Bøker

Baneheia-saken bør gjenopptas

Bjørn Olav Jahrs bok kan ikke utelukke at Viggo Kristiansen er skyldig. Men den viser at rettssaken mot ham har vært så mangelfull at han har fått en urettferdig rettergang, skriver Vilde Aurora Eriksen.

Bilde: Pitch forlag

I en så alvorlig sak kan vi ikke leve med at det sås sterk tvil om hvorvidt hovedtiltalte egentlig er skyldig.

NY BOK

  • Bjørn Olav Jahr: Drapene i Baneheia
  • Dokumentarbok
  • Pitch Forlag, 2017

Personlig husker jeg ikke Baneheia-saken. Jeg var syv år gammel sommeren 2000 – ett og tre år yngre enn jentene som ble drept, noe det er vanskelig å ikke tenke på mens jeg leser meg gjennom de brutalt ærlige skildringene om hva som skjedde den maikvelden.

Jeg tror selvfølgelig ikke det at jentene ville vært jevnaldrende med meg, gjør min leseropplevelse sterkere enn andres; uansett alder og erfaring i denne verden er boka så ærlig og usensurert at det er den første kritikken som må ytres: Var det nødvendig for forfatteren å gjengi grusomhetene så nøyaktig?

I sin nye bok om drapene i Baneheia går Bjørn Olav Jahr svært grundig til verks. Vi får historien detaljert fortalt fra Kristiansen og Andersen er barn, alt som skjedde 19. mai og de påfølgende dagene, og blir nøye geleidet gjennom politiintervjuer og til slutt rettssaken. Særlig to ting ved boka har vagt sterke reaksjoner, og de henger sammen. Det er som nevnt de nøyaktige beskrivelsene av voldtekt og drap fortalt av Andersen i politiintervju, og bruken av nettopp disse intervjuene.

Forfatteren har nemlig gjennom Kristiansens advokat Arvid Sjødin fått tilgang til hemmeligstemplede politidokumenter, som har ført til politianmeldelse fra Jan Helge Andersens mor. Sjødin på sin side mener han hadde all rett til å gi dokumentene til Jahr, og de er utvilsomt kilden til noen av Jahrs viktigste poeng.

Brutalt

Beskrivelsene er brutale og opprivende. Diskusjonen om hvorvidt detaljene om overgrepene burde bli offentliggjort er gammel – det ble diskutert i mediene allerede før og under rettssaken, etter oppfordring fra de pårørende. De ønsket forståelig nok at pressen skulle holde detaljene om ”hvordan” utenfor, og heller fokusere på det mye viktigere ”hvorfor”. Dette ønsket ble i all hovedsak respektert.

Jahr på sin side mener at selv om ønsket er forståelig fra de pårørendes side var det var feil at pressen fulgte det. Han mener spørsmålet om ”hvordan” er nødvendig for å svare på ”hvem” og ”hvorfor”. Dette er begrunnelsen for alle de sterke scenene vi får presentert: detaljene om hvordan jentene ble drept avslører ifølge Jahr at det kun kan være én gjerningsmann, og at dette er Jan Helge Andersen.

Dessuten er Andersens forklaring full av selvmotsigelser og inkonsekvenser, og vi ser hvordan han endrer forklaring etter hvert som bevisene mot ham styrkes. At Andersen ikke ble mer presset i rettssaken på disse motsigelsene/umulighetene er oppsiktsvekkende. I rettssaken hopper aktor glatt over det til fordel for å fokusere på Kristiansen.

Skjuler og tilpasser bevis

At aktor og politiet på denne måten skjulte eller tilpasset bevis fra omverdenen er noe av det mest alvorlige Jahr avslører. Det er derfor lekkasjen av politidokumentene er viktig: de gjengir svart på hvitt at Andersens forklaring, vitneobservasjoner og DNA-bevis ikke stemmer med de anklagene Viggo Kristiansen må svare på. Politidokumentene gir innblikk i at ting rett og slett ikke henger på greip, for å si det på godt norsk.

Så er spørsmålet om Andersen lyver eller bare glemmer. Det er lett å forstå at et menneske i en så ekstrem situasjon glemmer eller fortrenger detaljer. Problemet er at politiet legger Andersens forklaring til grunn for tiltalen mot Kristiansen og hevder til offentligheten at han har ”fotografisk hukommelse”. Noe som åpenbart ikke er tilfelle.   

Et annet spørsmål man må stille seg i dette henseendet er om Andersen, med en IQ på 84, ville vært i stand til å finne opp en så detaljert historie i en så presset og intens situasjon, mot erfarne etterforskere. Det virker lite trolig.

Det som har overrasket meg i de aviskommentarene jeg har lest, er at det er overraskende få som er villige til å se saken fra en annen vinkel.

Mottakelsen av boka har vært interessant å følge med på. Det er lite overraskende at de pårørende har reagert negativt på at gamle sår nok en gang skal åpnes og graves i. At Jan Helge Andersens familie også er opprørte kommer heller ikke som noe sjokk. Det som har overrasket meg i de aviskommentarene jeg har lest, er at det er overraskende få som er villige til å se saken fra en annen vinkel.

Enkelte kommentatorer, som Inge D. Hansen for Fædrelandsvennen og Fridtjof Nygaard i VG, mener i likhet med Jan Helge Andersens mor at Jahr ikke kommer med noen nye bevis i boka. Hvordan de kan mene dette er fullstendig uforståelig for meg. Enten kan de ikke ha lest boka, eller så sitter de med skylapper som er så store at man må spørre om hvorfor det er så vanskelig å skulle åpne opp for at saken er et justismord. Nygaard kommenterer dette selv, med en noe overraskende konklusjon:

”Ingen i Norge vil tro eller tenke at Viggo Kristiansen er utsatt for justismord. I folks bevissthet er det ikke rom for tvil. Han er utpekt som monsteret som regisserte voldtekt og utførte og beordret to planlagte drap på barn på åtte og ti år. Deretter ble likene skjult under kvister og kratt. Dommere, jurymedlemmer og Gjenopptakelseskommisjonen er også folk. Fru Justitia er ikke blind.” (VG, 11. oktober 2017).

Forhåndsdømming

Svakheten i dette resonnementet er åpenbart at det regisserte bildet av en drapsmann i ”folks bevissthet” verken kan fungere som fellende bevis eller brukes som grunn for ikke å gjenoppta saken. Tvert i mot er det et eksempel på den urettferdige behandlingen Jahr mener Kristiansen har fått, at han ble forhåndsdømt av politiet, pressen og et helt folk. Denne forhåndsdømmingen og uviljen mot å se på muligheten for at Kristiansen er uskyldig svarer til behovet man hadde i 2000 for å finne en gjerningsmann, få ham dømt og legge den forferdelige hendelsen bak seg så godt man kan.

Det blir gang på gang påpekt hvordan Baneheia er et nasjonalt traume, og at hele nasjonen trengte å få de skyldige bak lås og slå. Likeledes ser det ut som at mange av oss ikke er klare for å gå inn i saken på nytt, behovet for rettferdighet er fortsatt så sterkt at det å skulle frifinne en av de tiltalte er umulig. De aller, aller fleste jeg har snakket med uttrykker den samme skepsisen og avskyen når jeg forteller om bokas konklusjon, og selv om de ikke kjenner bevisene mot Kristiansen er de overbevist om at han er skyldig.

Jeg er nok en ideell leser av Drapene i Baneheia, fordi jeg var for ung til å få det med meg da det skjedde.

Jeg er nok en ideell leser av Drapene i Baneheia, fordi jeg som sagt var for ung til å få det med meg da det skjedde. Derfor har jeg ikke de ”fordommene” Jahr kritiserer, jeg har ingen mening som må endres. Jeg leser bevisene og forbløffes over at en mann kan bli dømt til lovens strengeste straff på grunnlag av høyst tvilsomme DNA-bevis som ikke ville vært lovlige å bruke i retten i dag. Jeg leser at mannens telefon var koblet til et nettverk man ikke kan få forbindelse med på åstedet, og at telefonen var i bruk mens ugjerningene fant sted. Så leser jeg at retten sier at man er på et psykologisk for sent tidspunkt i rettssaken til å ta inn over seg dette beviset. Vokst opp i en rettsstat kan jeg ikke annet enn å fylles med ubehag over de bevisene jeg får lagt fram av forfatteren.

Forbigår detaljer

Allikevel er heller ikke jeg blind. Jeg ser utmerket godt at jeg også blir offer/deltaker i en liknende, dømmende prosess styrt av retorikk. Jahr er overbevisende, men han serverer konklusjonen allerede på side 21, og etter det er han minst like opptatt av at Jan Helge Andersen er den eneste skyldige som politiet var av Viggo Kristiansen. Også Jahr forbigår enkelte detaljer med stoisk ro. Leseren ser dette. Og selv om han er uhyre grundig med begrunnelser og kilder, lurer jeg flere ganger på hvor han får belegg fra.

Ut fra de beskrivelsene naboer, bekjente, venner og familie gir, virker det på ingen måte umulig eller karaktermotstridende for ham å ha begått grusomhetene. Vold, trakassering og overgrep av mindreårige er klare indikasjoner på at det er snakk om en mann i stand til å bryte de grensene de fleste av oss er utstyrt med i omgangen med andre mennesker. Denne vissheten støtter selvfølgelig Jan Helge Andersens forklaring, og det var derfor det var så viktig for politiet å gjøre fortiden kjent for alle.

Allikevel må man som borger i en rettsstat spørre seg om karaktervitner og en tiltalt kamerats forklaring er tilstrekkelig til å dømme en mann til lovens strengeste straff. Det er dypt urovekkende at de eneste bevisene politiet bruker i tillegg til Andersens forklaring er at ”det ikke kan utelukkes”. Det kan ikke utelukkes at det er to gjerningsmenn, det kan ikke utelukkes at det er DNA fra Viggo Kristiansen, det kan ikke utelukkes at mobilen fikk signal på EG-nettet i Baneheia.

Tvilen ikke til å leve med

Avslutningsvis må jeg oppsummere de viktigste funnene Jahr kommer med. Det er det såkalte mobilbeviset, at Kristiansens mobil var tilknyttet en annen basestasjon. Selv mener han at dette er frifinnende i seg selv. De andre oppsiktsvekkende bevisene har å gjøre med DNA. Viktig i avhørene og rettssaken var det spanske laboratoriets funn om to gjerningsmenn. Når man da hadde sikkert DNA fra Andersen – hvem andre skulle han vært i Baneheia med?

Det er også påfallende at de eneste profilene man har klart å fremkalle fra prøvene tilhører Jan Helge Andersen.

Det som ikke ble fortalt var at en annen prøve viste fire gjerningsmenn; ikke fordi det var fire gjerningsmenn, men fordi prøvene var kontaminert av forhold på åstedet, tid og håndtering (som er vanlig). Nye prøver av DNA-funnene fremkaller nok en fullstendig profil – igjen på Jan Helge Andersen. De konkluderer også med at dette er DNA fra sæd, ikke hud, slik Andersen har hevdet i avhør og retten. Det viktige med disse funnene er at det beviser at Andersen lyver i sin forklaring. Det er også påfallende at de eneste profilene man har klart å fremkalle fra prøvene tilhører Jan Helge Andersen.

Det er med andre ord ingen tekniske bevis mot Viggo Kristiansen. I 2000 ble det erklært at DNA fra jentene samsvarte med Kristiansens profil, men dette gjelder bare typen, som over 50% av norske menn deler. Når det nå også viser seg at teorien om to gjerningsmenn, som ble fastslått i 2000, på ingen måte er sikker, faller bevisene mot Kristiansen sammen. Det kan godt ha vært én gjerningsmann, noe politiet i utgangspunktet trodde fordi jentene ble drept på nærmest identisk vis. Ser man på bevis peker de utelukkende mot Andersen.

Denne boka alene kan ikke utelukke at Viggo Kristiansen er skyldig. Men den viser at rettssaken mot ham har vært så mangel- og fordomsfull at han har fått en urettferdig rettergang.

I en så alvorlig sak som denne kan vi ikke leve med at det sås så sterk tvil om hvorvidt hovedtiltalte egentlig er skyldig. Domstolene må se på de nye bevisene i saken og deretter se om tiltalen og beskyldningene fra kameraten holder mål. Om man ikke er psykologisk klar for det, får man bli det. Som Jahr konkluderer med i boka si: det hadde Lena og Stine Sofie fortjent.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden