Kultur

Både menn og kvinner synes kvinner er dårligere sjåfører enn menn

Utallige ganger i boken "Hvem sa hva" viser Helene Uri til 1/3-regelen: i språklige medium er det som regel 2/3 menn mot 1/3 kvinner.

Bilde: Julie Pike

Og det er språkets feil, skal vi tro Helene Uri, som har forsket på kjønn og språk(bruk).

NY BOK

  • Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk
  • Helene Uri
  • Gyldendal, 2018
  • 368 sider

Jeg skal som forfatteren starte med å være generaliserende: de fleste damer har hatt en opplevelse av at reaksjonen man får på noe man har sagt, ville vært annerledes hvis man var mann.

Eller av at menn egentlig er mest opptatt av hva menn synes. At mannlige intellektuelle får andre reaksjoner enn kvinnelige. At menn forklarer oss ting. Og så videre.

Helene Uri begynner boken Hvem sa hva? med å fortelle flere nedslående historier om hvordan hun som kvinne har blitt tatt imot i litterære og intellektuelle miljøer, og forskjellen mellom henne og hennes mannlige kollegaer.

Eller, hun beskriver oppfattelsen hun har om en egentlig ganske trist kjønnsskjevhet. Denne oppfattelsen går ut på at man (eller helst damer) føler seg mindre verdsatt og underlegen i situasjoner der man ikke burde gjøre det.

Typiske dameting, altså. Damer er jo som regel gode til å være overdrevent selvkritiske, mens menn på motsatt side lider av høy selvtillit. Stereotypier, så absolutt! Men ligger det noe i dem?

Det er denne opplevelsen av forskjell som skal bevises gjennom boka, og utgangspunktet er språket – for det er jo språket selv som er stereotypisk.

Uri går systematisk gjennom språkbruken. Hun ser både på om menn og kvinner bruker språk forskjellig, og om man omtaler menn og kvinner forskjellig – uavhengig av kjønnet på taleren. Det er altså ikke snakk om hvordan menn snakker om kvinner og kvinner om menn, men hvordan vi helt ubevisst uttrykker oss.

Som min gamle fransklærer(-inne?) sa: i grammatikken vinner alltid hankjønn.

Og det hun kommer opp med av bevis på språkbruk, er i seg selv nedslående – og overraskende. For selv jeg, som har oppfatta meg selv som feminist, riktignok ei blåstrømpe, gjennom mange år, var overraska over funnene til Uri.

Ikke at jeg var overraska over skjevheten når det gjelder hvilke ord som tar hun- og hannkjønn, grammatikken altså, eller det allmenne – at når man snakker om allmenne ting, det vil si ting som gjelder alle, tar utgangspunkt i det mannlige (eksemplene er utallige: man, nordmann (nasjonaliteter generelt), rådmann, fylkesmann (altså yrkestitler).

Skal man generalisere, er det «generelle» hankjønn. Alle som har studert språk har reagert på denne skjevheten. Som min gamle fransklærer(-inne?) sa: i grammatikken vinner alltid hankjønn. Rødstrømpe som hun var, la hun alltid til: men det er kun i grammatikken, altså. Så lo vi alle godt (i språkklasser er det gjerne en overvekt av damer attpåtil).

Det finnes mange morsomme regler rundt omkring i de forskjellige språkområder for å lettere huske reglene som gjerne er ulogiske. For moro skyld vil jeg nevne noen av mine favoritter: på universitet i Frankrike elsket filosofiprofessoren (vel vitende om alle utlendingene til stede, og de vanskelige reglene i fransk) å gjenta med et glis: le problème est masculin, la solution feminin. Problemet er hankjønn, løsningen hunkjønn. Vi lo godt hver gang der og.

Det samme er faktisk tilfelle på italiensk – der er også problema hankjønn, til tross for at det slutter på a, som vanligvis markerer hunkjønn. Det vanligvis så ryddige språket (i alle fall hva gjelder substantiv) italiensk har visst også valgt å gjøre problem maskulint.

Og Uri gjør et poeng ut av at mange ord får grammatisk kjønn (eller genus som det heter) etter egenskap. Gutt, mann, jente, dame har på norsk genus som sammensvarer med signifikatet – altså det ordet peker tilbake på. Mener man da i disse språkområdene at det er flest menn som lager problemer? Sannsynligvis ikke, men man lager uansett koblingen og spiller videre på den.

Andre morsomme regler som Uri trekker fram har å gjøre med andre egenskaper, som at «Avlange objekter og formasjoner i naturen som rager opp, er hankjønn mens naturfenomen som ligner skåler, groper, eller huler, er hunkjønn.»

Er det så farlig om man sier formann istedenfor leder? Bør man hige etter kjønnsnøytrale titler?

Så finnes det alltid et hav av unntak, det er det som er så gøy med språk. På Sicilia elsker de å fortelle at de på siciliansk har omvendte kjønn for kjønnsorganer: sticchio (fitte) er hankjønn, og slutter pent og pyntelig på en maskulin o. Minchia (pikk) ender på a, og er dermed som seg hør og bør hunkjønn. Hysterisk morsomt, ifølge sicilianerne.

Men! Endrer man ordet til minchione (stor pikk), så blir det hankjønn! Det høres mer kjent ut, ja. Attpåtil brukes det som «idiot». Og da jeg engang påpekte nettopp dette, så alle sjokkert på meg. Det var tydeligvis ikke helt passende at ei ung dame brukte et sånt ord. I tillegg kom jeg med en tilleggsopplysning til voksne karer på deres eget språk. Makan!

Italia er selvfølgelig et helt annet land enn Norge hva gjelder likestilling. Men det store poenget i Hvem sa hva? er å legge fram bevisene som viser at selv Norge har et språk som er diskriminerende. Som Uri glitrende skriver innledningsvis: «Vi lever i et av verdens mest likestilte land. Nettopp derfor er det interessant å se i hvilken grad språket sladrer om ulikhet også der vi insisterer på at ingen ulikhet finnes». 

For visst sladrer språket, vi må bare være oppmerksomme på det. At det er en skjevfordeling hva gjelder kjønn i grammatikken har jeg egentlig slutta å bry meg om, det er ikke noe man kan gjøre noe med i dag.

Ordbruk er lettere å rette på, hvis man mener det er en nødvendig innsats og at man får lønn for strevet. Er det så farlig om man sier formann istedenfor leder? Bør man hige etter kjønnsnøytrale titler?

Flere av undersøkelsene Uri referer til, tyder på det. Noen av eksemplene på endringer i ordbruk, er interessante i den grad at mange av dem allerede er integrert. Jeg, som er oppvokst i tida etter at det ble fokus på disse tingene, ville aldri brukt ordet formann foran leder, aldri sagt «kontordame» hvis det var snakk om en sekretær, og ordet «varamann» ville aldri falt i min munn. Jeg sier vara uten å tenke meg om. Dette er blitt integrerte ord i dagligtalen. Sånn går verden videre.

Begrep blir til vaner, og vaner er ikke bare vonde og vende, de er også definerende.

Men la oss nå se på noen av uttrykkene Uri trekker fram. Vi kan dem alle: han kjører som ei kjerring, katta er mannevond, han sutrer som ei jente, ha hår på brøstet, hun må manne seg opp. Uttrykk som kobler bestemte egenskaper til bestemte kjønn.

Uri har til og med studert nekrologer, for å se på hvordan man omtaler menn og kvinner – selv i døden. For det første er skjevheten mellom menn og kvinner representert i nekrologer slående, de følger den faste 1/3-regelen Uri viser til utallige ganger: i språklige medium er det som regel 2/3 menn, mot 1/3 kvinner. Det vil si at dersom du åpner en avis en hvilken som helst dag, vil du sannsynligvis telle 30% kvinner og 70% menn. Dette var sjokkerende nytt for meg, jeg var faktisk ikke klar over denne skjevheten.

Og disse 30 prosentene omtales altså med andre ord og uttrykk. Uttrykk som kobler et kjønn til en mer eller mindre uheldig egenskap. Hvis en mann sier til kameraten sin: du kjører som ei kjerring, hvem fornærmer han? Kameraten, uten tvil, for dette uttrykket er synonymt med «du er en dårlig sjåfør». Mener han i samme vending å sende en generell fornærmelse ut til alle kvinner – «dere kjører slik som kameraten min gjør nå, altså elendig!»? Det er neppe intensjonen, slike uttrykk kommer som regel uten større ettertanke.

Det er all grunn til bekymring når selv Audun Lysbakken, leder av det selverklærte feministiske partiet SV, blir tatt med buksene nede i å ramse opp store nordmenn som nettopp bare det – menn. 

Men det er selvfølgelig et men her: selv om noe ikke er ment fornærmende, utelukker det selvfølgelig ikke at det er det. Og faktum er at «du kjører som ei kjerring» er generaliserende og nedsettende mot kvinner. Begrep blir til vaner, og vaner er ikke bare vonde og vende, de er også definerende. For det er en oppfattelse både blant menn og kvinner om at kvinner er dårligere sjåfører enn menn. Opplest og vedtatt.

Og dette med vane er helt avgjørende, skal man tro Uri. For grunnen til at jeg ikke har lagt merke til en så kraftig skjevfordeling mellom menn og kvinner i medier og antologier, er at jeg er så vant til det at jeg ikke reagerer på at den finnes. Som Marcel Proust skriver om vanen, så er det den det vidunderlige som fjerner det ubehagelige ved ting. Med andre ord: det blir normalt, og det normale legges ikke merke til.

Derfor er det viktig med ei bok som denne, og forskere som Helene Uri, som røsker litt i tingenes tilstand og serverer oss resultatet på sølvfat. Dersom man skal endre holdninger og vaner, må det være en bevissthet rundt at de faktisk er problematiske, og det er nettopp det Hvem sa hva? gjør: den viser at skjevheten mellom framstillingen av kvinner og menn i samfunnet er dypt problematisk.

Det er all grunn til bekymring når selv Audun Lysbakken, leder av det selverklærte feministiske partiet SV, blir tatt med buksene nede i å ramse opp store nordmenn som nettopp bare det – menn. 

Så kan det være at språket ikke har noe skyld i dette i det hele tatt. Noen vil vel kanskje hevde det. Men det etterlatte inntrykket etter Uris bok, er at det heller er lite trolig. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden