- Vesten mangler intellektuelt lederskap

Ayn Rand-instituttets nestor Yaron Brook er langsiktig optimist på sivilisasjonens vegne, men det forutsetter at Vesten tar seg sammen og står opp for sine idealer.

Publisert   Sist oppdatert

Sverige er en selverklært humanitær stormakt – i ukedagene. I helgen er det hedonismen som råder. På Stockholms-flyet fra London lørdag var halve SAS Plus fylt opp av svensker fra spillbransjen, på vei hjem fra verdens største konferanse dedikert til å fange flest mulig sarte sjeler i spilleavhengighet. Fruktene av det gode arbeidet høstes på Stureplan, hvor det bugner av hummer og kaviar langs dekadensens akse fra Hotel Diplomat, via Riche til Sturehof. Når champagnekorkene sprettes til Star Wars-fanfare på utestedet V, er syndefallet komplett.

Etter en helg på Stureplan er spørsmålet «What is killing Western Civilisation?» absolutt noe som gir gjenklang hos folk. Det var temaet for mandagens paneldebatt arrangert av Ayn Rand-instituttet i samarbeid med Fria Moderata Studentförbundet (FMS) på Kungliga Tekniska Högskolan (KTH), med instituttets formann Yaron Brook, Spectator-skribent Douglas Murray og Karin Svanborg-Sjövall fra Timbro.

Som Minervas utsending for kvelden møtte jeg Brook og Murray for en prat i forkant av paneldiskusjonen.

Å intervjue Brook er imidlertid ikke mye samtale; det er mer et foredrag, der jeg lytter til en variant av en uendelig lange tale av John Galt, hovedpersonen i Ayn Rands bok Atlas Shrugged. Etter 17 år som leder av Ayn Rand Institute er det kanskje ingen stor overraskelse. I dag reiser Brook land og strand rundt for å forkynne objektivismens kapitalistiske evangelium til alle unge som fortsatt har plastisk hjernebark og ennå ikke er blitt moralsk korrumpert av sosialdemokratiet. Dem over 30 år har han gitt opp. Brook virker forsåvidt ikke å ha vært overstadig interessert i nye ideer selv heller, siden Rand gikk i graven i 1982. Til gjengjeld har han stålkontroll i begrepsapparatet og er like resolutt i argumentasjonen som man forventer av en som har tjenestegjort flere år i den israelske hæren.

Mangel på intellektuelt lederskap

I og med at vi befant oss i Sverige, tenkte jeg å begynne med å lufte Brooks syn på svenske tilstander. Som tidvis Sverige-basert delte jeg også min egen anekdotiske observasjon om dikotomien mellom det Kommersielle Sverige, som er verdensledende på entreprenørskap, og det Politiske Sverige, som i resten av Skandinavia regnes som  verdensledende på politisk korrekthet. Er det den samme naiviteten som gjør at svenskene lykkes i business, men mislykkes i politikken. Eller har maktelitene i det svenske næringslivet tenkt at de simpelthen kan operere helt adskilt separere fra politikkens verden – oppsummert i valgspråket til den ledende svenske næringslivsfamilien Wallenberg: Att verka, men inte synas?

Brook mener det hele handler om mangel på intellektuelt lederskap.

– Når det kommer til stykket, er det ikke politikere som avgjør. De som former den intellektuelle debatten og diskusjonen, er de som vil bestemme retningen til et land. Sverige mangler intellektuelt lederskap på individualisme, på frie markeder, på vestlig sivilisasjon. De mangler folk som kan snakke med selvtillit for å forsvare vestlig sivilisasjon. Det tror jeg mesteparten av Europa gjør. Frankrike gjør definitivt det, Tyskland gjør det. Storbritannia kan være litt bedre på den intellektuelle siden, men det er unntaket.

Brook utdyper om hvorfor han mener sivilisasjonen står sterkere på den forblåste øyen enn på kontinentet:

– Storbritannia føler seg mer selvsikre på vestlig sivilisasjon, på opplysningstiden og dens ideer. Fordi mange av tenkerne kom derfra. I resten av Europa er opplysningstiden litt fremmed. Sånn sett er vestlig sivilisasjon litt «utenlandsk» for mye av Europa. Sverige og Skandinavia kom relativt sent til de politiske ideene om individualisme, kapitalisme og frihet, i hvert fall hundre år etter Storbritannia. Sverige gjorde det bra da de adopterte disse ideene, og var på et tidspunkt trolig det frieste landet i Europa, men de kom fortsatt sent til selskapet. Men selv da manglet de intellektuelt lederskap.

Brook er klokkeklar på at det ikke er demografiske endringer som vil drepe vestlig sivilisasjon, men mangelen på intellektuelt lederskap. Han understreker at det er minoriteter, ikke majoriteter som former historiens gang. Derfor er han pessimist på kort sikt, men optimist på lang sikt. Hvor det intellektuelle lederskapet skal komme fra, har han imidlertid ikke noe godt svar på. Ei heller hvorfor det må bli objektivistene som griper roret i samfunnet, og ikke for eksempel en gjeng fundamentalistiske imamer. Her står Brook et stykke ifra Murray, som er stygt redd Europa har rotet det til så ille på kort sikt, at det kanskje ikke blir noen lang sikt.

– I Ayn Rands tid gikk den ideologiske konfliktlinjen mer mellom kapitalisme i Vesten og kommunisme i Sovjet-blokken. Hva ville hun ment om dagens situasjon hvor striden kanskje går mer langs kulturelle og religiøse linjer?

– Jeg kan ikke svare for Ayn Rand. Hun var en så original tenker at hun alltid hadde evnen til å overraske. Men hun skrev om dette allerede på 60- og 70-tallet. Hun skrev for eksempel et essay, Global Balkanisation, [journ.anm: hvor hun spådde at den globale trenden i retning av politisk organisering basert på rase, språk og etnisitet var illevarslende for fremtiden til vestlig sivilisasjon]. Hun forutså at Titos Jugoslavia ville gå i oppløsning, og at det uunngåelige resultatet ville bli stammekultur og stammefeider. Så jeg tror ikke hun ville vært overrasket i det hele tatt over dagens problemer med multikulturalisme.

Kristendommen er del av problemet

Debatten på KTH er den andre Brook og Murray har gjort sammen. Den første var i London i september og de har flere på gang. Brook og Murray står i brede linjer på samme side i kulturkrigene som feier gjennom vestlig politikk, men det er også grunnleggende forskjeller i deres verdensanskuelse.

– Vi deler definitivt perspektiver på vestlig sivilisasjon og truslene mot vestlig sivilisasjon, men vi er også uenige om visse ting. Vi har begge en enorm respekt for vestlig sivilisasjon og vil skamløst si at det er den beste sivilisasjonen i menneskets historie. Murray er mer konservativ enn meg, så selv om han er en ateist, angriper han materien mer fra en jødisk-kristen tradisjon, og verdsetter virkelig jødisk-kristen tradisjon som definerende for vestlig sivilisasjon.

Brook er derimot langt mer skeptisk til den jødisk-kristne tradisjonen.

– Jeg mener derimot at jødisk-kristen tradisjon på noen viktige måter går mot vestlig sivilisasjon, og faktisk er del av problemet vi har med å definere og forsvare den. Vi sliter med en spenning mellom det faktum at vi er sekulære og at vi ikke vet hva som skal definere vestlig sivilisasjon hvis vi ikke har kristendom. Inntil vi erkjenner at vi kan ha objektive, klare, gode verdier som er fundert på fornuft og opplysning fri for kristendom, kan vi ikke forsvare vestlig sivilisasjon. Hvordan forsvarer sekulære folk en sivilisasjon de mener er fundert på religion? Det er Douglas’ utfordring. Hvordan kan han fullt ut forsvare vestlig sivilisasjon, fullt ut forsvare kristne verdier, når også han på sett og vis er anti-kristen. Så jeg vil si nei, kristen tro er ikke del av vestlig sivilisasjons opprinnelse.

– Vestlig sivilisasjon er fundamentalt gresk, et produkt av gresk sivilisasjon. Kristendom har spilt en rolle i utviklingen av vestlig sivilisasjon, men bare som en sekulariserende faktor, som har marginalisert det kristne, det tro-baserte verdier, det mystiske, og vektlagt det sekulære. Og innen vi kom til det 17–1800-tallet, var religionens rolle blitt marginal i Vestens intellektuelle verden og i vestlige verdier. Individet, og individets kapasitet for fornuft, tok over den sentrale rollen.

Romas undergang

– Du er åpenbart begeistret for grekerne og deres grunnleggende rolle for vestlig sivilisasjon. Hva med romerne og deres innflytelse?

– Romerne hadde en stor sivilisasjon, i den forstand at de tok noen av de greske ideene. Men romerne var ikke originale tenkere, definitivt ikke innen filosofi. Deres greie var politisk anvendelse av ideene, hvordan de strukturerte republikken. Cicero, Cato, flere av dem var gode politiske tenkere. Lovverket utvikler seg i Rom, men alle bærebjelkene for vestlig sivilisasjon ligger alle i Hellas: Begynnelsen på vitenskap, estetikk og kunst – fra drama, og skulptur, til maling og teater. Rett og slett begynnelsen på sivilisasjon. Kjenner du den jødiske helligdagen hanukka, som feirer jødenes seier over grekerne, gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem? Jeg sliter alltid med den helligdagen, fordi jeg er for grekerne. Det som reddet jødedommen, er at mange av de jødiske tenkerne og filosofene var veldig aristoteliske. Maimonides trolig den mest berømte av dem. Selv før Thomas Aquinas brakte han aristoteliske ideer til Europa.

Til kulturkriger å være går Brook langt i å berømme den islamske gullalderen og utdyper om hvordan gresk filosofi kunne overleve der etter Romerrikets fall.

– Den mer interessante utviklingen skjer i muslimske land, og årsaken er at de oppdaget Hellas. De oppdaget Aristoteles. De debatterte Aristoteles og oversatte Aristoteles. De store bibliotekene i Bagdad var mye mye bedre enn noe bibliotek i Vesten på den tiden. Helt opp til 1000-tallet – deretter brente de alle bøkene og ødela bibliotekene, fordi de igjen sverget til religion.

– Religion er alltid fienden til fremskritt, fienden til sivilisasjon. Og det var fienden til den islamske verden, og årsaken til dens nedgang. Samtidig som Vesten gjenoppdager fornuft, individuell humanisme og er på vei opp igjen. Hellas er sentral for historien, uansett hvordan man ser på den. Det er først når de kristne gjenerobrer Spania og oppdager alle de fantastiske bibliotekene, at de bringer bøkene til Paris og til Roma, og forstår hvilken fantastisk kunnskap som ligger her. Det er da Thomas Aquinas instituerte fornuft i den katolske kirke. Det er begynnelsen på vestlig sivilisasjon. Det begynner med Aquinas.

I himmelen er vi alle kommunister

Aquinas har en høy stjerne hos Brook. Men Martin Luther har han et mer ambivalent forhold til:

– Martin Luther representerer i én forstand opprør mot religiøs autoritet. Det er fortsatt en religiøs autoritet, men i form av Bibelen, direkte fra Gud. Man har i hvert fall kuttet mellomleddet. Det er visst element av individualisme i opprøret. Men reformasjonen er også veldig anti-intellektuell. Reformasjonen er deterministisk. Både Calvin og Luther mente det. Denne verden betyr ikke noe, så du kan like gjerne begå synd. Fordi det betyr ikke noe, det er forutbestemt allerede. Luther sier at ågervirksomhet er forferdelig, å kreve renter er syndefullt. Men vet du hva, det bør være lovlig, gjør det likevel, for denne verden er syndefull. I himmelen er vi alle kommunister. Og det er sant, i kristendommen er vi alle kommunister i himmelriket.

– Likevel: Luther knuser båndene til den katolske kirke, og som en følge av det begynner sekulær tenkning å utvikle seg i nord. Mens i den katolske kirke afornuft og logikk til spørsmål som hvor mange engler som kan sitte på toppen av et nålhode. I nord begynner man å bruke verktøyene logikk og fornuft til å forstå verden rundt seg, og bygge videre på arbeidet til Kopernikus og Galileo. På samme tid, post-reformasjonen får man den vitenskapelige revolusjonen og en intellektuell gjenfødsel. Spinoza, så John Locke, de franske og de skotske opplysningstenkerne. Det er en fullstendig revurdering av verden. Og det, for meg, er vestlig sivilisasjon.

– Bevegelsen fra Aquinas til Renessansen, til opplysningstiden som feier over Europa, befester to fundamentale verdier. For det første ideen om fornuftens effektivitet – logikk, empiri, vitenskap og rasjonalitet. Og for det andre at alle individer innehar den fornuften. Man kan se det i Renessansens kunst, i Michelangelos David. Det er individet som står opp, den estetiske og dernest intellektuelle gjenoppdagelsen av greske og romerske skulpturer og skrifter. Fornuft og individualisme løftes opp. Vestlig sivilisasjon karakteriserer av individualisme, og i den grad kristendommen bar ilden for individualisme et stykke av veien, er kristendommen del av vestlig sivilisasjon. Men i den grad kristendommen undertrykker individualisme, og fortsetter å gjøre det, er kristendom sivilisasjonens fiende.

Platon er roten til alt ondt. Ayn Rand har svarene.

Men Platon er du som Karl Popper mer kritisk til?

– Jeg mener Platon er roten til alt ondt. Jeg beundrer Platon. Han stilte alle de rette spørsmålene. Han og Sokrates – det er vanskelig å skille de to fra hverandre – de var de første som prøvde å gi svar. Men svarene hans er forferdelige. Retningen svarene hans staket ut, var en katastrofe. Ayn Rand hadde en tesen som det kom en bok om for noen år siden – The Cave and the Light. Tesen er at det er kampen mellom Aristoteles og Platon som former Vestens historie. Boken dokumenterer at hver gang Platon vinner, får man «Dark Ages», krig og ødeleggelse. Og når Aristoteles seirer, får man fremgang og velstand.

– Platon handler om at du ikke kan vite sannheten. Kun filosofkongen kan. Du er i en hule, og ser kun skygger. Så du er avhengig av filosofkongen for all din kunnskap, for all sannhet, for alt. Og det er den katolske kirke. Paven er filosofkongen. Han forteller oss hvordan vi skal leve og hva sannheten er. Renessansen er gjenoppdagelsen av Aristoteles, og avvisningen av platonisme på vei til opplysningstiden. Men så kommer Immanuel Kant og gjenoppliver Platon ved å si at vår fornuft er impotent, impotent til å forstå den virkelige verden. Vi ser kun skygger. Vi er tilbake i hulen. Ikke engang filosofkongen kan se den sanne virkeligheten. Nå har vi separert menneskesinnet enda mer fra virkeligheten. Det leder til hele den tyske romantiske skolen, som til slutt leder til Marx, som leder til kommunisme, og den samme skolen leder til fascisme – som begge er avvisninger av vestlig sivilisasjon, fordi de avviser fornuften. Alt dette er manifesteringer av Platon.

– Platon – Kant er ondskapens akse. Aristoteles – Aquinas – i noen grad Spinoza og Locke og Voltaire – er godhetens akse. Og Ayn Rand er på den aksen. Ayn Rand forsøker å fullføre opplysningstidens revolusjon, å bygge på den revolusjonen, gjøre den mer filosofisk og sette den på et sekulært fundament. Mange av opplysningsfilosofene var kristne, eller følte seg tvunget til å forbli kristne. For vi så hva som skjedde med Spinoza, som satte spørsmålstegn ved Gud og ble marginalisert. Han ble ikke drept, for han bodde i Nederland, men hans bøker ble bannlyst. Locke måtte rømme fra England til Nederland. Voltaire måtte rømme til Genève. Det var fortsatt farlig å være sekulær i det 18. århundre.

– Det Ayn Rand gjør er å si, la oss bli kvitt religionen. La oss bygge disse vakre opplysningsideene på et solid sekulært fundament, med en fornuft- og realitetsorientert filosofi. Hun er en opplysningstenker i den forstand.

Postmodernisme er Kant ad absurdum

Selv om Brook hevder å være optimist i det lange løp, er han bekymret for at ondskapens akse fra Platon til Kant igjen har fått overtaket på Aristoteles i det postmoderne samfunn.

– Postmodernisme er Kant hele veien. Kant tatt til hans logiske absurdum. Det finnes ingen sannhet. Det finnes ingen virkelighet som vi kan kjenne. Kant hadde ideen om det kategoriske imperativ. Postmodernisme er Kant uten kategorisk imperativ. Nå bestemmes visstnok våre holdninger av at vi har et bestemt sett gener, av vår hvithet eller svarthet, etnisitet eller hva det måtte være. Identitetspolitikk er manifesteringen av Platon, og manifesteringen av Kant, tilbake i samfunnet, men på en mye mindre sofistikert, mye mer primitiv måte. Vi har gått tilbake til tribalisme, som er pre-Platon, mer barbarisk enn Platon. Derfor har dagens opplysningstenkere som motsetter seg dette – Douglas Murray for eksempel – problemer med å finne ut nøyaktig hva de skal forankre sine ideer i.

– For meg er den største intellektuelle tragedien de siste hundre årene, og ingen er enig med meg i dette, at ledende intellektuelle – Douglas Murray for eksempel – som er imot disse onde bevegelsene, ikke tar Ayn Rand mer seriøst. For hun hadde svarene. Men de tar henne ikke seriøst, så derfor sliter de med å definere hva vestlig sivilisasjon er, hvordan vi skal forsvare den – og hva skal vi gjøre med kristendommen? De har ikke svarene. Men det har hun.

Hvordan har det seg at Ayn Rand alltid bare har blitt latterliggjort?

– Det er  fordi hun utfordrer alt. Hun utfordrer virkelig kristen moral som den sekulære verden også har akseptert. Hun utfordrer dominerende syn på epistemologi. Og jeg tror hun kommer på scenen på et tidspunkt, på midten av 1900-tallet, hvor opplysningstiden ikke blir tatt seriøst. Så det er allerede en platonsk verden, Kant har allerede vunnet hjertene og hjernene. Den andre delen er at hun simpelthen ikke spilte spillet. Hun skrev ikke akademisk filosofi. Hun skrev filosofi for massene, gjennom romaner. Veldig få historiske filosofer skrev romaner, bortsett fra eksistensialister som Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Ayn Rand var en outsider fra starten av. Hun snakket ikke akademikernes språk. Men jeg tror den fundamentale grunnen simpelthen at hun var for utfordrende. Hun utfordrer alle oppfatningene intelligentsiaen holder. Derfor var det lettere å latterliggjøre henne enn å ta henne seriøst. Men det vi ser nå i filosofiske journaler, i hvert fall noen av dem på internett, er faktisk at filosofiprofessorer skrive, «Jeg er ikke enig i noe hun sier, men vi må ta henne seriøst», fordi mange leser henne der ute og derfor bør akademikere ta for seg argumentene hennes grundig og seriøst.

Vi snakker litt om ulike tenkere som kan forsvare vestlig sivilisasjon i dag, men Brook synes ikke det er noen som er helt oppe på Ayn Rands nivå. Det er ingen som gir et så fullblods forsvar av dydig moralsk selvinteresse som Ayn Rand. Brook har sansen for Deirdre McCloskey – kjent for sine bøker til hyllest for borgerlig kapitalisme – men selv ikke hun er en tilstrekkelig pur kapitalist. McCloskey er anglikaner, som korser seg hver gang hun nevner Adam Smiths navn. Men i likhet med Adam Smith, er McCloskey preget av den kristne oppfatningen at individuell egeninteresse er litt urent, men at summen av individenes selvinteresse likevel er en dygd for økonomien. Brook mener man ikke kan få i både pose og sekk, og at frimarkedsøkonomer som McCloskey må løsrive seg fra ideen om at egeninteresse er syndefullt.

Som ofte med Ayn Rand-entusiaster får man litt et inntrykk av at de sitter oppe på Olympos-fjellet og filosoferer om et ideelt samfunn. Så lenge John Galts liberalistiske Utopia ikke kan realiseres, har objektivister ofte begrenset interesse i verden slik den faktisk er. Det mulige er det perfektes fiende. Marginale forbedringer av et imperfekt samfunn er ikke deres greie. Sånn sett er Brook fundamentalt gresk. Men spørsmålet er om det vi trenger mest i dag er greske ideer, eller romernes praktiske politiske anvendelser?

Verden blir bedre – justert for islam

En av de toneangivende tenkerne om sivilisasjonens tilstand de siste årene har vært Steven Pinker. Harvard-professoren har fått mye blest om sine bøker The Better Angels of our Nature, som hevder at voldelige dødsfall har vært på retur siden middeladeren, (en tese blant andre sannsynlighetseksperten Nassim Nicholas Taleb har utfordret), og Enlightenment Now, som bruker et utall av grafer og tabeller til å vise at verden er bedre i dag enn noen gang før. Pinker har splittet opinionen. Han er blitt Davos-mannens foretrukne filosof. Han er blitt assosiert med The Intellectual Dark Web-bevegelsen og dermed forhatt av deler av den identitetspolitiske venstresiden, samtidig som også mange langt til høyre ser ham som en pretensiøs Dr. Pangloss. I likhet med Brook er Pinker en ateist som setter fornuft over religion, så jeg spør Brook hvor han står i forhold til Pinker.

– Jeg mener han er forferdelig. Og jeg mener han er kjempebra. Hans filosofi er forferdelig, hans epistemologi er forferdelig, hans etikk er forferdelig. Han tror ikke på fri vilje, han er en komplett determinist. Han er en demokratisk sosialist. Han er mildt til venstre i økonomiske spørsmål. Han vil ha reguleringer og omfordeling av velstand. På den andre siden er han smart. Han er veldig observant om verdens tilstand, at utviklingen for det meste går riktig vei, og at det for det meste er et resultat av kapitalisme. Likevel tar han ikke steget fullt ut og sier, «ok kapitalisme er bra, la oss ha mer av det».

Er du enig i kritikken at Pinker er en Dr. Pangloss? Eller er du enig med ham at verden stort sett blir bedre?

– Jeg er for det meste enig med ham. Men jeg tror det er en dimensjon han ignorerer, nemlig statens makt over våre liv. Som i dag ikke blir manifestert på brutalt, men på subtilt vis: Betale våre skatter. Bli regulert. Bli kontrollert på alle mulige måter. Du blir ikke drept og torturert av staten, men staten forsøker å manipulere deg og din adferd. Pinker er for likegyldig til det. Så det kan være sant at man på noen vis var friere for hundre år siden. Ikke hvis du var en kvinne, ikke hvis du var svart. Så hvis man tar alt i betraktning, tror jeg verden er langt bedre i dag enn noen gang før. Men kanskje ikke hvis du er en hvit mann.

Brook avslutter dermed på en nokså oppstemt note, skjønt han mener Islam presenterer en annerledes fare. Brook nøler ikke med å si at islam representerer en mer primitiv kultur, med en høyere tilbøyelighet til religiøs motivert vold. Likefullt mener Brook at assimileringsutfordringen i Vest-Europa kunne blitt løst ganske enkelt. Men det fordrer at Vesten har selvtillit til å stå opp for egen kultur, stille krav til assimilering, være klare på at vold ikke aksepteres, straffeforfølge familier og miljøer hvor fenomener som kvinnelig omskjæring og voldtekt er utstrakt, og gi lange fengselsstraffer der slikt forekommer. I stedet, mener Brook at Vesten har vært altfor slepphendt og lukket øynene for barbariske praksiser i muslimske innvandringsmiljøer.

Dog mener Brook også at Vesten selv har mye av skylden for integreringsfiaskoen. Han retter pekefingeren mot vår latente rasisme, som har forhindret genuin integrering – noe han mener de skandinaviske landene har vært særskilt skyldig i.

– Dere plasserte dem i nabolag over der. Og dere gjorde en innsats for å adskille dere fra dem. Dere snakket om «multikulturalisme», at dere elsker alle sammen. Men dere er et rasistisk samfunn. Dere prøvde ikke å integrere dem. Dere gav dem ikke jobber. Dere gav dem så mye velferd at det skapte dis-incentiver for arbeid. Og hvor blir de fleste mennesker integrert? I arbeid og på skolen. Og hvis barna ikke går på de samme skolene og foreldrene ikke arbeider på de samme arbeidsplassene som lokalbefolkningen, vil assimilering aldri skje. Så de befinner seg i et samfunn hvor de er fremmedgjort, fordi de aldri virkelig er blitt invitert inn. Dere gir dem velferd, som de blir fortalt at de fortjener, selv om de ikke arbeider. Velferdsstaten er ødeleggende for assimilering. Så hva har disse barna? De er fremmedgjorte, fiendtlige, forbitret. Det burde ikke komme som noen overraskelse.