Baneheia-saken bør gjenopptas

I en så alvorlig sak kan vi ikke leve med at det sås sterk tvil om hvorvidt hovedtiltalte egentlig er skyldig.

Publisert   Sist oppdatert

Personlig husker jeg ikke Baneheia-saken. Jeg var syv år gammel sommeren 2000 – ett og tre år yngre enn jentene som ble drept, noe det er vanskelig å ikke tenke på mens jeg leser meg gjennom de brutalt ærlige skildringene om hva som skjedde den maikvelden.

Jeg tror selvfølgelig ikke det at jentene ville vært jevnaldrende med meg, gjør min leseropplevelse sterkere enn andres; uansett alder og erfaring i denne verden er boka så ærlig og usensurert at det er den første kritikken som må ytres: Var det nødvendig for forfatteren å gjengi grusomhetene så nøyaktig?

I sin nye bok om drapene i Baneheia går Bjørn Olav Jahr svært grundig til verks. Vi får historien detaljert fortalt fra Kristiansen og Andersen er barn, alt som skjedde 19. mai og de påfølgende dagene, og blir nøye geleidet gjennom politiintervjuer og til slutt rettssaken. Særlig to ting ved boka har vagt sterke reaksjoner, og de henger sammen. Det er som nevnt de nøyaktige beskrivelsene av voldtekt og drap fortalt av Andersen i politiintervju, og bruken av nettopp disse intervjuene.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her