Serbias skjelettokrati – en økende trussel mot regional stabilitet

Kan man styre et land ved å sprelle med fortidens skjeletter slik dukkeføreren på dukketeateret gjør? Eller ved å begrave skjeletter man vil holde skjult i avsides skogholt? Og hva med «skjelettene politikerne har i skapet» – kan disse brukes til å styre et land? Slike er selvsagt bare skjeletter i overført betydning, men ikke sjelden er «skjelettene» faktisk forbundet med vold og ekte dødsfall, så kanskje det ikke er helt malplassert å bruke uttrykket her.

Sommeren 2021 danset skjelettene fra Srebrenica, byen der 8 000 menn ble fanget og henrettet i juli 1995. Men det var ikke i Srebrenica de danset – for disse skjelettene får ikke ligge i fred – de danset 20 mil mot vest, i Bosnias mest avsidesliggende fjellheim, og 20 mil mot øst, i Beograd, Serbias hovedstad. Men hva gjorde de der? I fjellheimen kom de opp av jorden, med kulehull i kraniet, i Beograd danset de i bakgrunnen mens deres bøddel, general Mladić, ble hedret med et veggmaleri i byens mest elegante strøk.

Mladić ble rettskraftig dømt for folkemord i juni, og kort tid etter dukket veggmaleriet opp. «Takk til din mor, general», står det, og det man takker henne for er nettopp at hun fødte en sønn som gjorde bosnjakene om til skjeletter. Massakren ble utført i Bosnia, men Srebrenicas betydning for Serbia må ikke undervurderes: Offiserene i den bosnisk-serbiske hæren var lønnet fra Beograd og mange av ofrene ble henrettet av avdelinger fra Serbia. De sist oppgravde var henrettet av en spesialavdeling tilhørende Serbias mektige etterretningsvesen.

Serbiske myndigheters reaksjon på dommen mot Mladić var å erklære ham som helt, og myndighetene gjør nå det de kan for å beskytte veggmaleriet. Rettssakene i krigsforbrytertribunalet i Haag er grundige og hendelsesforløpet i Srebrenica godt dokumentert. Hvorfor er det likevel så viktig for serbiske myndigheter å forsvare det som ikke kan forsvares? Hvorfor ikke forsone seg med fortiden og la skjelettene hvile? Svaret er nedslående: Den evige diskursen i Serbia rundt krigene på 90-tallet – samt alle andre kriger landet har vært involvert i – skyldes ikke et forsøk på å forstå og forsone seg med fortiden. Tvert imot.

Historien brukes til egen fordel

Myndighetene har innsett at en falsk eller tendensiøs historiefortelling kan utnyttes til egen fordel, og derfor produserer de slike, igjen og igjen og igjen. Det er lettere for dem å beholde politisk legitimitet ved å tvangsfore egen befolkning med nasjonalistiske eventyrfortellinger enn ved å drive kjedelig politikk som forbedrer økonomien marginalt, år for år, men som også – skrekk og gru – innebærer at man må gi fra seg makten til andre politikere med jevne mellomrom. For å sikre at man selv nyter maktens goder uavbrutt – dyre leiligheter, dyre klokker, kontanter i safen og firmaer i skatteparadis – er det tryggere å manipulere fortidens skjeletter. Falske historier fortelles om «de andres» ofre, falske historier fortelles om ofrene fra egen gruppe. Fortellingen som pumpes ut i de dominerende avisene og TV-stasjonen er at Serbia er under angrep, fra alle kanter, uten at landet noen gang har gjort noe galt. Slik opprettholder lederskapet idéen om at alt som kan kalles serbisk, er truet, og rettferdiggjør sin egen rolle som «nasjonens beskyttere».

Det viser seg likevel at tilgang til maktens goder er enda viktigere for «nasjonens beskyttere» enn nasjonalismen, og når «nasjonens beskyttere» tørner sammen, dukker det andre typer skjeletter opp. For der den ene politikeren tjener store penger på privat salg av statlig ammunisjon, tjener den andre politikeren grovt på å beskytte underjordiske cannabisplantasjer. Og alle har bånd til kriminelle fotballsupportere som kontrollerer den lokale narkotikahandelen. Politi og rettsvesen har en «flertydig» rolle, for mens fem politifolk her etterforsker en sak, har vi fem politifolk der som beskytter de kriminelle. Og ikke bare politiet, men også sivil og militær etterretning, som har tette bånd til politikere og kriminelle.

Slagsmålene mellom politikerne foregår ved at de lekker informasjon om hverandre til presse og politi: Jeg har avlyttet deg! Ja vel, jeg har bilder av deg! De truer med å vise frem skjelettene den andre har i skapet – og så blir resultatet at de innser at for mange avsløringer vil lede til alles undergang, og deretter finner de et kompromiss. Den svakeste part får en mer perifer stilling, men tilgang til nok cash fra de statlige pengebingene til at det ikke virker fristende å lage bråk igjen. Men mens kampen pågår, er det et voldsomt bråk rundt skapene, og når dørene av og til smeller opp, får man interessante glimt av skjelettene som ligger der. Ikke sjelden skimtes ekte skjeletter også, mellom pengene, dokumentene og kontraktene.

Et drap i Kosovo

En ting er fortidens skjeletter, men kan serbiske myndigheters politikk i dag føre til at levende mennesker ender opp som skjeletter i nye, fremprovoserte konflikter?

Dette kan ikke utelukkes, for en fortelling som benekter tidligere forbrytelser og skaper aggresjon og frykt hos egen befolkning, har vold som en naturlig følge, gitt «gunstige» omstendigheter – som et svakt EU og et ytterligere svekket USA.

De siste par årene har myndighetene supplert fortellingen om serbernes offerrolle med et narrativ om at Serbia igjen er en mektig stat, også militært. En annen nyhet er idéen om «Den serbiske verden», kravet om at alle serbere i regionen må orientere seg mot, og følge instrukser fra, Beograd. Denne idéen er nedfelt i offisielle dokumenter som «Den nasjonale sikkerhetsstrategien» fra 2019, som – i militær kontekst – krever «forsvar av serbere hvor enn de lever». Militære øvelser og oppvisninger sendes direkte på riksdekkende TV-kanaler og kommenteres i grandiose vendinger: «Jorden vil skjelve under serbiske våpen». Budsjettet for militærinvesteringer har økt kraftig og Serbia har de siste årene anskaffet en rekke nye våpensystemer. Kravet om direkte innflytelse i nabolandene kombinert med opprustning og glorifisering av eget militærvesen, øker sjansen for konflikt i regionen, og vi ser allerede konkrete, negative utviklingstrekk som en følge av serbisk inngripen i nabolandene.

I Kosovo har det politiske livet blant serberne blitt totalt ensrettet ved hjelp av press og vold. I 2018 ble den kosovo-serbiske politikeren Oliver Ivanović, som førte en politikk som avvek fra det Beograd ønsket, skutt og drept. To «kontroversielle kosovo-serbiske forretningsmenn» som tidligere hadde vært tiltalt for alt fra heroinsmugling og kidnapping til næringslivskriminalitet, ble mistenkt. De kom seg fort til Serbia, der landets president kunne «gå god for» at de ikke var drapsmenn, men tvert imot patrioter. Sikkerhetskameraene som finnes på hvert gatehjørne viste denne gangen ingenting, ingen hadde sett noe og vitnene i saken ville ikke si noe fordi de frykter for egen sikkerhet.

De «kontroversielle forretningsmennene» har siden blitt blant Serbias mest fremgangsrike forretningsmenn. En av dem er representant for det serbiske regjeringspartiet i Kosovo og sikrer nå sine ledere over 90 prosent av kosovoserbernes stemmer. De sees i selskap med presidentens bror og får kontrakter med statlige firmaer. Spesielt er bygging av motorveier lukrativt: Dette finansieres med lån fra Kina, og da er en del av avtalen at underleverandører kan få oppdrag uten noen anbudsprosess. Politikerne fordeler, og firmaene deres gjør det bra. De nevnte forretningsmennene har ingen annen kjent yrkesbakgrunn enn kriminalitet og drift av en bensinstasjon. Likevel hadde firmaet deres en fortjeneste på 150 millioner NOK i 2019. Ikke omsetning, fortjeneste. Kombinasjonen «patriotisme», politikk og business ser ut til å virke bra for dem. Taperne er Kosovos serbere, som ikke våger å uttrykke støtte til annet enn «regjeringspartiet» og Serbias borgere som får mindre motorvei enn de skulle for de kinesiske lånene. Som de må betale dyrt for i årene som kommer.

Rabiate prester i Montenegro

I Montenegro har Serbia bidratt sterk til at det igjen er nasjonalistisk identitetspolitikk som dominerer etter 15 år med relativt velfungerende samliv mellom landets etniske grupper. Situasjonen er polarisert, og vil trolig forverres ytterligere. Montenegro ble NATO-medlem i 2017, og selv om administrasjon og rettsvesen led under korrupsjon og klientelisme – som i alle andre land i regionen – er det å unngå etnisk konflikt et viktig mål i seg selv. Stikkord: skjeletter.

Men Serbia og Russland har andre mål. For å nå dem opererer de gjennom stråpartier, kulturforeninger og pressen. Og aller mest effektivt: gjennom kirken. Som ikke akkurat reklamerer for fred på jord: «De som er imot Russland, med ett språk og én tro, dem forbanner jeg tre og atter tre tusen ganger, og ber til Gud om at kjøttet faller av dem mens de fortsatt lever», uttalte den serbiske kirkes leder i Montenegro. I 2016 forsøkte Russland å bringe sine støttespillere til makten gjennom statskupp. Dette mislyktes, men i 2020 arrangerte kirken demonstrasjoner i månedsvis før parlamentsvalget i august, og fikk satt inn regjeringen den ønsket.

Det største partiet i den nye regjeringen styres fra Beograd, dit lederne hentes for konsultasjoner, gjerne i den serbiske regjerings fly. Før valget ba den mest profilerte lederen sine gamle våpendragere fra krigene på 90-tallet om å være klare, han påpekte at de var flere enn Montenegros politi og militære, og at det fantes nok av nedgravde våpen. Kombinasjonen av rabiate prester og politikere som oppfordrer til vold er iboende farlig. Så fort våpen graves opp, blir det skjeletter å grave ned. Men enn så lenge er regjeringspartiene fornøyd med å kunne utnytte de samme mulighetene til personlig berikelse som deres forgjengere brukte.

Paramilitære grupper i Bosnia

Bosnia-Hercegovina blir holdt i en dysfunksjonell tilstand, der spørsmålet om etnisitet brukes til å undergrave alle politiske prosesser og alle institusjoner. Beograd er dypt involvert i det bosnisk-serbiske lederskapets trusler om å trekke den serbisk-styrte delen av landet, Republika Srpska (RS), ut av Bosnia. Serbias sjåvinistiske innenriksminister Aleksandar Vulin, er president Vučić’ (hevede) høyre hånd. Sammen fremfører de jevnlig en snill purk-slem purk sketsj, der Vulin uttaler at RS bør løsrives fra Bosnia og slås sammen med Serbia, mens Vučić uttaler at Serbia respekterer Bosnias grenser.

Serbias egne offisielle dokumenter samt Serbias handlingsmønster, ikke minst budskapet myndighetene drukner sin egen offentlighet i, viser at det er ekstremistens utsagn som utgjør Serbias reelle politikk. Det uttalte målet om Bosnias oppløsning følges av praktiske tiltak, og i disse dager gjør det bosnisk-serbiske lederskap viktige vedtak for å nekte Bosnias felles statsinstitusjoner å virke i RS. Denne politikken er oppmuntret av svak respons fra det internasjonale samfunn som formelt har stor makt til å gripe inn mot dem som undergraver freden i Bosnia. Dersom prosessen ikke stanses, kan den lede til konflikt sommeren 2022, tidspunktet da man tenker å begynne å implementere beslutningene.

Spesielt bekymringsverdig er militariseringen av Republika Srpskas politistyrker og opprettelsen av paramilitære grupper. Disse består av kjente kriminelle, voldelige fotballsupportere, dømte krigsforbrytere og serbiske frivillige fra Russlands krig i Ukraina. De opererer i tett samvirke med bosniske og russiske veteranorganisasjoner og med kirken. Den mest kjente gruppen er «Srbska Čast» som samarbeider med lokalavdelingene til den russiske «patriotiske» motorsykkelklubben «Natt-ulvene». Båndet til veteranorganisasjonene er sentralt, det sikrer at de paramilitære organisasjonene fort kan rekruttere ytterligere frivillige dersom behovet skulle oppstå. Medlemmer av disse organisasjonen sees sammen med det bosnisk-serbiske lederskapet og høytstående prester og munker. De besøker det russiske «humanitære senteret» i Sør-Serbia og fotograferes i serbiske militærleirer. Lederne drar på besøk til Russland og blir dekorert av russiske tjenestemenn.

Man bør reflektere over hvorfor myndighetene bygger opp akkurat slike grupper, ledet av kriminelle og voldsforherligende nasjonalister. Dette kan gi en pekepinn om hva slags voldsutøvelse myndighetene ser på som mulig i regionen. Slike grupper er nemlig ubrukelige til å beskytte en befolkning under militært angrep utenfra, men egner seg ypperlig til å drepe eller jage bort sivile fra begrensede områder og til å terrorisere motstandere på hjemmebane – noe de allerede har vært bruk til. Det kommer ikke som noen overraskelse at lederen for «Srbska Čast» har 90-tallets mest kjente krigsforbryter, Arkan, tatovert over halve ryggtavlen.

Hvem ser seg tjent med et fragmentert Europa?

Internasjonale diplomater håper at ettergivenhet i møte med serbiske myndigheters krav om dominans i nabolandene kan bidra til langsiktig stabilitet. Dette håpet kan vanskelig tolkes som annet enn mangel på interesse og vilje, for det er i strid med utviklingstrekkene vi har sett over tid, og som de siste par årene kan sees enda klarere. Denne mangelen på vilje har imidlertid en pris også for oss. Kina og Russland ser seg nemlig tjent med et svakt og fragmentert Europa, og et nasjonalistisk og autokratisk Serbia som dominerer i regionen vil være en gavepakke til russiske og kinesiske interesser i Sørøst-Europa. For ikke å snakke om etableringen av kroatiske og serbiske halv-selvstendige, hel-korrupte para-stater i Bosnia.

Hvordan den russiske påvirkningen fungerer fikk vi innblikk i Bosnia i 2014, da RS-lederen, Milorad Dodik, stod i fare for å tape et valg. Plutselig dukket det opp et hundretalls kosakker i Banja Luka, presentert som et folklore-ensemble, men uten erfaring med sang eller dans. De hadde derimot erfaring fra krigen i Øst-Ukraina. På valgdagen møtte Dodik mannen som organiserte og betalte for besøket, oligarken Konstantin Malofeev, mellommann for russiske myndigheter og svartelistet av EU for sin rolle i Ukraina. Hva Malofeev går inn for, er kjent: for kort tid siden uttalte han at Ukraina burde «gjenforenes» med Russland, om nødvendig med makt. «Vi er et delt folk, akkurat som Tyskland under Vest- og Øst-Tyskland».

Interessant nok er dette et argument som stadig oftere brukes av serbiske nasjonalister, etter at myndighetene for noen år siden innførte konseptet om «Den serbiske verden» som er direkte overtatt fra det russiske konseptet om «Den russiske verden». RS har videre stor utenlandsgjeld i form av solgte obligasjoner med pant i statseide selskaper. Hvem som eier obligasjonene er en «statshemmelighet», men erfarne observatører antar at vi finner Malofeev eller tilsvarende oligarker blant eierne. Slik sett er det god sjanse for at RS-lederskapet er ganske direkte «i lomma på» russiske interesser. Hvorvidt det er mulig å tenke seg positiv utvikling i et RS dominert av slike krefter, er et spørsmål norske og andre diplomater bør stille seg.

Russiske troll og serbiske skjeletter

På hjemmebane har serbiske myndigheter etablert en autokratisk styringsmodell, basert på enkeltpersoners makt istedenfor institusjonell makt. Serbia styres av ett parti og av kretsen rundt en mektig president som forteller nasjonalforsamlingen hvilke lover den skal vedta, som opphøyer seg til dommer i enkeltsaker og viser til bevismateriale selv domstolene ikke får tilgang til. I mangel av et velfungerende rettsvesen florerer korrupsjonsaffærer i hundremillionersklassen. Akkurat som i Russland, har de serbiske politiske lederne all grunn til å kjempe for å bevare denne samfunnsmodellen som er så lukrativ for dem selv.

Og det er nettopp Russland serbiske myndigheter i størst grad får støtte fra og lærer av: Nylig dukket det opp informasjon om at det i 2020 ble opprettet en felles serbisk-russisk arbeidsgruppe om hvordan man kan kontrollere opposisjonelle, NGO-er og pressen. Kort tid etter tok serbiske myndigheter i bruk et kjent og kjært russisk virkemiddel: finansiell kontroll av nøye utvalgte organisasjoner. Troll-fabrikker, eller i det minste troll-verksted, er allerede på plass og i 2020 stengte Twitter 8 000 falske kontoer forbundet med serbiske myndigheter. Mesteparten av pressestoffet borgerne konsumerer, er under myndighetenes direkte eller indirekte kontroll. Myndighetene forsøker videre å få på plass lovgivning som gjør at alt internasjonalt akademisk samarbeid «som berører forsvaret av landet» må innhente tillatelse fra myndighetene. Dette gjelder også forskning på korrupsjon, rettsvesen og samfunnslivet generelt. Eller hva som helst som myndighetene finner det for godt å definere som av betydning.

Nylig besøkte Serbias innenriksminister Moskva, der han møtte lederen for Russlands Sikkerhetsråd. Etter møtet fremhevet han at «’fargerevolusjoner’ nå var blitt et tradisjonelt instrument for enkelte lands og maktsentras politikk. Disse bruker demokrati som en unnskyldning til å knuse statsmakt og selvstendighet, og dette er noe frie land må kjempe mot». Slike konspiratoriske, anti-demokratiske utsagn, konkrete autoritære tiltak på hjemmebane, samt Serbias stadig tettere samarbeid med Russland, gir en klar indikasjon på at serbiske myndigheter ikke tenker å bevege seg i retning av styrket demokrati, der politiske partier avløser hverandre ved makten. Det virker snarere som om de tenker seg at all makt i samfunnet skal samles rundt ett parti – som har makten kontinuerlig – og at statsapparatets oppgave er å bekjempe all motstand mot det «statsbærende partiet», ved hjelp av politi, sikkerhetsvesen og selektiv lovanvendelse.

Kombinasjonen sjåvinistisk nasjonalisme og autoritært styresett er en farlig blanding. Fortsatt finnes intet minnesmerke over 700 sivile kosovoalbanerne som ble fraktet 50 mil fra Kosovo til Beograd og lagt i massegraver på politiets øvingsområder. Det er hverken tatt oppgjør med dem som drepte dem eller med dem som transporterte dem og skjulte dem. Inntil slike oppgjør tas, vil det serbiske samfunn fortsette å ha mange problematiske «skjeletter i skapet». Som myndighetene kan få til å danse når det trengs, for å avlede oppmerksomheten fra egen korrupsjon og utplyndring av staten.

Faren er at det kan skapes nye skjeletter. Vi bør legge merke til hvordan Serbias ledere i økende grad identifiserer seg med et svart flagg med hodeskalle og knokler på. Kanskje er ikke «skjelettokrati» en misvisende betegnelse?