Ideer

«Bad religion»

Helge Simonnes.

– Vi må si fra når menigheter bruker bibelen feil, sier Helge Simonnes, som har skrevet bok om behovet for en Vær Varsom-plakat for kristenheten i Norge.

– Hvis man gikk i en søndagsgudstjeneste for 25 år siden og kom tilbake nå, så ville man finne mange av de samme folkene i kirkebenkene. Kirkegjengerne har blitt eldre, men tilsiget nedenfra har ikke kommet, forteller Helge Simonnes, redaktør for avisen Vårt Land fra 1991 til i år.

Boken En gud for de mange, som Simonnes utkommer med nå, har følgende tall som bakteppe: De siste ti årene har andelen av befolkningen som er med i Den norske kirke sunket fra 85 til 73 prosent. I fjor gikk bare én av ti nordmenn i gudstjeneste.

«Kristendommen er i ferd med å bli marginalisert i Norge», skriver Simonnes. Han mener at «det store flertallet har vendt seg bort fra kirke og menighet i Norge». I 2030 markerer vi 1000-årsjubileum for kristningen av Norge. Simonnes er redd det blir et gravøl om det ikke skjer noe med oppslutningen.

– Du kommer med en skarp diagnose?

– Det er ikke jeg som er skarp, men tallene som er klare.

Skaperen bak alt

– Jesus var opptatt av små barn, men andelen som blir døpt i Den norske kirke har falt fra 76 til 58 prosent de siste ti årene. Snart kommer et flertall av små barn ikke til ham?

– Det er et ekstremt dåpssyn. Gud har ikke gjort seg avhengig av dåp selv om han har sagt at vi skal døpe. Men det er klart at når foreldre ikke engang tar seg bryet med å døpe barnet sitt, forteller det mye om at de er likegyldige til kirken.

– Stadig færre blir oppdratt som kristne?

– Ja, og det er alvorlig. I boken kritiserer jeg de som snakker med store ord om folkekirken. Folkekirken er viktig for det store flertallet av folket, sier flere av kirkens ledere. Den påstanden deler jeg ikke. Flertallet av folket er likegyldige. Neste spørsmål blir da hvorfor det er kommet en slik avstand mellom kirken og folket, og det er det jeg har skrevet bok om.

– Når foreldre ikke engang tar seg bryet med å døpe barnet sitt, forteller det mye om at de er likegyldige til kirken.

– En oppgitthet har spredd seg i kirken, skriver du. Det er ikke en spesielt optimistisk bok?

– Boken er mørk på mange måter, og jeg har måttet utfordre mine egne åndelige instinkter. Jeg ønsker at folk skal få oppleve den samme troen som har betydd så mye positivt i livet mitt. Men jeg tror at det skapes et inntrykk av Gud som gjør det vanskelig å tro. Dette har med gudsbildet å gjøre. Den svenske skribenten Magnus Malm sier at troende bidrar til sekularisering. I boken kritiserer jeg ideen om at Gud er på parti med de troende. Det er en veldig egoistisk tanke. I stedet bør vi presentere Gud som noe større, som skaperen bak alt, som har gitt oss vår frie vilje og ansvarlighet. Ikke en dirigent som styrer livene våre i detalj.

Lim som holder samfunnet sammen

– Norge avkristnes og kirken marginaliseres. Hva er konsekvensene?

– Man må skille mellom kulturell tilhørighet og personlig tro. Mange vil si at de er kulturelle kristne. Det skal man ikke kimse av. Den kulturelle trostilhørigheten fungerer som et lim i samfunnet, spesielt når vi utfordres av andre religioner og livssyn. De som har en personlig tro, henvender seg til Gud i bønn og regner med Gud i livet sitt. For dem er troen en personlig rikdom, og de tilhører og definerer seg inn i et kristent fellesskap.

– Vil det føre til krise hvis den kulturelle kristendommen forvitrer?

– Jeg oppfatter Frankrike som et av de mest sekulariserte samfunnene i Vesten. Allerede i 1905 vedtok franskmennene et prinsipielt skille mellom stat og kirke. I dag mener jeg å se at de sliter med identitetsproblemer, høy arbeidsledighet og sosiale problemer spesielt i forstedene til de store byene. Frankrike ser ut til å mangle et lim som kan holde samfunnet sammen.

– En av utfordringene er at mange kristne i dag er blitt veldig lavmælte. De snakker ikke om troen sin.

– Lever de som ikke er kristne, et fattigere liv?

– Nei. Det er veldig mange ikke-troende som lever høyverdige liv, både etisk og sosialt. Men det er også mange som ikke gjør det. De kunne trenge et fellesskap som ville gi dem en ny retning i livet.

Tro gir mening og sammenheng.

Som om Gud forårsaker ulykker

– I boken skriver du en Vær Varsom-plakat for kristenheten (se under). Den består av tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake. Hva gjør Den norske kirke feil i dag?

– Vær Varsom-plakaten er ment for hele kristenheten, ikke bare Den norske kirke. I en artikkel i Vårt Land utfordrer jeg Norges Kristne Råd: De må ta debatten for å få etablert en åndelig Vær Varsom-plakat. Det er spesielt ment for de høyrøstede kristne som har valgt å stå på barrikadene, og som er veldig proklamerende.

– Så må det legges til: En av utfordringene er at mange kristne i dag er blitt veldig lavmælte. De snakker ikke om troen sin. Frank Aarebrot fortalte for eksempel at han ikke kunne huske at noen hadde snakket med ham om Jesus. Vi må finne ut hvordan vi kan snakke naturlig om tro.

– Folk blir skeptiske når de ser helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen mene at dagens tilnærming mellom Tyrkia og Russland er beskrevet i Esekiel kapittel 38 og 39.

– Et av hovedpoengene i plakaten din er også at man må ta et oppgjør med de høyrøstede troende?

– Ja, jeg opplever at det formidles mye rart inn i det offentlige rom. Folk blir skeptiske når de for eksempel ser helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen skrive bok om Guds plan for endetiden og mene at dagens tilnærming mellom Tyrkia og Russland er beskrevet i Esekiel kapittel 38 og 39. Det er mange som tror på det han sier, men det er en spekulativ måte å snakke om religion og politikk på.

– Hva gjør Den norske kirke feil?

– Tenk at man fortsatt, i 2016, bruker kirkebønnen til å be Gud om godt og tjenlig vær og om å forhindre flom og ulykker, som om det var Gud som forårsaket flom og ulykker. Da Kong Haakon mistet sin kone i 1938, sa han at Gud vel hadde en mening med å ta henne fra ham. Slik kan vi ikke tenke. Jeg opplever at kirkelederne ikke orker å ta en åpen diskusjon om hva som ligger i Guds allmakt.

Vet ikke hva de skal gjøre

– I boken samtaler du med alle biskopene i Den norske kirke. Er du uenig med dem i noe?

– Her må man skille mellom det store og det som er smått. I de fleste grunnleggende analysene er jeg enige med dem, men ikke i alle detaljer. Jeg tror at biskopene blir litt blindet av den gode mottakelsen de får når de reiser på visitaser. De opplever det som festreiser, men likevel er det en svært liten del av befolkningen de møter. Det er denne tause majoriteten jeg er opptatt av å nå ut til. De som kjenner på en tilhørighet til kirken, men som ikke oppsøker den uten at de må. Budskapet er bra, men likevel holder folk seg borte. Det må være en årsak til avstanden, og kirkelederne bør være opptatt av hvorfor det er slik.

– Da Kong Haakon mistet sin kone i 1938, sa han at Gud vel hadde en mening med å ta henne fra ham. Slik kan vi ikke tenke.

– Når du stort sett er enig med biskopene, er du ikke i noen særlig opposisjon til dem. Er oppgjøret ditt bare en krusning på overflaten?

– Jeg sier ikke at alt er galt, men at det er en del som ikke blir diskutert. Biskopene våger ikke å stille spørsmål ved de sentrale institusjonene: Har vi for eksempel riktig form på gudstjenesten? Reformen fra 2011 ble internt sett på som en stor reform, men for de fleste opplevdes det som forflytning av kommaer. Jeg tror at kirkelederne ønsker å endre kirken slik at vi kan nå ut til flere, men at de ikke vet hva de skal gjøre. Og de vet at store endringer vil bli møtt med sterke protester fra de som har sittet lenge i kirkebenkene. Det kjenner jeg igjen fra da vi gjorde endringer i Vårt Land. Da jeg forsøkte å ta ut en litt gammelmodig tegneseriestripe, ble det så mange protester at jeg bare måtte ta den inn igjen.

– Tror du forslagene dine kan snu statistikkene for Den norske kirke?

– Å endre holdninger er noe av det vanskeligste man kan prøve på. Mange eldre har opplevd en kirke som tok kontroll over dem, og de er skeptiske til kirken, men slik tenker ikke de yngre. Jeg tror at forslagene mine til å endre måten kirken snakker om Gud, tro, velsignelse og synd på, vil være en start, og at det er mulig å få til ny vekst om noen år.

Ansvarlighet og troskap

– Kirken har snakket for mye om synd, skriver du, og du mener at vi må bort fra «tanken om at bestemte handlinger er synd bare fordi de er omtalt som syndige i Bibelens tekster». Men hvem skal bestemme hva som er synd, om ikke Bibelen?

– Det jeg egentlig vil, er å utfordre begrepet synd. Troende har brukt syndsbegrepet så ubeskyttet at det i et kommunikasjonsmessig perspektiv er blitt belastet og udugelig. Ledende biskop Helga Haugland Byfuglien sier i boken at en enkelt handling ikke kan være en synd, men at synd er «å vende seg bort fra Gud». Gud har gjort oss til ansvarlige mennesker som må ta ansvar for våre egne handlinger, mens synd er å avvise Gud. Opplevelse av moralisme inntreffer når du blir fortalt at en bestemt handling er gal, men ikke skjønner det eller er enig i det selv. Jødene utviklet over seks hundre forbud og påbud. Mange av dem er uforståelige i dag. «Gud har sagt!», «Det er ulovlig!», «Det står skrevet!», er eksempler på uttrykk som egner seg dårlig i moderne kommunikasjon.

– Sett utenfra er det likevel mye kirken peker på som syndig. Biskop Per Arne Dahl sier at inntrykket av «en gledesdrepende kirke» er unødvendig. Men er ikke kirken en gledesdreper?

– Jeg har vandret i mange kirkemiljøer og opplevd mye humor og glede. Kirken vil ikke ta gleden fra folk, heller ikke noen glass alkohol, slik mange utenfor har inntrykk av.

– Kan jeg ture på med sprit og damer uten at kirken bør reagere?

– Nei, kirken skal tale om ansvarlighet. Hvis du misbruker rusmidler, så får det ugreie konsekvenser. Hvis du er en horebukk, evner du ikke å vise troskap. Det får triste konsekvenser for de berørte. Kirken skal sette opp de gode idealene. Det er etterspurt. På samlivsfeltet merker jeg at ungdom ikke er så opptatt av juridisk ekteskap, men at de er knallharde på å fordømme utroskap.

– Jeg vil utfordre deg til å søke mot det gudegitte. Jeg tror at du da vil oppdage en større og bedre sammenheng i livet ditt.

– Er ikke mye glede også uansvarlig? Et tilfeldig eksempel: På de folkelige countryfestivalene – jeg var selv på en slik i Breim – foregår det mye som bryter med kirkelige idealer om ansvarlighet?

– Du mener flatfylla?

– Mange finner glede i flatfylla?

– Noen trenger flatfylla for å fungere sosialt, men da må vi gå til roten av problemet. Det betyr ikke at flatfylla er god og riktig. Glede er noe annet enn å gi etter for øyeblikkelige impulser.

Å vende seg bort fra Gud

– Lever nordmenn mer syndige liv i dag enn tidligere?

– Nei, det har jeg ikke grunnlag for å si.

– Når kristendommen nå blir marginalisert, fører det altså ikke til mer synd?

– Ikke nødvendigvis. Det blir å telle synder. Vi må i stedet tilbake til hovedtesen: Synd er å vende seg bort fra skaperen.

– Selv er jeg ikke troende.

– Jeg kan ikke dermed si at du lever et dårlig liv, men jeg vil utfordre deg til å søke mot det gudegitte. Jeg tror at du da vil oppdage en større og bedre sammenheng i livet ditt.

– Byfuglien sier at å synde er «å vende seg bort fra Gud». Lever jeg da i synd?

– Ja. I Bibelen er at det en grunnleggende tanke at man skal ville ha med Gud å gjøre.

Den onde sirkelen

– Hvordan reagerer kristne i Norge på at de marginalisert?

– Mange kjenner fortvilelse. De er med i menigheter som gir dem mye, likevel opplever de at kristendommen blir fremstilt som sær. De blir også forvirret av høyrøstede kristne som snakker unyansert og sjablongmessig om tro og politikk. Strømninger som før holdt til i krokene av bedehusene, kringkastes nå på sosiale medier, nærradioer og på Visjon Norge med predikanten Jan Hanvold i spissen.

– Du beskriver en ond sirkel i boken: De som ser at den kristne tradisjonen svekkes, blir mer intense, og intensiteten gjør at enda flere tar avstand fra kristendommen?

– Det stemmer. Et annet eksempel er kritikken mot islam: Noen tror at kristendommen vil tjene på den, men jeg tror enda flere blir skeptiske til religion.

– Mens Den norske kirke mister medlemmer, har andre kristne trossamfunn økt kraftig og hadde nesten 300 000 medlemmer i fjor. Hvor mange av dem er problematiske?

– Bare en liten andel. Partiet De Kristne klarte å samle inn 10 000 underskrifter før valget i 2013, men fikk under 20 000 stemmer ved valget. Likevel er de høyrøstede, som når Bjarte Ystebø kaller nettsiden sin for Kristenfolket.no, eller når en partitillitsmann i De Kristne antyder at Gud tillot 22. juli-massakren.

– Kristne må bli mye flinkere til å slå ned på dårlig teologi og det religionsforskerne kaller «bad religion».

Skygger for åpenbaringen

– Biskop Atle Sommerfeldt sier i boken at smågrupper i kristenheten er en trussel mot folkekirken fordi de «skaper usikkerhet og en unødvendig avstand mellom folk og kirke». Kunne man ikke heller si at smågruppene vitaliserer kristenheten?

– Jeg har tro på religionsfrihet, men tenker at religionsfriheten må fungere slik som pressefriheten. Pressen har full frihet, men har etablert selvjustis og en Vær Varsom-plakat. Det burde også vært gjort i kirken. Kristne tenker gjerne at vi ikke skal markere uenighet utad, men vi må bli mye flinkere til å slå ned på dårlig teologi og det religionsforskerne kaller «bad religion».

– Mange av biskopene du intervjuer, er skeptiske til smågruppene. En annen side av saken er vel at de får mindre makt over kristenheten når Den norske kirke svekkes. Ønsker de å beholde kontroll over det kristne budskapet?

– I pressen handler Vær Varsom-plakaten om ansvar, ikke kontroll. Kristenheten bør også ha en løpende debatt om hva som er usunn teologi, og lederne i Den norske kirke må si fra når andre menigheter bruker bibelen feil. Jeg vil ikke ha bort bredden, men vil utfordre de løse kanonene på dekk.

– I selvbiografien Jesussoldaten skriver Anders Torp, sønnen til predikanten Jan-Aage Torp, at lederne i Den norske kirke har vært altfor dårlige på å utfordre radikale miljøer?

– Det stemmer. Kirkelederne har lenge bare brydd seg med det som skjer i eget kirkesamfunn, og har vært tilbakeholdne med å kritisere andre. Jeg tror vi kommer til å se endring her. Biskop Atle Sommerfeldt satte i gang en slik debatt sist sommer om Oase-bevegelsen. Påstandene var sterke, blant annet fremsatt i Vårt Land: «Oase leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden», og bevegelsens teologi skygger «for åpenbaringen i Jesus Kristus». Slike debatter er ubehagelige, men nødvendige. Vi troende må lære oss å leve sammen selv om vi er rykende uenige.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden