Kommentar

Avkolonialisering av vitenskapen er en elendig idé

Nicolas Copernicus under oppdagelsen av den heliosentriske modell for solsystemet.

Bilde: www.pinakoteka.zascianek.pl

Nok en meningsløs debatt fra utlandet blir forsøkt appropriert inn i norsk akademia. 

I Aftenposten 7. juni kan vi i et innlegg fra Cindy Horst og Ida Roland Birkvad ved PRIO lese at forskningen og akademia må avkoloniseres. Dermed er nok en meningsløs debatt fra utlandet appropriert inn i norsk samfunnsdebatt.

Debatten om «avkolonisering» av undervisningen har pågått lenge i den engelskspråklige verden. Når det hele begynte er litt vanskelig å si, men i etterkant av #RhodesMustFall-protestene ved University of Cape Town i 2015, hvor universitetet til slutt fjernet en statue av Cecil Rhodes fra campus, har bevegelsen blitt mer synlig. Debatten har også utviklet seg til å handle om hvordan universitetene systematisk undertrykker eller ignorerer ikke-vestlige perspektiver.

Argumentet går omtrent slik: vitenskap utviklet seg samtidig som europeerne erobret kolonier. Fordi europeerne koloniserte land, frigjorde det ressurser som gjorde at europeerne kunne bruke mindre tid til å dyrke mat, og mer tid til å forske. Ergo er vitenskapen en arv fra kolonitiden, og den må dermed avkoloniseres. Det er i hvert fall slik det fremstår av innlegget til Horst og Birkvald.

Denne fremstillingen av verdenshistorien og vitenskapelige fremskritt er mildt sagt ganske tvilsom. Grunnlaget for vitenskapelige fremskritt i Europa ble lagt ved Den vitenskapelige revolusjon. Startdatoen settes tradisjonelt til 1543, året polakken Copernicus utga Om verdenshimmellegemens bevegelser. Polen hadde forøvrig ingen kolonier, hverken i 1543 eller senere.

Videre regnes Francis Bacon, Isaac Newton og René Descartes blant de viktigste til å føre den moderne vitenskapen fremover. Kolonitiden, som knapt hadde begynt da disse personene levde, hadde svært lite, om noe, med deres oppdagelser å gjøre. At de er europeere er bare et faktum. Det blir håpløst å snakke om koloniale perspektiver, fordi den vitenskapelige metode ser hverken hudfarge eller kultur, det handler om hvorvidt man kan bevise at noe er riktig eller galt, og er i så måte et universelt perspektiv.

Vitenskap er etterprøvbar sannhet

Konseptet er ganske enkelt. Dersom noe er sant må det kunne bevises. Du har en hypotese som du tester gjennom et eksperiment. Eksperimentet er loggført slik at alle kan gjenta eksperimentet for å se om de kommer frem til det samme som deg. Bekreftes hypotesen gjennom eksperimentet er det ikke lenger en hypotese, men et faktum.

Et historisk eksempel på hvordan en hypotese har blitt bevist, motbevist, og deretter bevist igjen er debatten om jordens alder. Enkelt forklart mente Charles Darwin at jorden måtte være mellom 3 og 3.5 milliarder år, mens fysikeren Lord Kelvin «motbeviste» dette ved å ta utgangspunkt i jordens temperatur, og regnet seg frem til at den trolig var 20-400 millioner år. Lord Kelvins estimat kom før oppdagelsen av radioaktiv varme som påvirker jorden, og med den oppdagelsen ble funnene hans motbevist en gang for alle.

Dette er moderne vitenskap. Samtidig som denne debatten pågikk sto kirken og hevdet at jorden ikke kunne være eldre enn 4000-6000 år, basert på bibelregning.

Korrumpering av faget

Samfunnsvitenskapen har alltid hatt et større usikkerhetsmoment over sine funn enn naturvitenskapen. 1+1=2 er sant uavhengig av samfunnsforhold og kultur. I samfunnsvitenskapen må man derimot si at handling X kan føre til Y i samfunn A, men kun dersom faktorene B og C er tilstede, og faktor D ikke er relevant for dette samfunnet. Det gjør også at samfunnsvitenskapene er enklere å «avkolonisere», eller sagt på en annen måte, korrumpere.

Måten dette gjøres på er å blande inn og konkludere på bakgrunn av «personlige erfaringer» eller holdninger og kalle det for forskning. Dette er ikke noe nytt fenomen i Norge. Prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv ved UiO i 2017 gikk til en oppgave hvor «forskningen» gikk ut på å ikle seg hijab og spasere rundt på Grønland i fire uker, for deretter å trekke konklusjoner om nordmenns holdninger. Det mest urovekkende er at UiO selv erkjenner at dette minner mer om et debattinnlegg enn en masteroppgave:

«Baugeruds skrivestil grenser mot det skjønnlitterære. I subjektive narrativ gjengir hun sine erfaringer, tanker og følelser etter å ha vært på torget. De personlige erfaringene får også en sentral plass i analysendelen i oppgaven. Selv beskriver hun dette som en kombinasjon av analytisk og emosjonell skrivestil.»

Studenten kunne sikkert skrevet en interessant bok eller kronikk om tema, men at dette ikke bare godtas, men også premieres som god forskning på UiO bør bekymre alle oss som er opptatt av objektiv forskning og sannhetssøken. Denne oppgaven handler ikke direkte om avkolonisering av pensum, men den viser hvordan den samme skepsisen til tradisjonelle vitenskapelige metoder allerede er godt etablert innen flere fagretninger allerede.

Lærdommer fra utlandet

Hovedproblemet med de studieretningene som aktivt forsøker å «avkolonisere» pensum er at de på ingen måte bidrar til økt kunnskap. Venner av meg som har studert i utlandet, spesielt på School of Oriental and African Studies (SOAS) i London, forteller om studenter som krevde mindre «hvit filosofi» på pensum. Det fremstilles som et krav om at man bare vil ha et større fokus på andre syn på verden, men når fag ikke utvides med timetall betyr det at noen må fjernes til fordel for andre. Dersom en professor mener en bestemt ikke-europeisk filosof er mest relevant for det aktuelle faget, så er det ingen som vil ha noe mot det, problemet oppstår dersom vedkommende skal tvinges til å ta inn litteratur som vedkommende ikke anser å være relevant for det faget som skal undervises i.

Problemet er også at dette har vist seg å være en slippery slope. Det begynner med krav om flere perspektiver, et ønske som i flere tilfeller sikkert kan ha noe for seg, men det stopper ikke der. For eksempel skal studenter ved Hobart and William Smith Colleges som tar faget «White Mythologies: Objectivity, Meritocracy and Other social constructs» få lære hvordan konseptene «objektivitet» og «meritokrati» er sosialt konstruerte, og en del av «hvit mytologi». I en forskningsartikkel fra mars i år argumenterer to professorer ved University of Colorado for at moderne vitenskap ikke samsvarer med erfaringene til minoritetsgrupper og urfolk. Moderne vitenskap går på tvers av kulturelle verdier og tradisjonell kunnskap (overtro), og derfor er ikke moderne vitenskap noe annet enn et instrument for hvit makt. At noe av poenget med vitenskap nettopp er å avkrefte overtro regnes nok som bevis på vitenskapens generelle kolonialistiske/rasistiske grunnholdning.

Holdningen om den rasistiske vitenskapen er ikke ny, og denne ble også berømt i etterkant av en hendelse ved University of Cape Town. Under et seminar om «avkolonisering av vitenskap» argumenterer en jente for at vitenskapen må startes opp på nytt fra et afrikansk perspektiv. Et sted i landet finnes det nemlig folk som gjennom bruk av sort magi kan få lynet til å slå ned på noen, og dette kan ikke vestlig vitenskap forklare. Videre snakker hun om vestlig vitenskap som totaliserende, og eksemplifiserer med at Newton satt i Europa og fikk et eple i hodet og bestemte seg for at derfor finnes tyngdekraften, uavhengig av hva som måtte foregå i Afrika.

Ønsketenkning fremfor sannhet

Dette er bare tre av utallige eksempler på hvordan «avkolonisering» av akademia egentlig ikke er annet enn en politisk bevegelse basert på ønsketenkning. Dette handler ikke om «andre perspektiver», det handler om å avvise kunnskap utelukkende fordi kunnskapen er etablert av hvite personer med europeisk bakgrunn.

Vitenskapen er det som har ført verden fremover. Vaksiner, vestlig medisin og flere hundre år med fremskritt i landbruket har ført til en befolkningseksplosjon (også innfødte i europeiske kolonier ble vaksinert og fikk tilgang til vestlig medisin, som igjen førte til en kraftig befolkningsvekst). Så sent som i 1981 levde 42% av verdens befolkning i ekstrem fattigdom, i 2013 var andelen redusert til 10.7%. Dette er takket være vitenskapelige fremskritt som er spredd til andre deler av verden (fattigdomsreduksjonen skyldes hovedsakelig Kina og Indonesia), samt økonomisk vekst. Verden går fremover, og mye av fremgangen er på grunn av den vitenskapelige utviklingen vi har sett i tiden etter Den vitenskapelige revolusjon. For å si det veldig enkelt, den vestlige vitenskapen virker, og da er det ingen grunn til å endre på den.

«Hva gjør det med vårt vitenskapssyn at det meste av verden fortolkes gjennom institusjoner i Vesten?» spør Horst og Birkvad. Vel, det er ingen som forhindrer forskningsinstitusjoner andre steder å tolke verden utfra andre synspunkter. Det er heller ikke veldig rart at norske universiteter vil ha et mer norsk perspektiv enn et britisk universitet, eller et mer vestlig perspektiv enn et kinesisk universitet vil ha. Hele konseptet med «avkolonisering» av akademia er noe vi bør holde oss langt unna i Norge, i hvert fall dersom vi ønsker gode kunnskapsuniversiteter som søker og formidler sannhet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden