Spaltist

Babels eller Babbels tårn

I tillegg til konflikten mellom religionsfrihet og likestilling, handler håndhilse-saken også om kommunikasjon. Den konflikten illustreres av historien om Babels tårn, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Babels tårn av Pieter Bruegel the Elder (1563)/ Wikimedia Commons

To perspektiv på håndhilsesaken.

Første perspektiv

En muslim med engasjement ved en skole i Oslo har fått avsluttet sitt engasjement fordi han nekter å håndhilse på personer av det annet kjønn. Han har også nektet å arbeide på fredager og å levere ut svineleverpostei til elevene.

Det er ingen tvil om hva som er lærerens motiv for adferden: Han har selv redegjort for det. Det er religiøst: Å berøre en kvinnes hånd kan fremkalle syndige ønsker, fredag er en muslimsk helligdag, og svinekjøtt er forbudt for muslimer.

Håndhilseforbudet kan altså sammenlignes med påbud om bruk av hijab, burka og niqab. Det første skal beskytte mot taktil fristelse, de siste mot visuell fristelse.

Jeg registrerer at noen mener dette er en vanskelig avgjørelse, som også er blitt anket, ettersom en her må avveie to likestilte normer eller rettigheter mot hverandre: Religionsfrihet og likestilling.

Men dette er en misforståelse basert på en kategorisammenblanding. Religionsfrihet er ikke likestilt med likestilling. De to har ikke hver sin like sterke kilde. Religionsfrihet har ikke et eget opphav i religion. Ingen gud har sagt: Dere kan ha andre guder enn meg. Det er en rettighet oppfunnet og garantert av det sekulære samfunnet. Hegemoniske enkeltreligioner har bare unntaksvis vist toleranse og gitt frihet til religionsutøvelse av andre religioner.

Religionsfrihet får sin rettighet fra det sekulære liberale samfunns generelle rett til frihet

Og hvorfor skulle de gjøre det? Hver religion er jo absolutt sann, slik at de andre må være falske. Hvorfor fremme eller godta falskhet? At andre religioner er blitt tolerert, har skyldtes at de ikke har hatt hegemoni eller ikke har truet hegemoniet til den herskende religionen.

Så religionsfrihet har sitt opphav utenfor religioner, i et sekulært samfunn hvor ingen enkelt religion har hegemoni. Den amerikanske konstitusjonen er laget på bakgrunn av religionskrigene i Europa. For å unngå disse religionskrigene og forfølgelsene, som de forskjellige folkegrupper med forskjellig religion hadde flyktet fra, ble den amerikanske konstitusjon og stat gjort demokratisk og ikke teokratisk. Presidenten blir gitt makt fra folket og styrer ikke på Guds nåde, slik de europeiske kongene en gang gjorde, men på folkets nåde. Det er folket, ikke gudene, som gir frihet til alle religioner. Konstitusjonen er skrevet på papir av mennesker, ikke på steintavler av en gud, som sa: Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Toleranse uten mening

Mange har misforstått når de hører hvordan amerikanske politikere, og særlig presidenter erklærer sin religion, og tror at derfor er USA ikke et sekulært samfunn. Men presidentens religion er privat, og tilhører ikke staten. Den neste president kan ha en annen religion. Eller ingen.

Egentlig er religion ikke en nødvendighet for det demokratiske, sekulære samfunnet. Dette samfunnet kan klare seg uten religion, og i alle fall er dets begrunnelse ikke-religiøs. Religionsfrihet får sin rettighet fra det sekulære liberale samfunns generelle rett til frihet. Et fritt menneske må ha rett til å underkaste seg guder så lenge disse gudene står utenfor samfunnet og lar samfunnet i fred. (Derimot er det tvilsomt om et fritt menneske har rett til å underkaste seg andre mennesker. Da vil det ikke lenger være fritt og et demokratisk menneske.)

La oss sammenligne dette med den rettigheten som angivelig skal stå på lik linje med religionsfrihet, og som i dette håndhilsetilfellet skal være i konflikt med religionsfrihet: Likestilling.

Et liberalt demokrati kjennetegnes av at klassen av tillatte handlinger er stor i forhold til de andre to klassene, de påbudte og forbudte.

Dette er en fullstendig demokratisk rettighet. ”Folket” består av fornuftige enkeltindivider, uansett kjønn, (forsto man først i New Zealand i 1893, i Norge i 1913), som gir makt til en lovgivende forsamling gjennom valg der hvert individ har like mye å si, altså har én stemme hver. Alle mennesker er like, ikke overfor Gud, men overfor hverandre og overfor den loven som de har vedtatt sammen, ikke mottatt fra Gud.

Vi kan tenke oss et demokrati uten religion. Allerede er det i Norge en stor del av befolkningen som har et overfladisk forhold til religion. Og hadde vi ikke fått den store muslimske innvandringen, ville denne sekulariseringen fortsatt nokså smertefritt. Religion ville forblitt til stede bare som seremonimester og som et sted å uttrykke maktesløshet overfor katastrofer. (Psykologer vil neppe klare å dekke over de verste metafysiske avgrunner.)

Dette betyr altså at de to rettighetene ikke har samme status eller er likeverdige. En demokratisk kjerneverdi, som likestilling, trumfer en perifer verdi, som religionsfrihet. Et sekulært demokrati kan ikke akseptere at en demokratisk kjerneverdi overkjøres av en perifer verdi som har fått sin rettighet fra nettopp dette demokratiet. Dette ligner på det såkalte liberale dilemma: At demokratiet gir diktatur makt takket være demokratiske midler.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Slik forteller du elever at det finnes flere måter å hilse på

På den andre siden: Likestillingens overordnede status til religionsfrihet gjelder vel og merke bare innenfor det vi kan kalle de offisielle demokratiske institusjonene, som skole, politi, domstoler, sykehus og lignende. Selvfølgelig må muslimske kvinner få lov til å la være å håndhilse på meg i andre sammenhenger.

Et liberalt demokrati kjennetegnes av at klassen av tillatte handlinger er stor i forhold til de andre to klassene, de påbudte og forbudte. Et liberalt demokrati tillater et stort sivilsamfunn hvor for eksempel religiøse organisasjoner må få lov til å praktisere forbud mot at kjønnene hilser på hverandre.

Andre perspektiv

Men i tillegg til denne konflikten mellom religionsfrihet og likestilling, handler håndhilse-saken også om kommunikasjon. Kommunikasjon mellom likeverdige er en demokratisk kjerneverdi.

Der finnes imidlertid tilfeller som tyder på at religion er motstander av denne typen kommunikasjon: Den kommer i konflikt med kommunikasjon fra Gud til mennesker. Demokratisk kommunikasjon mellom likeverdig mennesker er rasjonell og herredømmefri. Mens kommunikasjon mellom Gud og mennesker er irrasjonell og autoritær. Den består i ubegrunnede påbud og forbud.

Nå er språk ikke bare det lingvistene studerer, men hele kulturens symboler og skikker.

Det finnes en fortelling i 1. Mosebok som illustrerer denne konflikten:

”Hele jorden hadde samme språk og samme ord. Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!»

De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»

Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.”

Herren, eller Elohim, som han heter på semittisk-hebraisk, med samme lingvistiske rot som Allah på semittisk-arabisk, blir forskrekket over at hans skapninger fungerer på egen hånd ved å ha ett felles språk som hjelper dem til å arbeide sammen i rasjonelle konstruksjoner av en by og et tårn.

”Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.” Kanskje til og med måneferder? Herren skjønner tydeligvis at menneskene er i ferd med å bli sekulære og kanskje til og med demokratiske og ikke lenger slaver, slik at de lager sine egne lover. Så hva gjør han? Han ”forvirrer språket deres så den ene ikke forstår den andre.”

Dette må han ha lyktes spesielt godt med på Papua New-Guinea, hvor det er 820 innbyrdes uforståelige språk. Og selv om Miljøpartiet de Grønne sikkert vil rose disse stammene for økologisk tilpasning, så har de i alle fall ikke truet gudene med å utvikle seg til et stadium hvor de kan bygge skyskrapere.

Det er ikke autoritært å forlange at vi skal ha ett felles språk i Norge.

Nå er språk ikke bare det lingvistene studerer, men hele kulturens symboler og skikker. Felles forståelse av dette overgripende store kulturspråket har gjort det mulig å bygge tårn, ikke bare i fysisk forstand, men også i form av sivilisasjon og demokrati. Hvis gudene, via sine religiøse tilhengere, skulle klare å forvirre dette store språket, vil de ha kommet langt i å kunne beholde menneskene som slaver underkastet en herredømmekommunikasjon. Ekstrem multikulturalistisk relativisme ville være et effektivt middel.

I håndhilsesaken har vårt relativistiske likestillingsombud påpekt at det finnes flere måter å hilse enn å ta hverandre i hånden. Man kan nikke, man kan holde håndflatene sammen og bøye seg, man kan løfte på hatten etc. Det står ikke på steintavler at man skal håndhilse.

Men dette kunne man også si om vanlig norsk språk. Ordet ”hest” er ikke det eneste navnet på en hest. Hvert ord er konvensjonelt, og, ja relativt. Det er jo bare guds ord som angivelig er absolutt, for eksempel arabisk for Allah, og hebraisk for Elohim.

Men språk består ikke bare av ord eller enkeltskikker. Ordene og skikkene ordnes innenfor en grammatikk som gjør at de henger sammen i meningsfulle helheter, selv om det også finnes andre grammatikker. Poenget er at uansett om norsk ikke er det eneste språk, og håndhilsing ikke er den eneste måten å hilse på, og det finnes mange alternative dialektord, utgjør norsk et helhetlig og ganske konsistent system som fungerer som kommunikasjonsmiddel, så lenge alle i Norge forstår det, og kan bruke det uten å måtte slå opp i likestillingombudets ordliste.

Vi ønsker vel ikke anglisismer i norsk, selv om vi forstår disse engelske importordene? Det er ikke autoritært å forlange at vi skal ha ett felles språk i Norge.

Nåja. Jeg frykter vel ikke for alvor at Norge skal bli Babel, eller Papua New-Guinea, hvis statlige institusjoner skulle tillate at muslimske menn ikke håndhilser på kvinner? Men vi må aldri la gudene forvirre språket vårt. Vi må fortsette å bygge tårnet.

Les også: 

Moralsk panikk

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden