DEBATT

Soldater fra Azov-bataljonen inntar posisjon ved en infanterikampvogn fra Ukrainas nasjonalgarde i juli 2014.
Soldater fra Azov-bataljonen inntar posisjon ved en infanterikampvogn fra Ukrainas nasjonalgarde i juli 2014.

Azov-regimentet og Vestens moralske somling

DEBATT: Azov-regimentet er ikke lenger en politisk organisasjon, og gjør akkurat nå en viktig innsats i forsvaret av Mariupol. Å kaste bort tid på moralsk somling over Azov gjør at vi slipper å ta innover oss Russlands krigsforbrytelser, skriver Anton Shekhovtsov.

Publisert

Det har nå gått mer enn en måned siden Russland satte i gang en fullskala-invasjon av Ukraina. De russiske angriperne har allerede begått en lang rekke krigsforbrytelser. Og de folkemorderiske hensiktene til det nåværende russiske regimet mot den ukrainske nasjonen, blir mer og mer tydelige. Til tross for at de er kraftig demoraliserte og ofte – forståelig nok – vender våpnene sine mot hverandre, er de russiske angriperne helt uten skrupler når det gjelder å bombardere alle bygninger som er innenfor rekkevidde. Det spiller ingen rolle om det er en boligblokk, et sykehus, en barnehage, et rådhus, et teater eller et museum. De ødelegger alt, og dreper vilkårlig.

Noen ganger kan det virke som om de bokstavelig talt har gjort FNs definisjon på folkemord til program: Drepe medlemmer av en gruppe? Kryss av! Gjøre alvorlig fysisk eller psykisk skade på medlemmer av gruppen? Kryss av! Forhindre fødsler i gruppen? Kryss av!

Og nå som de også har begynt å kidnappe ukrainske barn og ta dem med seg til Russland: Overføre barn fra gruppen til en annen gruppe? Kryss av for det også!

For å distrahere Vestens oppmerksomhet fra den gigantiske, humanitære katastrofen som invasjonen har utløst, bruker Russland et bredt spekter av speil- og tåketeppe-teknikker. En av disse måtene å villede på, er Moskvas fokus på det ukrainske Azov-regimentet, som feilaktig blir beskrevet i russiske og russiskvennlige medier som en «fascistisk» og «nynazistisk» «bataljon» eller «milits». Alle disse beskrivelsene er feil. Og i denne artikkelen vil jeg ta for meg Azov, dets historie og utvikling, og forklare årsakene til alle informasjonsangrepene mot denne militærenheten som spiller en viktig rolle i motstanden mot den folkemorderiske, russiske invasjonen.

De frivillige enhetene

I 2014, da den prorussiske ukrainske presidenten Viktor Janukovytsj hadde rømt til Russland etter at regimet hans hadde drept mer enn hundre demonstranter, benyttet Russland seg av det politiske kaoset i Ukraina og nølingen til de vestlige lederne. Russland annekterte Krim på ulovlig vis, og invaderte Øst-Ukraina. Ukraina var knapt i stand til å forsvare seg. Flere år med korrupt, prorussisk lederskap hadde nesten ødelagt de ukrainske væpnede styrkene. Og mange i det ukrainske militæret var rett og slett ikke psykologisk klare til å yte væpnet motstand mot det som var naboene deres. Ondsinnede russiske ledere var åpenbart klare over svakhetene i det ukrainske samfunnet på denne tiden, og utnyttet dem maksimalt.

Men det Moskva ikke var klare over, var styrken i de ukrainske nettverkene av frivillige. Disse nettverkene ble bygd opp under Maidan-revolusjonen, og etter begynnelsen på den russiske invasjonen dannet de de første motstandsgruppene, som snart ble til frivillige territorialforsvarsbataljoner og spesialoppdrag-politienheter. Azov ble opprettet som en frivillig politibataljon i mai 2014. Den opprinnelige bataljonen bestod for det meste av fotballpøbler og medlemmer av ukrainsk ytre høyre, og av den høyreekstreme organisasjonen «Ukrainske patrioter» som ledet den opprinnelige bataljonen.

Fire tidlige ankepunkter mot Azov

Som mange av kollegene mine som forsker på høyreekstremisme, var jeg ekstremt skeptisk og kritisk til den opprinnelige Azov-bataljonen av følgende fire grunner:

– «Ukrainske patrioter» var en av de mest rasistiske og antisemittiske gruppene i Ukraina. Medlemmene var involvert i å spre høyreekstrem propaganda, og fra tid til annen i politisk og kriminell vold. Det var nesten umulig å stole på disse folkene, ikke minst på grunn av retorikken deres som var anti-etablissement og antidemokratisk.

– Med få unntak hadde ikke ledelsen i «Ukrainske patrioter» – inkludert den første kommandanten til Azov – deltatt i Maidan-revolusjonen, siden de hadde sittet i fengsel for forskjellige tiltaler. De ble løslatt like etter at Janukovytsj hadde rømt til Russland, sammen med andre personer som ble betraktet som det prorussiske regimets politiske fanger. Det betød at lederne for «Ukrainske patrioter» ikke hadde hatt noen muligheter til å vise hva de var gode for i den dramatiske tiden rundt den ukrainske revolusjonen, og at vi ikke visste hva vi kunne vente fra dem.

– Den høyreekstreme symbolikken til den opprinnelige Azov-bataljonen spilte rett i hendene på russisk propaganda, som fremstilte den ukrainske revolusjonen som «et fascistisk kupp» og alle ukrainske frivillige militærenheter som «nynazister». Og siden Vesten nølte med å hjelpe Ukraina å forsvare seg mot den russiske aggresjonen, bidro den høyreekstreme symbolikken til bataljonen til Russlands diskreditering av Ukraina på den internasjonale scenen.

– Flere av nøkkelpersonene som var direkte involvert i opprettelsen av Azov-bataljonen, hadde en ekstremt tvilsom forhistorie ikke bare når det gjaldt samarbeid med prorussiske krefter i Ukraina, men også når det gjaldt forbindelser til russiske, politiske spinndoktorer. I tillegg gjorde hverken Azov eller andre bataljoner noen form for ordentlig bakgrunnssjekk av frivillige, og noen av disse kom fra Russland. Alt dette skapte en stor sikkerhetsrisiko: Russiske agenter kunne ta kontroll over Azov, og gjøre det til en antiukrainsk kraft.

For å oppsummere disse punktene hadde vi gode grunner til å være bekymret over Azov. Og vi stolte ikke på dem. Ingen var i tvil om at Ukraina trengte frivillige på denne tiden, uansett hva slags sosial eller politisk bakgrunn de hadde. For å understreke det enda en gang: Den ukrainske hæren var nesten ikke-eksisterende på denne tiden. Og hvis du holder på å drukne, vil du neppe spørre om holdningene eller de politiske overbevisningene til dem som er villige til å redde deg. Men hva om de var villige til å redde deg, bare for å drepe deg på en annen måte?

Depolitisering

Med tiden forsvant mange av bekymringene våre. I juni 2014 spilte Azov en viktig rolle i frigjøringen av den ukrainske byen Mariupol fra prorussiske styrker. Dette demonstrerte ikke bare den militære effektiviteten til Azov, men også at de hadde et oppriktig, proukrainsk ståsted. Stridsdyktigheten deres gjorde at Azov begynte å trekke til seg flere frivillige. Og mange av disse hadde ikke noen politisk bakgrunn i det hele tatt. Høsten 2014 ble bataljonen omgjort til et regiment, og innlemmet i den ukrainske nasjonalgarden som er underlagt det ukrainske innenriksdepartementet. Dette skapte en kommandokjede som, så godt som det var mulig, sikret at Azov ville forbli lojale mot den ukrainske staten. I tillegg forlot mange av dem som hadde en historie med tvilsomme koblinger til russiske og prorussiske interesser, Azov i løpet av noen måneder etter opprettelsen av bataljonen. Og selv om flere russiske agenter faktisk lyktes i å infiltrere regimentet, var de aldri i stand til å påvirke avdelingens militære virksomhet i noen særlig grad.

Den store bekymringen som gjenstod, var det politiske aspektet til regimentet. Men på grunn av all kritikken mot den høyreekstreme bakgrunnen til regimentets opprinnelige ledelse fra ukrainsk og utenlandsk hold, begynte Azov en depolitiseringsprosess. I 2015 opprettet en rekke tidligere Azov-krigere en organisasjon kalt «Azov Civil Corps», som i 2016 ble endret til partiet Nasjonalt Korps. Høyreekstremister forlot ledelsen til Azov-regimentet, og konsentrerte seg om å bygge opp partiet.

De håpet at den folkelige støtten til dem som forsvarte Ukraina, på en eller annen måte ville kunne overføres til politisk suksess og valgseire. På denne tiden var derfor ikke adskillelsesprosessen mellom Nasjonalt Korps og Azov fullstendig. De var nødt til å beholde en kobling – selv om den bare var symbolsk – mellom forsvarerne av fedrelandet som nøt stor respekt i det ukrainske samfunnet, og det politiske prosjektet. Men allerede da var det åpenbart at regimentet fulgte ordre fra det ukrainske innenriksdepartementet, og at Nasjonalt Korps ikke hadde noen form for kontroll over den militære avdelingen.

Partiets håp om å dra nytte av den militære tapperheten til Azov, viste seg å være fånyttes. Oppslutningen Nasjonalt Korps og andre høyreekstreme, ukrainske partier fikk i meningsmålinger var fullstendig ødeleggende. Men Nasjonalt Korps fortsatte å omtale Azov som sin tilknyttede organisasjon. Og naive, vestlige eksperter kjøpte alt skrytet deres i stedet for å forstå at Azov ikke var en politisk organisasjon, og at kommandostrukturen deres var fullstendig adskilt fra Nasjonalt Korps.

Det radikale høyres valgfiasko

Da tiden kom for parlamentsvalget i 2019, ble det klart at ingen ukrainske høyreekstreme partier kom til å bli valgt inn i parlamentet. I fortvilelse slo hele den radikale høyresiden i Ukraina seg sammen for å delta i valget. Men felleslisten deres – som inkluderte medlemmer av Svoboda, Nasjonalt Korps, Høyresektor og noen mindre, høyreekstreme grupper, fikk bare 2,15 prosent av stemmene, og klarte ikke å få noen representanter valgt inn i parlamentet.

Valgfiaskoen til den radikale høyresiden kan forklares med at de ikke har noe realistisk moderniseringsprogram å tilby for den ukrainske staten eller samfunnet. Den eneste gangen den ukrainske, radikale høyresiden gjorde et relativt godt valg, var i 2012 da Svoboda fikk 10,45 prosent av stemmene. Og den eneste grunnen til den relative suksessen deres, var at de på denne tiden ble betraktet som den mest radikale opposisjonen til den Kreml-vennlige utenrikspolitiske agendaen til Janukovytsj-regimet. Det er viktig å understreke følgende: De sikret seg seter i det ukrainske parlamentet ikke på grunn av sitt høyreekstreme program, men på grunn av sin radikale kritikk av Russland og dets agenter i Ukraina. Etter starten på den russiske invasjonen av Ukraina i 2014, mistet den ukrainske ytre høyrefløyen monopolet de hadde hatt på radikal kritikk av Russland. Og med det mistet de også all den valgappellen de hadde hatt.

Hele den ukrainske ytre høyresiden falt ned i irrelevans. Og Nasjonalt Korps og gruppene rundt dem opplevde en identitetskrise. De forsøkte å eksperimentere med forskjellige ideologiske fortellinger, som i stor grad var lånt fra vestlige, høyreekstreme diskurser. Men ingen av dem fungerte utenfor svært begrensede sirkler. Mens vestlige høyreekstreme grupper forsøkte å utnytte COVID-19-pandemien i 2020-2021 til å fremme de antistatlige og antivitenskapelige konspirasjonsteoriene sine, kjørte Nasjonalt Korps ironisk nok en informasjonskampanje om hvordan man kunne unngå å bli smittet – der forklaringene og anbefalingene deres var i samsvar med den vanlige ukrainske og internasjonale forståelsen av det nye viruset og hvordan det spredte seg.

Nasjonalt Korps gjør fortsatt bruk av den symbolske koblingen de har til Azov-regimentet. Men dette er snarere politisk propaganda for Nasjonalt Korps, enn en realitet.

Azov er i dag en svært profesjonell spesialoperasjonsavdeling. Ikke en politisk organisasjon, ikke en milits, ikke en høyreekstrem bataljon. Den er fortsatt formelt underlagt nasjonalgarden til det ukrainske innenriksdepartementet, men koordinerer nå i stor grad de militære aktivitetene sine med de væpnede styrkene. Derfor kan vi gå ut fra at Azov vil operere under kommando fra det ukrainske forsvarsdepartementet.

Azov består for det meste av ukrainske statsborgere, med ulik etnisk bakgrunn. Blant medlemmer finner vi etniske ukrainere, russere, hviterussere, krimtatarer, jøder, georgiere og grekere. Men uansett etnisk opphav, er de alle ukrainske patrioter, som risikerer og ofrer livene sine for Ukrainas suverenitet, frihet og demokrati.

Kreml, Kreml-vennlige og venstreradikale medier fremstiller Azov som om de hater russisktalende. Men soldatene i Azov snakker ikke bare stort sett russisk seg imellom, de snakker også gjennomsnittlig bedre russisk enn de russiske angriperne. Bare dette er nok til å avvise de grove løgnene fra Kreml om at Azov bekjemper russisktalende innbyggere i Øst-Ukraina.

Mariupol

Spørsmålet man kan stille seg, er hvorfor Azov har blitt ett av de viktigste målene for løgner, falske påstander og fabrikasjoner produsert av Kreml, og Kreml-vennlig propaganda. En åpenbar forklaring er at angrepet på Azov er en del av Kremls desinformasjonsfortelling om nazister i Ukraina. En mindre åpenbar, men trolig viktigere, forklaring henger sammen med stedet der Azov har vært stasjonert siden 2014: Den ukrainske byen Mariupol og området rundt den. I 2014 leverte Azov et viktig bidrag til frigjøringen av Mariupol fra prorussiske håndlangere.

Mariupol er ikke bare en hvilken som helst ukrainsk by. Hvis du tar en titt på et kart over Ukraina, vil du se at Mariupol er den største og viktigste byen i det området som blir betraktet som en mulig landforbindelse fra Russland til den annekterte Krymhalvøya. På grunn av de logistiske vanskelighetene som Russland har hatt med å forsyne Krym med vann, elektrisitet og andre ressurser, er det avgjørende for Russland å okkupere hele området som utgjør den mulige landforbindelsen. Men Mariupol står i veien. Og Azov står i veien. Hele regimentet befinner seg nå i Mariupol.

Ved hjelp av agentene sine i Ukraina og andre steder, har Russland forsøkt å ødelegge Azov eller i alle fall svekke dets militære potensiale. Spesielt i NATO-landene har det vært en massiv innsats for å hindre at medlemmer av Azov-regimentet mottok opplæring fra Ukrainas vestlige allierte, og at Azov skaffet seg avanserte våpen og utstyr. Kremls innsats har til en viss grad lyktes. I dag har Azov-regimentet, som forsvarer Mariupol samtidig som de er fullstendig omringet av de russiske angriperne, hverken Javelin-antitankmissiler eller Bayraktar-droner som ville ha hjulpet dem med å forsvare byen, og redde livene til tusenvis av innbyggere i Mariupol. Alt dette takket være alle dem som har jobbet direkte eller indirekte mot å trene Azov, eller utstyre dem med avanserte våpen: Vestlige, prorussiske politikere, pseudo-journalister, liksom-eksperter og uvitende konsulenter. Det er ingen tvil om at alle disse bærer sin del av ansvaret for den humanitære katastrofen i Mariupol.

Vestlig moralsk somling

Naturligvis kan man si at folk fra Vesten som er besatt av den påståtte, «nynazistiske» trusselen fra Azov, alle sammen er ofre for dysmetropsi. Dette er en manglende evne til å bedømme størrelsen på et objekt. I en episode av den fantastiske, britiske komiserien «Father Ted» forsøkte hovedpersonen å forklare sin mindre smarte kollega fader Dougal McGuire om størrelsesforskjellen mellom de små leketøyskuene han holdt i hånden, og de ekte kuene lengre borte. Fader Ted mislyktes i dette, fordi fader Dougal hadde dysmetropsi, og – for å si det rett ut – var en tosk. Det samme kan sies om vestlige kommentatorer, som ikke ser noen forskjell mellom den påståtte høyreekstreme trusselen fra Azov, og den folkemorderiske, russiske invasjonen av Ukraina. Men jeg tror ikke at dysmetropsi kan forklare alt sammen.

I stedet vil jeg trekke fram vestlig, moralsk somling.

Somling er når vi frivillig distraherer oss selv fra viktige oppgaver, med uviktige aktiviteter. Moralsk somling vil si å foretrekke små og spennende ting, i stedet for å forholde seg til vanskelige saker som virkelig betyr noe.

Mariupol, byen der Azov er basert, er en overveiende russisktalende by, og hjemmet til etniske ukrainere, russere, grekere, hviterussere, armenere og jøder. Eller det pleide å være hjemmet deres, før de russiske inntrengerne kom. Disse inntrengerne har allerede drept tusenvis av mennesker, og holder på å drepe dem nå mens jeg skriver. Mange av de døde ligger i gatene i Mariupol, fordi hver gang slektningene og vennene deres prøver å plukke dem opp for å begrave dem, blir de skutt på av de russiske inntrengerne. Hvis folk er heldige nok til å få plukket opp de døde, må de ofte begrave dem i massegraver.

Denne rystende uhyggen er psykologisk vanskelig å ta innover seg. Men vi er moralsk forpliktet til å være klare over at dette skjer i Europa. Rett rundt hjørnet. Og den menneskelige naturen vår presser oss til å gjøre noe for å stoppe de umenneskelige, russiske krigsforbrytelsene. Men det er mange i Vesten som i stedet for så mye som å begynne å forstå den brutale uhyggen i den russiske krigen mot Ukraina, foretrekker å distrahere seg selv med å stille spørsmål om Azov-soldater har noen politisk ukorrekte tatoveringer eller t-skjorter. Som selvsagt er mye mer spennende enn å stå opp mot den folkemorderiske, russiske invasjonen. Dette er moralsk somling, som bør bli møtt med fnysende forakt.

Nylig tildelte president Volodymyr Zelenskyj landets høyeste utmerkelse, «Helt av Ukraina», til Azov-kommandanten Denys Prokopenko for Azovs episke kamp mot overmakten til de fiendtlige, russiske styrkene i Mariupol. Og det var vel fortjent. Azov forsvarer ikke bare de levende og de sårede, men også de døde i Mariupol. Disse fortjener ikke bare å bli ordentlig begravet. De er også tause vitner til russiske krigsforbrytelser. Og som vi vet, er de russiske angriperne utstyrt med mobile krematorier, som de bruker til å fjerne beviser på ondskapen sin. Og i Mariupol forsvarer Azov nå ikke bare friheten til de levende, men også verdigheten til de døde.

Anton Shekhovtsov er forsker. Han er blant annet tilknyttet Utrikespolitiska Institutet (UI) i Sverige og Universitetet i Wien. (Oversatt av John Færseth)

Powered by Labrador CMS