinner også den største konsentrasjonen av russiskvennlige befolkningsgrupper seg, og et kjernefysisk angrep her ville gi liten mening.

Men Putin ville ikke være Putin om han unnlot å bruke disse våpnenes eksistens i et skremmeteater. Trusler om bruk av våpen kan ha effekt på krigens politiske utvikling, selv om de har tvilsom militær effekt.

Putins eskalering handler altså ikke bare om brutalisering av krigføringen i felten. Eskalering vil trolig i minst like stor grad skje ved å flytte konflikten inn i andre samfunnssektorer. Man må likeledes være forberedt på forsøkene å trekke en større krets av land inn i en krig ført som energi- og hybridkrig. I en tilspisset energikrig vil Norge som den største leverandør av gass i rør til det europeiske marked stå utsatt til. Alle hybridkrigens virkemidler vil være tilgjengelige for en motstander uten etiske begrensninger: fra intimidering, falske nyheter, eller cyberangrep for å ødelegge eller forstyrre viktige sivile samfunnsfunksjoner.

Det er på denne bakgrunn, aktualisert av militærekspertenes vurdering av de fire sprengningene av Nord Stream 1 og 2, at jeg i trontaledebatten tok til orde for at det ikke lenger skal gis farledsbevis til russiske eller belarussiske fartøyer, og at EUs havneforbud må innføres fullt ut, ikke bare delvis. Her har regjeringen vært nølende, slik DNs oppslag denne uken viser. Man holder det som sannsynlig at russiske, tilsynelatende sivile fartøy for fiske eller forskning har seilt inn i området og sluppet ut undervannsdroner med retningsbestemte sprengladninger. Det er referert til seilingsmønstre, stopp og andre indikasjoner som kunne skapt tid og rom for å forberede slike sabotasjeaksjoner.

Putin kan ikke få noen belønning

Noen – gjerne de samme som ikke ville vurdere overfallet på Ukraina 24. februar i år som en realistisk mulighet – fremmer i dag forslag om at Vesten bør søke forslag om «de-eskalering». Disse forslagene har stort sett det til felles at de innebærer at Ukraina ikke må vinne tilbake for mye, slik at Putin kommer ut av krigen med æren i behold. Da faller jo også atomtrusselen bort, hevdes det. Det later til at noen tror det finnes et optimumspunkt, der Putin kan fortsette uten at han erstattes av en som er verre, men samtidig har fått så mye bank at han ikke gjentar slike angrep.

Det ville være å gjenta historiske feil å ta en slik risiko. Men det ville også bryte med den konkrete erfaringen man har med Putins væremåte under press.

De fleste som har skrevet biografisk om Putin har referert til den såkalte rottehistorien. Som unggutt forfølger han en rotte inn en oppgang der han bor i det daværende Leningrad. I det han skal slå rotten som er trengt opp i et hjørne, ihjel med en spade, går den til uventet motangrep og unnslipper. Om historien er sann, er ikke poenget. Putin har gjenfortalt den, muligens for å bygge et Mad Max-image – en gærning man helst ikke skal ha en løpende interessekonflikt med.

Selv den minste belønning etter krigen må være utelukket med tanke på å oppnå varig trygghet i Europa. Putin er en trussel, uansett på hvilke vilkår han klarer å klamre seg til makten. I et slikt scenario vil Russland forbli bli totalitært. Og hevnen vil hjemsøke de modige internt i Russland som har våget å tale mot krigen. En krigspause vil bli brukt til å forberede neste runde, der frontlinjen vil kunne gå mot andre nye stater og demokratier som ble etablert i på ruinene av Sovjetunionen. Men først og sist er det Ukraina selv som vil bestemme dette. Putin kan stoppe krigen hvis han bestemmer seg for det. Hvis Ukraina slutter å kjempe, opphører Ukraina.

Argumentet om at Putin eventuelt blir etterfulgt av en verre utgave, er ikke tungtveiende. Putins diktatur er fascistoid – i den forstand at det ikke er etablert institusjonelle rammer for hvordan et maktskifte skal foregå. Det typiske er at det ikke er noen utpekt eller naturlig etterfølger. Når hovedpersonen i et slikt diktatur en dag forsvinner, svekkes eller forsvinner også en rekke uformelle mekanismer for belønning og straff. Da kan diktaturet rakne fra topp til bunn på kort varsel.

Ukraina kjemper i første linje for suverene staters rett til å leve i trygghet, og dermed også for Europa. Fortsatt er det vår moralske plikt å bidra med all mulig støtte for at Ukraina ikke taper krigen. Etter vendingen av krigshandlingene mot sivile mål i Ukraina er avansert luftvern den høyeste prioritet nå. Regjeringen har full støtte i å bevilge 1 milliard kroner til et felles fond for slike våpenkjøp. Det meldes at Iran har solgt 2000 angrepsdroner til Putin. Disse fungerer som flyvende bomber, og kan føre med seg 35 kilo sprengladning. De flyr under ordinær radarhøyde og har en betydelig rekkevidde, men begrenset hastighet. USA har det mest avanserte antiluftskyts mot slike droner – «Vampire» (Vehicle-Agnostic Modular Palletized ISR Rocket Equipment) som krever andre egenskaper enn vanlig luftvern. Vanlig luftvern har selvsagt også høy prioritet.

FN-resolusjonen som konstaterte at Russland hadde brutt folkeretten ved å angripe Ukraina, ble vedtatt 11. oktober med 143 stemmer mot 5 (Russland, Belarus, Iran, Nord-Korea og Iran) og 35 avholdende. I sistnevnte gruppe var Kina og India. Resolusjonen får ingen direkte betydning. Men nesten hele verdenssamfunnet har avvist Putins påstand om at Russland er under angrep. Vanlige russere bør reflektere over hvilke regimer som støtter Putin. Men det er også et signal om at Putin ikke blir trodd når han hevder å være truet av NATO, eller at en gjeng med narkomane nazister har overtatt styringen av Ukraina og derfor utgjør en trussel.

Den mest utlånte boken i FN-biblioteket påstås å være den om statslederes immunitet fra straffeforfølgelse. Den dagen kommer da Putin ikke er statsleder. Da må det internasjonale samfunnet ikke akseptere noen eksiltilværelse annen den den som følger av soningsstedet etter at han har svart for forbrytelsene mot menneskeheten og krigens folkerett. Det kan skje ved ved ICJ eller et særlig opprettet tribunal. Byene Butsja og Izium og det de representerer av lidelse, vil sammen med talløse andre overgrep mot uskyldige kreve et internasjonalt rettsoppgjør. Rettsprosesser etter krigen må plassere ansvaret for angrepskrigen der det hører hjemme. Putin vet at hans personlige skjebne om noen tid vil være knyttet til å overleve sine motstandere. Ikke i Vesten, ikke i NATO, men i Kreml. Derfor må vi vente eskalering til det verre før det er over.