KOMMENTAR

Krans fra Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund, Utøya 22. juli 2015.
Krans fra Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund, Utøya 22. juli 2015.

AUF har rett til å være sinte

La meg likevel forsøke å gi noen skisser til forklaring på hvorfor oppgjøret med tankegodset bak 22. juli ikke ble som de håpet.

Publisert Sist oppdatert

Da terrorangrepet rammet først regjeringskvartalet og siden Utøya, satt jeg på et fly til New York. Jeg hørte ikke noe smell i Akersgata, hvor jeg til daglig har kontor, jeg opplevde ikke regnet som kom, og var ikke engang med i rosetoget som en gang symboliserte at vi stod sammen mot terroristen og ekstremismen.

Alle nordmenn har sine egne minner fra den dagen, og selv om de har en uutholdelig letthet i seg sammenlignet med traumene til Breiviks ofre, står de ekstra tydelig for oss i dag, på tiårsdagen for angrepet. Slik er det i hvert fall for meg, selv om jeg ikke visste noe før alt var over: Jeg landet til over hundre tekstmeldinger fra fjern og nær. Eksplosjon. Døde i regjeringskvartalet. Islamister? Skyting på Utøya. En savnet tremenning på Utøya. Noen døde på Utøya. En pågrepet høyreekstremist. En funnet tremenning. Mange døde på Utøya. Flere timer med tragedie i fortettet og forsinket kronologi, på den andre siden av 6000 kilometer med hav.

På vei inn fra Newark til New York, mens kveld ble til natt i Norge, kom en melding fra Torbjørn Røe Isaksen, min forgjenger som redaktør i Minerva: Anders Behring Breivik har skrevet i Minervas kommentarfelt. Meldingen traff som en knyttneve – blant annet, tror jeg, fordi kampen mot høyreradikalisme har vært noe av det som hadde opptatt meg aller mest i alle årene jeg hadde vært i Minerva. Mange artikler og utallige timer med kommentarfelt-troll, delvis i nytteløs diskusjon, delvis i like nytteløs resignasjon. At en høyreradikal terrorist hadde vært i disse kommentarfeltene, uten at vi hadde mistenkt ham, avradikalisert ham eller en gang slettet ham – først et par timer senere, da jeg kom meg til en laptop, kunne jeg konstatere at det ikke var lett å mistenke noe fra de få kommentarene terroristen hadde etterlatt seg hos oss – opplevdes som et grotesk nederlag. Kommentaren jeg skrev neste dag, sluttet slik:

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her