DEBATT

Déjà vu fra historiens skraphaug

Det er liten grunn til å tro at vi vil se noen ny Hitler eller Stalin vokse frem. Likevel er kunnskap om totalitarisme og autoritarisme relevant i en verden hvor friheten er på defensiven.

Publisert Sist oppdatert

Bok

Storebror dreper! – om totalitarisme

Bård Larsen

Civita, 2008

For en del år siden skrev jeg boka Storebror dreper – om totalitarisme. Den kommer nå i ny utgave, med ferske kapitler og oppusset form.

Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor vi trenger mer kunnskap om totalitarisme. Det er et godt spørsmål. Det er liten fare for at vi vil oppleve en ny Hitler eller en ny Stalin. Verden har forandret seg betydelig, ikke minst når det gjelder informasjonsteknologi. Det er for eksempel vanskelig å isolere et land så til de grader at folk som bor der kan indoktrineres til å tro at de lever i et paradis, mens verden utenfor er helvete på jord.

Men selv om verden har gått fremover, er det fremdeles slik at det finnes flere ufrie enn frie land. Liberale demokratier, som vårt eget, er i mindretall. Trenden de siste årene har dessuten vært at det globalt sett blir mindre, og ikke mer frihet. Utviklingen i land som Polen og Ungarn peker i stadig mer autoritær retning. I USA har det republikanske partiet under Donald Trumps presidentskap beveget seg mot det autoritære i ekspressfart. Venezuela har blitt til et regelrett diktatur. Lista er dessverre mye lenger.

Det er flere gode grunner til å ha kunnskap om totalitarisme. To av dem er følgende: For det første at vilje til absolutt makt fremdeles er et vesentlig innslag i den verdenen vi lever i. For det andre at de totalitære regimenes historie kan lære oss noe om hvor farlig det er med politikere og ideologier som forteller oss at det kun finnes én sannhet, ett folk, én måte å forstå verden på, og at alle som mener noe annet er fiender av folket som skal nedkjempes med alle midler. Det er ikke sikkert at den nye autoritære bølgen som sveiper over oss er mindre farlig enn under tidligere runder.

Det er ikke sikkert at den nye autoritære bølgen som sveiper over oss er mindre farlig enn under tidligere runder.

I motsetning til de totalitære statene er moderne autoritære som regel ikke veldig ideologiske. De er snarere drevet av korrupsjon, som en statlig mafia, slik tilfellet er med de russiske oligarkene under Putins styre. For de autoritære er hovedpoenget at de har kontroll over dem som skal passe på snusk og maktmisbruk. I et liberalt demokrati blir korrupsjon etterforsket av uavhengige institusjoner og domstoler. Alle er like for loven, selv statsoverhoder. Når myndigheter og til og med regjeringen gjør noe tvilsomt, vil det bli undersøkt, gjerne gjennom høringer i parlamentene i regi av parlamentets mindretall.

For å få kontroll vil de autoritære derfor kvele politiske motstemmer og uavhengige institusjoner. Og de gjør det ganske oppskriftsmessig.

Det finnes en gammel myte som går under navnet «den kokende frosken». Den er nok ikke helt sann, men den er illustrerende: Legger du en frosk i kaldt vann som sakte varmes opp, vil den svømme rundt og ikke merke at den blir kokt – før det er for sent. Myten kan forstås på den måten at moderne autoritære ikke er som gamle dagers autoritære. De kommer ikke ridende til hest eller går i militæruniform. De kan like gjerne kle seg i Armani-dress og oppføre seg pent og høflig.

De nye autoritære har nemlig funnet ut at de kan få viljen sin uten det klassiske diktaturet, eller uten totalitarisme. Moderne autoritære stater etterligner demokrati, slik at det for noen kan være vanskelig å se at de virkelig ikke er det. I statsvitenskapen brukes begrepet «hybridregimer» om statsformer som er en blanding av demokrati og diktatur. Oppskriften er blitt til kontroll over rettsvesen, valglover og valgsystemer, mediene og politisk kontroll over institusjoner, i stedet for maktfordeling. Uavhengige domstoler blir gradvis erstattet av regimetro dommere. På den måten kan de gjøre om på lovverket slik at det til enhver tid er tilpasset det autoritære regimets ønsker. Det er slik demokratier bryter sammen i våre dager. Not with a bang, but a whimper.

Despoten kan være populær i folket.

I land som Russland og Tyrkia velges autoritære statsledere med god margin. Riktignok i valg der opposisjonen blir både forfulgt og marginalisert, men altså der tyrannen virkelig får mange stemmer. Det forteller oss at despoten kan være populær i folket.

Hvis despoten er ønsket av et flertall i folket, hva er problemet? Da er vi ved en stor utfordring for det liberale demokratiet. Autoritært demokrati kan nemlig fremstå fornuftig, og det stemmer for så vidt også overens med den allmenne forståelsen av demokrati: Flertallet bestemmer. Hvorfor ikke gi regjeringen frie tøyler til å utøve den makt som er gitt dem av folket? Problemer er til for å løses, ikke forhandles.

Det er nok mange som ikke helt tenker nøye over hva liberalt demokrati egentlig er. En årsak er at liberalt demokrati både er litt vanskelig å forstå og at det er litt kjedelig. En annen årsak er at vi lever midt i det og at de fleste av oss ikke har opplevd å leve i et ufritt samfunn. Vi tar altså – noen ganger – friheten vår for gitt.

Liberal filosofi og rettstenking er komplisert, mens mange mennesker ikke er så opptatt av politikk. De ser verden slik de oppfatter den, og ikke slik den ideelt sett burde være. Det er i det hele tatt en vanskelig oppgave å forklare verdien av liberalt demokrati. Også demokratier har en tendens til å vikle seg inn i mye rart og mange problemer. De kan ikke løse alt. Når antidemokrater lokker med flertallsvelde og vidunderkurer, kan det fremstå logisk: Hvorfor skal ikke flertallet kunne bestemme at nok er nok?

Prinsippet om maktfordeling stammer i utgangspunktet fra et ganske pessimistisk menneskesyn. Ideen bak å fordele makt mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt gjenspeiler forestillingen om at makt gjør blind, at mennesker ikke alltid er til å stole på i fri dressur, og kanskje særlig når vi beveger oss i flokk. Maktfordelingens institusjoner er til for å passe på, kontrollere og kritisere makta. De er til for å beskytte det enkelte menneskes frihet mot tyranner, men også fra majoritetstyranni. Det siste betyr at en statsleder som får flertall ved valg kan overkjøre mindretallet, ødelegge de frie institusjonene og deretter gjøre omtrent hva han eller hun vil. Institusjonene begrenser instinktene våre. De sikrer frihet, men også mangfold, som igjen betyr at vinneren ikke kan få alt. At de autoritære vil maktfordelingen til livs, er derfor innlysende.

Prinsippet om maktfordeling stammer i utgangspunktet fra et ganske pessimistisk menneskesyn.

Det viktigste prinsippet i et liberalt demokrati er gjennomføring av jevnlige frie valg. Det er like viktig at den som skal danne regjering kan gjøre dette på ordnet og fredelig vis. Det vil altså si at den tapende part er forpliktet til å godta et nederlag og legge til rette for at etterfølgeren kan overta makten i ordnede former. De moderne autoritære vet dette. Derfor vil de rigge til systemet på en slik måte at det ikke blir snakk om noe maktskifte. Sånn sett er Donald Trump og republikanernes kuppforsøk i disse dager nærmest å regne som en klønete anomali i moderne vestlig forstand, og heller sammenlignbart med fremferden i bandittstater. De moderne autoritære (f.eks. Putin) er normalt langt mer raffinerte. Men republikanerne har uansett vist at de er villige til å tråkke langt over krittstreken. Det er god grunn til å uroe seg over årene fremover og at de da har satt seg bedre inn i den nyautoritære manualen – og da særlig hvis de av ulike årsaker skulle sitte med president og flertall i begge kamre i Kongressen. Det kan også være lurt å notere seg bak øret at USA tross alt er en del av vår egen kulturkrets, både politisk og ideologisk. Eller som amerikanerne sier: Coming to a theatre near you.

Institusjonene er avhengige av et minimum av respekt for dem. Slik er demokratiets største styrke også dets svakeste ledd: Toleranse for det intolerante. Autoritære kan komme i posisjon gjennom demokratiske valg. Herfra kan de borre seg inn i institusjonene for å sette dem sjakk matt, slik moderne autoritære gjør.

Demokratiets største styrke er også dets svakeste ledd: Toleranse for det intolerante.

Vi lever i en tid trigget av en ny offentlighetskultur og sosiale medier som er skreddersydd for radikal tribalisme; den verste formen for tribalisme (vi er jo alle stammefolk til et visst mon). Som historiker har jeg alltid ment at historien ikke alene er monokausal, lineær eller syklisk. Men på det siste punktet har jeg nok blitt mer usikker underveis. For det er vitterlig noe som går igjen og igjen: Historie skapes av mennesker (what else?) og mennesker er verken fullt ut rasjonelle eller fullt ut læringsdyktige. Gang på gang trekkes vi mot våre egne, hevet over både fornuft og forstand. Det virker som om fristelsen er for stor når tilbydere lover nullsum: The winner takes it all. Herunder det som hele veien har vært et av demokratiets største utfordringer: Tiltrekningskraften hos politiske krefter og kannestøpere som forteller oss at hovedmotsetningen i den politiske virkeligheten ikke handler om demokrati versus det autoritære, men mellom helt andre interessekonflikter.

Sånn sett har de siste årene være en øyeåpner for mange liberale demokrater. Deler av den progressive identitetspolitikken har åpenbare autoritære innslag, innimellom på grensen til det totalitære. Men det skygger ikke for det som for oss konservative er et sørgelig skue: Å betrakte at folk som (med god grunn) var i harnisk over venstreradikalt svermeri for chavismen, nå mangler sunne reflekser i møte med Donald Trump, som i persona er som en blåkopi av Chavez.

Hvis vi ser bort fra den noe marginale hesteskoen, der gamle AKPere og høyrepopulister gjør felles sak i en slags omfavnelse av Trump (han har jo ikke startet kriger), så er dette så sikkert som noe kan være: Trumpister som blåser av «maset» om Donald Trump ville gått av skaftet hvis Donald hadde vært venstregal – og vice versa. Det sier oss kanskje noe om irrasjonell menneskepsyke. Og at makt er banalt. At (riktignok små) deler av norsk høyreside underspiller og til og med støtter svineriet, mangler sidestykke på denne siden av verdenskrigen.

Selv om Storebror dreper har et stort fokus på kommunismens forbrytelser, kan det en gang iblant gi mening å minne om den gang et ikke helt ubetydelig innslag på norsk høyreside utpekte mannen med barten som «den europeiske sivilisasjonens redningsmann», slik vi kan lese i lederen til Unge Høyres medlemsblad, Unge Høire, i mars 1933. For ville kanskje ikke nasjonalsosialismen knuse de kommunistiske «lusene»?

Det kan være fristende å sette slike fordums svermerier på kontoen for realpolitiske villfarelser. Så enkelt er det dessverre ikke. Svermeriet kom på toppen av en vedvarende sorgprosess over tapte skanser hos ganske mange konservative, i det som også den gang ble forstått som en kulturkamp. Blant de som ville fremme statens autoritet mot et «utartet demokrati», «åndelig dovenskap» og andre innslag av aftenlandstanker.

Videre flagget Unge Høyre seg som svært reserverte i sin tilslutning til ytringsfrihet og demokrati: «Politisk har den [NSDAP] gjennomført selve grunnprinsippet i konservatismen – en sterk autoritativ stat ved og for folket». Med et så stort folkeflertall i ryggen hadde Hitler sikret seg det mandat han trengte. Det var derfor «instituert et folkestyrets diktatur som i sitt vesen og i sine virkninger er uendelig meget mer demokratiske enn parlamentarismen i mange land». Argumentasjonen her var ganske lik kommunistenes ønske om proletariatets diktatur. Unge Høyre trakk argumentene videre inn i kulturell essensialisme, hvor demokrati eller ikke demokrati var underordnet det viktige, nemlig nasjonens sjel. Oswald Spenglers revolusjonære nasjonalkonservatisme mer enn spøkte i kulissene: «Å bedømme en styreforms demokratiske karakter efter ytre former er like galt som å bedømme en persons religiøse sinnelag efter klædedrakt og ansiktets bededagsfolder.»

Men siden vi skal vokte oss vel for Godwins lov, er ikke dette ment verken syklisk eller lineært, men heller historisk sant. Så får det være opp til enhver å gruble over eventuelle sammenfall.