Juvelen i avgiftsimperiet

Moms er sivilisasjon. Men alle unntakene fra merverdiavgiften for å tjene det ene eller andre siviliserte formål, er det ikke.

Publisert   Sist oppdatert

«Det å finna på lure avgifter som folk ikkje veit at dei betalar, det er ein fin del av politikarlivet. Avgift er noko av det finaste i eit demokrati. Avgift er sivilisasjon.»

Sitatet stammer fra den avdøde, tidligere Arbeiderparti-politikeren Einar Førde. Ser vi nærmere på avgiftssystemet i Norge, er det ikke noe som tyder på at Førde var (eller er) alene om å mene at avgift er sivilisasjon. Det finnes avgifter for det meste: fiskale avgifter som er der for å skaffe staten inntekter, og særavgifter som skal styre forbruk i en eller annen retning. Og så har vi juvelen i imperiet: merverdiavgiften – populært kalt moms.

Selv deler jeg ikke synet på at det å lure folk til å betale noe er en fin ting, hverken i politikken eller ellers. Men avgifter er en lur måte å finansiere velferden på. Og merverdiavgiften er genial. Moms er sivilisasjon.

Moms er en forbruksavgift på omsetning av en vare eller tjeneste. I 2018 ga avgiften 294 milliarder kroner til fellesskapet. Dette er mer enn det som ble betalt inn gjennom skatt på alminnelig inntekt fra personer i Norge, og om lag 100 milliarder kroner mer enn hva som totalt sett ble bevilget til helseformål samme år. Det er altså snakk om en betydelig finansieringskilde til velferdsstaten.

I tillegg til det store bidraget til fellesskapet er det også en annen fordel med momsen sammenlignet med en del andre avgifter og statlige virkemidler: Den er næringsnøytral, og når den er flat og har et bredt grunnlag, hemmer den i liten grad økonomiske aktiviteter. Da regjeringen innførte nøytral moms i staten, var det viktig for å skape konkurranse på like vilkår.

Skattevilje og momsvilje

Det hevdes at skatteviljen i Norge er stor. Undersøkelser fra Norsk monitor forteller at den tidligere vinnersaken for høyresiden «lavere skatt» ikke er så viktig for velgerne. Når politikere foreslår å redusere skatten, blir det raskt møtte med det rimelige spørsmålet: Hvor skal det kuttes i budsjettene for å få råd til dette? Altså: Hva slags konsekvenser har det for folks velferd når inntektene til staten reduseres?

Pussig nok er det ikke alltid slik når det kommer til avgifter som moms. Tvert i mot, faktisk. Ikke rent sjeldent rettes søkelyset på et godt formål som noen er opptatt av, med påfølgende krav om momsfritak. Noen eksempler på slike forslag:

  • Kollektivtransport – fordi vi vil at folk skal reise kollektivt.
  • Reparasjoner – fordi vi vil at folk skal dempe forbruket og fordi vi ønsker å bidra til sirkulærøkonomi.
  • Frukt og grønt – fordi det er viktig for folkehelsa at folk spiser mer frukt og grønt.
  • Støttes ikke momsfritak på slike gode formål, kan du lett settes i bås med dem som ønsker å koke kloden med bilbruk, som ikke har omtanke for klodens begrensede ressurser eller som synes folkehelse høres konspiratorisk ut.

    Vi har allerede redusert moms på matvarer. Aviser er unntatt moms som en del av den samlede pressestøtteordningen. Bøker er unntatt moms som del av kartellavtalen bokbransjens aktører har med staten (en avtale som utrolig nok den borgerlige regjeringen valgte å forlenge). Vel og merke gjelder dette unntaket ikke e-bøker, noe som kan forklare hvorfor det norske e-bokmarkedet utvikles tregt.

    Da det i forbindelse med en av de siste revisjonene av bokavtalen var snakk om å likebehandle trykte bøker med e-bøker, var selvsagt ikke tanken at det skulle innføres moms på all litteratur. Snarere var det unntaket som som i dag er på trykte bøker, som skulle utvides til å omfatte e-bøker. Bokbransjen skulle altså få rett til å selge dyre bøker til forbrukerne og til å slippe å bidra til fellesskapet gjennom moms. Dette er jo nesten verdt en sak i seg selv.

    I møtet med et godt formål har politikerne en lei tendens til å bli mo i knærne og salige i blikket. Det blinker en ny velgergruppe i det fjerne og troen på at denne saken sikrer gjenvalget, gjør at den kritiske refleksjon rundt formål, virkemiddel og konsekvens kan forsvinne. Mange ser ut til å glemme å stille de relevante kontrollspørsmålene om hvorvidt momsfritak er det beste virkemiddelet for å begunstige dette formålet eller hva det helt konkret vil innebære av inntektsbortfall for staten.

    Lite treffsikkert

    Et eksempel jeg snublet over i en internettdiskusjon for ikke så lenge siden handlet om medisiner: «Moms på medisiner. Burde vi ikke diskutere det?» – Vel, tenkte jeg, trenger vi det da? Er det ikke alt moms på medisiner?

    Jeg burde ha skjønt at det handlet om å fjerne moms på medisiner. Begrunnelsen var for så vidt grei nok: Mange mennesker er avhengig av medisiner, enten for å kunne overleve eller for å kunne leve godt. Det er et formål en umiddelbart kan ha sympati med. I stedet for å problematisere skatten som den medisinkjøpende betaler av inntekt og trygd, er det momsen på medisinene som er problemet.

    Det er imidlertid to problemer med å etterkomme krav om momsredusksjon eller fritak. For det første er det lite treffsikkert. Dersom en vil ha billigere medisiner, må en heller jobbe for å redusere egenandelene i Folketrygden. Vil en at bøker skal være billigere, må en oppheve bokavtalen. Ønsker vi billigere mat, må vi gjøre noe med importvernet. Dersom vi vil utvikle sirkulærøkonomien, må vi se på pengestrømmene rundt resirkulerte materialer. Dersom vi vil ha billigere kollektivreiser (som alt er veldig billig), må Fylkeskommunen prioritere redusert billettpris, i stedet for å skyve kostnadene over på staten.

    Som Finansdepartementet selv skriver i skatteproposisjonen for 2019:

    «Merverdiavgiftssystemet er lite egnet til å ivareta fordelingshensyn, støtte bestemte formål eller til å vri forbruket i en ønskelig retning. Hvis for eksempel hensikten er å redusere forbruket av goder som anses skadelige for den enkelte og samfunnet, vil det være mer effektivt å benytte særavgifter.»

    For det andre bidrar reduserte satser og fritak for moms til å uthule momssystemet og inntektsgrunnlaget for staten. Allerede er det mange varer og tjenester som er fritatt for moms eller som har redusert moms – alle gode formål og med god begrunnelse. Hvis alt forbruk hadde vært momsbelagt med sats på 25 prosent, ville inntektene til staten i 2018 ifølge Finansdepartementet vært om lag 41 milliarder kroner høyere enn de 294 milliarder kronene som saldert budsjett viser (til sammenligning ble det i 2018 brukt om lag 55 milliarder kroner på Forsvaret).

    Uthuling

    Uthulingen gjør at en fjerner seg fra et enkelt og oversiktlig system med én sats på forbruk av varer og tjenester. Dette påvirker sammensetning av forbruk og produksjon; og valget mellom egenproduksjon og eksternleveranser i sektorer som er fritatt for avgiftsplikt. Finansdepartementet påpeker at et slikt system også gjør de administrative kostnadene større.

    En stabil markedsøkonomi som bidrar til sikre inntekter til fellesskapet, må styres av gode systemer, ikke gode hensikter. Dersom en vil gjøre noe med momsnivået, bør en sørge for færre unntak og generell (og eventuelt lavere) flat sats, ikke flere unntak til nye, gode formål. En slik utvikling vil bidra til at stadig nye formål vil dukke opp, med stadig sterkere presedens for å få gjennomslag. Midlertidige unntak viser seg nesten umulig å avslutte. En politiker blir ikke gjenvalgt av slikt.

    En borgerlig regjering burde egentlig jobbet for å skape et mest mulig generelt og flatt system for moms. Men i mangelen av dette bør alle gode formålsentusiaster innse faren ved hva de gjør når de krever momsfritak. De kan faktisk få gjennomslag. Momssystemet er kort og godt komplisert nok som det er (blitt), om en ikke skal overlate også dette til politikernes samvittighet.